PÅSKESKALDEN FRA ISLAND

Av Nils-Petter Enstad

Han regnes som en av de tre mest forfatterne fra Island, ved siden av Snorre Sturlason og Halldór Laxness. Som for dem, er hans navn kjent over hele verden. I år er det 350 år siden presten og dikteren Hallgrimur Pétursson døde. Fremdeles tar islendingene hvert år fram hans pasjonssalmer i fastetiden.

Han var født i det gamle bispesetet Hólar på nord-Island. Hans onkel var biskop og faren var klokker.
Selv rømte han hjemmefra som ung, og begynte som smedlærling i Glückstadt, som den gang var en del av Danmark.
Da landsmannen Brynjólfur Sveinsson møtte ham her, sørget han for at han kom i gang med en utdannelse og skaffet ham studieplass i København.
Brynjólfur ble senere biskop på sør-Island, i Skálholt, men er ellers mest kjent for sitt arbeid med å sikre de gamle, islandske kvadene for ettertiden.

Undervisning
Som student fikk Hallgrimur i oppgave å gjenoppfriske kristendomskunnskapene til en gruppe islendinger som var blitt hentet hjem fra fangenskap hos algirske sjørøvere. Noen år tidligere hadde disse gått i land på Vestmannaøyene og tatt med seg mer enn 200 fanger.
I islandsk historie kalles dette «tyrkerranet».
Først etter ni år klarte den danske kongen å løskjøpe dem, og nå måtte kristendomskunnskapene deres gjenoppfriskes før de kom hjem igjen.

«Tyrker-Gudda»
Den mest kjente av disse fangene var Guðríður Simonardóttir.
Hun hadde vært gift på Island da sjørøverne kom, og hun hadde et barn da hun ble tatt til fange.
I Algerie hadde hun vært en del av haremet til en rik mann, og fått barn med ham også. De måtte hun forlate da hun ble frikjøpt, og nå forelsket hun seg i den 16 år yngre studenten som skulle undervise henne og de andre fangene om kristendom.
De innledet et forhold og Guðríður ble gravid igjen.
Da gruppen kom hjem til Island, viste det seg at den første mannen hennes var død i mellomtiden. Dermed kunne hun og Hallgrimur gifte seg i 1637. De fikk tre barn sammen, men bare en av dem levde til han ble voksen.
I islandsk historie huskes hun som «Tyrker-Gudda».

Prest
Sju år etter tilbakekomsten til Island, sørget biskop Brynjólfur for at Hallgrímur ble utnevnt til prest.
De formelle kvalifikasjonene hans var ikke helt på plass, men Hallegrímur ble en avholdt prest i de to menighetene han skulle komme til å betjene.
Mesteparten av tiden var han i Saurbær i Hvalfjørdur, et prestekall som var regnet som godt og ettertraktet.
Her var han fra 1651 til 1669.
Hallgrìmur skrev mange dikt, men det som har gitt ham et navn i verdenslitteraturen, er de 50 salmene han skrev i årene fra 1656 til 1659.
De kom ut i samlet utgave første gang i 1666 under tittelen «Historía pínunnar og daudans drottins vors Jesú Kristi» (Historien om vår Herre Jesu Kristi pinsler og død).
I vår tid kalles det gjerne «Passiussálmar», og det tar for seg Jesu lidelser fra det øyeblikket han går inn i Getsemane, gjennom forhørene, hudstrykingen og korsfestelsen og fram til han legges i graven.
De utmerker seg ved inderlig fromhet og et rikt billedspråk.
I salmene trekker Hallgrìmur paralleller til sitt eget liv og sine egne lidelser, blant annet sykdom og barnas død.

Oversettelser
Hele samlingen kom i nynorsk oversettelse ved Harald Hope i 1979, men også andre har forsøkt å gjendikte ham til norsk.
I Norsk Salmebok 2013 er Hallgrìmur representert med to tekster. Det er «Guds son dei tok til fange», med norsk tekst av Bernt Støylen, og «Ja, du er konge, Jesus Krist», med norsk tekst av Trygve Bjerkrheim.
Pasjonsdiktene er også oversatt til andre språk, blant annet engelsk.
Hallgrímur Pétursson døde i 1674, 60 år gammel.

Minnesmerke

I 1974, da det var 300 år siden han døde og 1100 år siden Island ble grunnlagt som egen stat, ble den vakre og imponerende Hallgrìmskirkju i Reykjavik vigslet.
Den er et landemerke i den islandske hovedstaden, og kan ses nesten uansett hvor man befinner seg i byen.

Artikkelforfatteren gjorde tjeneste som frelsesoffiser i Island 1974-76.
********
Guds son dei tok til fange
Guds son dei tok til fange,
men eg vart gjeven fri
og løyst av bandi mange
som eg var halden i.
Min synd og all min trengsel
var hardhendt lagt på deg.
Du opna meg mitt fengsel,
og bandi fell av meg.

Eg bed at bandi harde
må binda kvar min led
frå fall og syndesnare
og verdsens ville sed.
Gjev meg ein viljug ande,
eit lydig barnelag,
som deg kan gå til hande
alt til min døyand dag.

Norsk salmebok nr. 133 - norsk tekst ved Bernt Støylen

«Fra Østen kom de konger tre»

Av Nils-Petter Enstad

Vi kaller dem «de hellige tre konger», selv om det ikke er noe som tilsier verken at de var hellige, at de var tre eller at de var konger. De er gått inn i julefortellingen på linje med hyrdene og englesangen, og mange har nok sett for seg at også de kom til stallen og så Jesus-barnet der han lå i krybben. Det må tilsynelatende ha vært riktig folksomt der inne i stallen.

Utgangspunktet for mytene og fortellingene om «de hellige tre konger» finner vi hos evangelisten Matteus – fortellingen i sin helhet er en del av barnelærdommen for de fleste av oss, både ved sin poesi og sine makabre trekk.
Kort før jul ga forfatteren Karsten Alnæs ut boka «De hellige tre konger fra Betlehem til norskekysten». Alnæs er både kjent som skjønnlitterær forfatter og som sakprosaforfatter. Han har blant annet gitt ut bøkene «Historien om Norge» og «Historien om Europa»; to verk som begge er i flere bind.

Tradisjoner
At gjestene langveisfra var tre har man sluttet seg til ut fra antallet gaver de hadde med seg: Gull, røkelse og myrra.
At de var konger har man gått ut fra siden gavene var kostbare.
At de var hellige, er en tradisjon som fikk vokse fram i middelalderen. Da fikk de også navn: Kaspar, Balthasar og Melchior.
Festdagen deres er 6. januar, derav betegnelsen «helligtrekongersdag».
I den grad dette barselbesøket har en historisk kjerne, må vi kunne slå fast at det ikke skjedde i stallen og heller ikke kan ha skjedd 12-14 dager etter fødselen. Snarere skjedde det mellom ett og to år senere; noe som også bekreftes ved at da kong Herodes ga sin groteske ordre om barnedrapene i Betlehem, omfattet den alle gutter under to år.

Stjernegutter
Blant de tradisjonene som har vokst fram i kjølvannet av fortellingen om de hellige tre konger, er også de såkalte «stjerneguttene».
Som historisk fenomen er dette stort sett en svunnen tradisjon.
Grimstad skal være den byen i Norge der fenomenet ser ut til å ha holdt seg lengst. De ble en slags kontrast til julebukkene, både ved at de gikk rundt etter jul og ved at de – i hvert fall i teorien – samlet inn til gode formål.
Sørlandsforfatteren Gabriel Scott ga i 1900 ut boka «Hellig tre konger», som handler om tre gutter som går rundt med stjerna i den fiktive sørlandsbyen Lillehavn. Scott var 26 år gammel i 1900 og hadde alt gitt ut flere bøker. Disse fikk forholdsvis liten oppmerksomhet; gjennombruddet hans kom i 1904 med julefortellingen «Tante Pose». Scotts far var på denne tiden prest i Grimstad, og det formodes at inspirasjon og ideer til fortellingen er hentet fra denne byen.
Det finnes også andre, lokale stjernegutt-tradisjoner, som fra Østfold og fra Nord-Norge.

Stjernen
Det som hadde utløst vandringen mot Betlehem, var et astronomisk fenomen: «Vi har sett stjernen hans gå opp», sa vismennene til kong Herodes. «Betlehemsstjernen» som sådan har imidlertid ikke latt seg identifisere.
Blant teoriene som nevnes er en kombinasjon av planetene Venus og Jupiter, at det var Halleys komet som viste seg eller en forholdsvis ny teori om visse lysfenomener knyttet til planeten Jupiter.
Uansett snakker vi om et astronomisk fenomen som kan forklares vitenskapelig, og ikke en ny planet.
Fortellingen om de vise mennene fra Østen – «De hellige tre konger» - holder uansett stand som en del av den bibelske julefortellingen, selv om «helligtrekongersdag» ikke lenger er en egen helligdag i Den norske kirke. I stedet er teksten om vismennene en av tekstene til Kristi Åpenbaringsdag.

Litteratur:
Alnæs, Karsten:
De hellige tre konger fra Betlehem til norskekysten
Bokhuset Forlag - 2023

Til bildet øverst:
Vismennene på vei til Betlehem er et klassisk julemotiv og ses ofte på julehefter. Som denne, som var en del av omslaget på Krigsropet julehefte i 1927.

Dag Hammarskjöld - politiker, diplomat og kristen mystiker

Av Nils-Petter Enstad

Han er den eneste som har fått Nobels Fredspris etter sin død. Fremdeles diskuteres det om hans død var en ulykke eller et politisk mord. I dag huskes han trolig best for en bok som kom ut etter hans død, der han framstår som en kristen mystiker.

«Du overtar verdens vanskeligste jobb», var den velkomsthilsen nordmannen Trygve Lie ga sin ettermann da han i 1953 overlot ansvaret som FNs generalsekretær til Dag Hammarskjöld.
Det var mange kontraster mellom de to: Arbeidergutten fra Grorud og overklassegutten som vokste opp på Uppsala slott. Men begge hadde tjent sine land i ansvarsfulle stillinger. Lie som justisminister i Nygaardsvolds regjering, og senere som utenriksminister i London-regjeringen. Hammarskjöld som diplomat, men også som politiker. Det var fra stillingen som konsultativ statsråd i Tage Erlanders regjering at den partiløse Hammarskjöld ble kalt til FN.
Som generalsekretær måtte Hammarskjöld håndtere en rekke internasjonale krisesituasjoner, så som Suez-krisen i 1956 og Kongo-krisen i 1960. Det var under en reise i forbindelse med denne at han omkom, 56 år gammel.

Manuskript
Etter Hammaskjölds død fant man et brev han hadde skrevet til en god venn i Sverige, Leif Belfrage, og en ringperm med notater.
På permen hadde han skrevet en tittel: «Vägmärken». Notatene var en rekke maksimer og frie vers, og Hammarskjöld selv kalte notatene «en dagbok eller en hvitbok om mine forhandlinger med meg selv – og med Gud».
Boka kom ut på Bonniers forlag i Sverige i 1963, og kom året etter også i norsk utgave.
Den norske utgaven er senere kommet i flere opplag og på ulike forlag. Den siste utgaven kom i 2016 på Commentum forlag.
I boka framstår Hammarskiöld som en kristen mystiker, sterkt preget av katolsk fromhet og katolske tenkere som Thomas á Kempis, Blaise Pascal og Johannes av Korset.

Visdom
Boka er redigert kronologisk, og notatene er samlet gjennom mange år.
Noen av dem er det man vil kalle «generell livsvisdom», andre går inn i kristenmenneskets daglige utfordringer: «Hvordan skal du kunne bevare evnen til å høre når du aldri vil lytte: At Gud har tid til deg anser du visst som like selvfølgelig som at du ikke har tid til Gud», skriver han i 1941 eller 1942.
Samme år skriver han også: «Menneskedyrets livskrav blir ikke til bønn ved at man setter Gud som adressat». At Hammarskjölds forhandlinger med Gud kunne være krevende, går fram av et annet, senere notat: «Veien til innsikt går ikke gjennom tro. Først gjennom den innsikt vi vinner ved å forfølge det innerstes flyktende lys, kan vi nå fram til å fatte hva tro er. Hvor mange er ikke drevet ut i mørket ved den tomme tale om troen som forsantholden.»
I det året han ble FNs generalsekretær, skrev han: «Hva betyr i siste instans ordet Offer? Eller bare ordet gave? Den som intet har, kan intet gi. Gaven er Guds – til Gud.» I den samme perioden noterte han: «Jeg er kalken. Drikkens er Guds. Og det er Gud som tørster.»
Boka må kunne kalles en moderne klassiker innen kristen, filosofisk litteratur.

Bønn
Den språkmektige generalsekretæren skrev sine tanker ned på flere språk.
De fleste på svensk, mens også på engelsk og fransk.
Noen av dem står nærmest som «punchlines», så som denne: «The lovers of God have no religon but God alone».
I mange notatene han gjorde, er han opptatt av bønn: «Bønnen, krystallisert i ord, fikserer om og om igjen en bølgelengde der dialogen må føres videre endog når bevisstheten retter seg mot andre mål».
Den mest kjente teksten fra «Veimerker» er da også en bønn.
Den har ofte vært brukt både i gudstjenester og til privat andakt:
Du som er over oss,
Du som er en av oss,
Du som er -
også i oss.
Måtte alle se deg – også i meg.
Måtte jeg få berede veien for deg
og takke for alt som da vederfares meg.
Måtte jeg ikke derved glemme andres nød.
Hold meg fast i din kjærlighet
slik du vil at alt skal bevares i min.
Måtte alt mitt vesen vendes om til din ære,
og måtte jeg aldri fortvile.
For jeg er under din hånd,
og i deg er all kraft og godhet.
Gi meg et rent sinn – at jeg må se deg,
et ydmykt sinn – at jeg må høre deg,
et kjærlig sinn – at jeg må tjene deg,
et trofast sinn – at jeg må bli i deg.

Faktaboks:
Dag Hjalmar Agne Carl Hammarskjöld (1905 – 61)
Svensk diplomat og politiker
Dr. grad i økonomisk politikk fra Universitet i Stockholm, 1934
Valgt til FNs andre generalsekretær i 1953
Omkom i en flystyrt 1961
Tildelt Nobels Fredspris post mortem samme år

Åge Rønning – en katolsk forfatter med MS

Forleden kom jeg over dette klippet fra Krigsropet.
Det er ikke datert, men jeg er nokså sikker på at det er fra 1986.
Ved årsskiftet 1985/86 sluttet jeg som frelsesoffiser og som en del av Krigsropets redaksjon. Men jeg fortsatte lenge å levere tekster til bladet, blant annet bokanmeldelser.
Jeg ble oppmerksom på Åge Rønning i 1982, da han kom med romanen «Kolbes reise».
Kolbe – den polske pateren Maxmillian Kolbe – hadde jeg lest om tidligere, i en av Hallvard Rieber-Mohns epistler.
En sterk fortelling og en god bok.
I 2016 skrev jeg ut en bok om MS-forbundets historie, på oppdrag fra forbundet i forkant av deres 50-årsjubileum.
Det var en spennende oppgave. I denne boka tok jeg også med et kapittel om MS og litteraturen, og i den forbindelse også et avsnitt om Åge Rønning.
«En katolsk forfatter med MS» er en måte å beskrive ham på, i all sin tilkortkommenhet.
Boka som omtales i klippet er den siste han ga ut.
Hva skal til for å få ham fram fra glemselen igjen?
Teksten nedenfor er det jeg skrev om ham i «MS-boka» i 2016.


Åge Rønning

Åge Rønning (1925-91) var journalist og romanforfatter.
Etter at han hadde tatt eksamen artium fikk han seg jobb i avisa «Verdens Gang», eller bare «VG», avisa som krefter i Hjemmefronten hadde startet opp før krigen var helt slutt, og som kom med sitt første, skikkelige nummer 23. juni 1945. Det ble startet flere norske aviser denne freds-sommeren, men den eneste som har overlevd, ved siden av VG, er Vårt Land.
Senere arbeidet han i NTB og i Morgenbladet.
I 1967 var han redaktør i det katolske tidsskriftet St. Olav, etter at noen år før var blitt tatt opp i Den katolske kirke.
Sin første bok kom han med i 1954: Romanen «Fotfeste for elskere».

MS
Samme år som han ble redaktør i St. Olav, fikk han diagnosen MS.
Han fortsatte som redaktør for tidsskriftet fram til 1977, og gjorde det til et moderne, kulturelt tidsskrift som ble lest med interesse også av personer som ikke var spesielt opptatt av katolisisme.
Etter debuten kom det forholdsvis regelmessig nye bøker; flest romaner, men også en og annen novellesamling.
Etter hvert som han selv nærmet seg den katolske tro, viste bøkene hans en stigende opptatthet av tro og religion.
Romanen «Narrenes spill» (1960) handler om en kvinnes vei til den katolske kirke.
Deretter gikk det seks år før det kom noen ny bok, men deretter var det igjen en jevn produksjon.
Fra 1980 var han avhengig av rullestol.

«Kolbes reise»
Selv om bøkene hans fikk jevnt over gode kritikker, var det først med romanen «Kolbes reise» (1982) han fikk et gjennombrudd som forfatter.
Den ga ham den prestisjetunge Kritikerprisen, og ble også dramatisert og satt opp på Nasjonalteateret.
Tittelen henviser til den polske presten Maximilian Kolbe (1894-1941), som ble helligkåret av pave Johannes Paul I i 1982, samme år som boka kom ut.
Kolbe var fange i Auschwitz, og et viktig punkt i helligkåringen var at han som fange hadde byttet plass med en annen fange da denne ble plukket som et tilfeldig offer for en straffereaksjon i leiren. Ti fanger ble sperret inne i et skur og skulles sultes til døde. Den andre fangen hadde fått panikk da han ble plukket ut, og Kolbe skal ha sagt til kommandanten: «Ta meg i stedet!»
«Du er gal», svarte kommandanten, men føyde den gale.
Kolbe var den siste av de ti fangene som døde.

Et håp for verden?
I sin ytre form er «Kolbes reise» historien om den rotete og rotløse journalisten Molly Ki som flakker omkring i Europa for å samle stoff til historien om Maximilian Kolbe.
Men det hun egentlig søker i Kolbes historie, er en kraft å sette mot tidens avmakt, et håp for verden.
Under arbeidet blir hun imidlertid selv et offer for ondskapen, og slik blir hennes reise også en reise med Kolbe og hans lidelse. Likevel makter hun å berge stoffet om pateren for ettertiden, og dermed føres håpet videre.
Selv sier hun det slik: «Jeg ville bare fortelle om ham (Kolbe) for å gi en eller annen som trengte det, nytt mot. Noen tanker om kjærligheten».
«Kolbes reise» ble Åge Rønnings siste roman.
De to neste bøkene han ga ut, og som ble de siste før han døde, var to novellesamlinger med forholdsvis korte tekster: «Et Satans spill» (1984) og «Husker du Scobie? To fortellinger» (1986).
Tittelen på den siste er en referanse til en forfatter Åge Rønning følte han sto i stor gjeld til, nemlig engelskmannen Graham Greene.
I romanen «The Heart of the Matter» (1948) forteller Greene, som i likhet med Rønning var katolsk konvertitt, om den britiske etterretningsmannen Henry Scobie som tar livet av seg selv etter å ha gjort seg skyldig i en dødssynd: Å ha tatt imot sakramentet med en uskriftet synd på samvittigheten.

Mer katolisisme enn MS
Ser man Åge Rønnings litterære produksjon under ett, er nok hans katolisisme et mer synlig trekk i bøkene enn hans MS.
Men det er ett unntak: Romanen «Arvingen kommer torsdag» (1981). Romanen handler om en norsk forfatter som er på besøk i Madrid for å skaffe bakgrunnsmateriale til sin neste bok. Den skal handle om norske katolikkers forhold til Franco under den spanske borgerkrigen på 1930-tallet.
Med seg har han sin unge sønn, dels som selskap, dels for å passe på seg. Han har nemlig vanskelig for å bevege seg «som følge av en sykdom», som det heter på baksideteksten. Men bevegelsesproblemene blir også en premiss for deler av handlingen. Tegningen på forsiden viser en mann i en trang, spansk gate, og som lener seg på en stokk.
Denne romanen har en slags MS-signatur i sitt innhold.
At forfatterens to siste bøker ble to novellesamlinger, hadde også med hans MS-diagnose å gjøre: Han klarte ikke lenger å arbeide med så krevende prosjekter som en roman.
I stedet ble det kortere fortellinger, selv om novellen, som litterær sjanger, er minst like kunstnerisk krevende som romanen er det.

Fra boka «Den glemte sykdom» lot seg ikke glemme. MS-forbundet i Norge 1966-2016 (2016)

«Markens Grøde» 100 år: «…DA DET KOM FRELSESARMÉ TIL BYGDEN»

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

I år er det 100 år siden Knut Hamsun ga ut romanen «Markens Grøde». Den sikret ham Nobelprisen i litteratur tre år senere, og er stort sett blitt lest som en lovsang til naturen og jordbruket.

Knut Hamsun var 58 år gammel da «Markens Grøde» kom ut, 40 år etter debutboka «Den Gaadefulde».
Boka åpner med at hovedpersonen Isak går i dagevis innover i skogen.
Så slår han seg ned, tar seg til rette og rydder en gård som han kaller «Sellanraa».
Etter hvert kommer en kvinne inn i bildet.
Hun heter Inger og har et ubehandlet hareskår. Men de får barn sammen, og kjærligheten mellom dem er skildret kort og vakkert i to setninger: «Inger hette hun. Isak hette han.»

«..med rødt på ærmet»
Isaks nabo Brede bor på gården Breidablikk.
Hans datter heter Barbro.
Om henne leser vi: «Se, Barbro på Breidablik hadde ikke Isaks tillit, hun var ustadig og overfladisk som farn – kanske også som morn -, var flygtig og uten utholdenhet. Hun var ikke blit længe hos lensmandens; bare et år, da hun var blit konfirmeret kom hun til handelsmandens og var også der et år. Her blev hun vakt og religiøs, og da det kom frelsesarmé til bygden gik hun ind i den og fik rødt på ærmet og gitar i hænderne. I denne mundering reiste hun til Bergen med handelsmandens jagt, det var ifjor. Nu hadde hun netop sendt sit fotografi hjem til Breidablik, Isak hadde set det: en fremmed damepike med opkrøllet hår og lang urkjæde nedover brystet. Forældrene var saa stolte av lille Barbro og viste billedet frem til hvem som kom forbi Breidablik, det var storveies som hun hadde folket sig og blit til noget, og hun hadde ikke rødt på ærmet og gitar i hænderne mere».
Et par år senere kommer Barbro hjem igjen.
Livet hennes ble mer en tragedie enn en festreise.
I den store byen levde hun nærmest som prostituert. Hun fikk et barn, men det tok hun livet av, og kastet det i sjøen fra ruteskipet på vei hjem. Når det senere står i avisen at et barnelik er funnet i sjøen, trekker hun bare på skuldrene.
Som leser tenker man at Barbros liv kunne utviklet seg helt annerledes om hun var blitt i hjembygda, og hadde beholdt «rødt på ærmet». Kanskje har forfatteren tenkt det samme.

Frelsesarmeen
Knut Hamsun hadde flere referanser til Frelsesarmeen i sine bøker.
Den første finner man så tidlig som i 1890, i novellen «Smaabyliv».
Her heter det: «Der er (…) to halte skreddere i byen, en betler, frelsesarmé, dampskibskai, toldbod og sparebank. (…) Også Frelsesarmeen er til stede med røde farver og plakater, man får en seddel i hånden og læser: Stort bede- og jubelmøte kl. 7 1/2. T. Olsen kadet. A. S. Torgersen major. NB! bered dig på å møte Gud».
Hamsun publiserte denne novellen to ganger.
Første gang var i 1890, men i 1903 ga han den ut på nytt, og det er 1903-utgaven sitatet er hentet fra. Denne versjonen regnes også som den «offisielle».
«Byen» det henvises til var trolig Lillesand, der Hamsun hadde bodd rundt 1890.
Lillesand var for øvrig den eneste sørlandsbyen der Frelsesarmeen aldri fikk fotfeste, til tross for flere forsøk i perioden 1890-92.
Den «kadett Olsen» det henvises til var sannsynligvis identisk med Reinert Gundersen, opprinnelig fra Tvedestrand og senere en av Frelsesarmeens internasjonale ledere. Han kom til Lillesand som kadett i 1891.
Neste visitt til Frelsesarmeen finner man i romanen «Mysterier» fra 1892.
Handlingen er lagt til en kystby – trolig Lillesand igjen - dit Johan Nilsen Nagel kommer en sommer.
Nagel er sterkt kritisk til den russiske forfatteren Leo Tolstoj, og i den forbindelse trekker han også Frelsesarmeen inn i argumentasjonen: «(Tolstojs) ånd er i art og beskaffenhet så inderlig almindelig som vel mulig og hans lære ikke en hårsbred dypere end Frelsesarméens hallelujasioner. (...) jeg er ikke istand til å finde hans ånd dypere end for eksempel general Booths. Disse to er begge forkyndere, ikke tænkere, men forkyndere. De omsætter eksisterende produkter, populariserer en tanke som de forefinder færdig, folkepopulariserer den til godtkjøp og holder styr med verden».

Vagabond i Amerika
Romanen «Sult» fra 1890 regnes som Hamsuns gjennombrudd som forfatter.
Rammen rundt handlingen anslås i første setning: «Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått merker av den …».
Som i flere av Hamsuns romaner, er hovedpersonen en vagabond, slik Hamsun selv hadde vært i perioder.
I årene 1882-84 og 1886-88 var han i USA og levde av ulike strøjobber, kombinert med skribentvirksomhet.
Inntrykkene oppsummerte han i boka «Fra det moderne Amerikas Aandsliv» fra 1889. Det er en gallesur bok, og Hamsun selv var senere nokså brydd over den. Følgende sitat sier sitt: «Amerika er to hundre år gammelt. I ett hundre av disse år var det ganske ubebygget, i det neste begynte noen europeiske godtfolk å komme til landet, bra mennesker, strevsomme treller, muskeldyr, legemer, hvis never kunne rydde jord og hvis hjerner ikke kunne tenke…».
Når årene i USA nevnes her, er det fordi det har vært formodet at Knut Hamsun var i kontakt med Frelsesarmeen i denne tiden, og kanskje også fikk hjelp i form av losji eller mat. Frelsesarmeen kom til USA i 1880, og en av de første gruppene man begynte å arbeide blant var nettopp vagabonder.

Landstryker-triologien
Den siste referansen til Frelsesarmeen i Hamsuns forfatterskap finner man i romanen «August» fra 1930.
Det er bind to i den såkalte «Landstryker-triologien».
Hovedpersonen August blir oppsøkt av en kvinne som leter etter sin bror Edevart, og hun spør om ikke August kan hjelpe henne å finne igjen ham. Det lover han å gjøre og bruker de store ordene som karakteriserer ham: «Jeg kan gå til all verdens konsulater og Frelsesarmeen og finne ham». Men det blir med de store ordene.
Replikken står helt alene i triologien, og er den siste referansen til en bevegelse det kan virke som Hamsun hadde en slags avstands-respekt for hele livet.

Litteratur:
Hamsun, Knut: Markens Grøde (1917 og senere)
Hamsun, Knut: August (1930 og senere)
Enstad, Nils-Petter: En liten slumsøster lå og skulle dø (2014)

Publisert som kronikk i avisa Dagen 29. mai 2017

da Vinci-biograf Atle Næss: Å JOBBE MED LEONARDO GIR BIBELKUNNSKAP

Av Nils-Petter Enstad

-Man blir nokså bibelsprengt av å jobbe med Leonardo da Vinci! Det sier forfatteren Atle Næss, som er kommet ut med boka «Leonardo da Vinci og hans tid». Boka går inn i forfatterens etter hvert mange bøker med stoff fra Italia og renessansen. Mest kjent er kanskje boka om Galileo Galilei, som han fikk Brageprisen for i 2001. I 2012 ga han ut romanen «Teltmakeren», som handler om apostelen Paulus.

- Leonardo levde på en tid da en kunstmaler var avhengig av oppdrag, og hvor man var en del av staben i et verksted hvor det var mange malere. Alle de maleriene av Leonardo som vi kjenner, er bestillingsverker, og mange av bestillingene gikk ut på at han skulle illustrere en bibelsk fortelling eller et bibelsk tema. Han malte bilder av Kristi dåp, av bebudelsen, da Maria fikk vite at hun skulle føde Guds sønn, tilbedelsen av Jesus-barnet og en rekke Madonna-motiver.
- «Nattverden» er vel likevel det mest kjente?
- Uten tvil. «Nattverden» eller «Det siste måltid», som det egentlig heter, er en freske som var bestilt til refektoriet i klosteret Santa Maria delle Grazie i Milano, og Leonardos berømmelse som maler i samtiden hvilte nærmest alene på dette bildet.
- Hva skiller det fra andre nattverdsbilder?
- Det er flere ting. Leonardo var ikke en kunstner som fulgte opptrukne spor. Han søkte sine egne, kunstneriske løsninger. For eksempel lar han Judas være en del av flokken som sitter ved bordet. Det vanlige var å la Judas sitte for seg selv på den ene siden av bordet. Et annet grep som var originalt, var at han ikke utstyrte Jesus med en glorie, slik det var vanlig å gjøre. I stedet plasserer han Jesus foran et åpent vindu, slik at lyset faller på ham bakfra, og på den måten skille ham ut. Glorien var nok en altfor «utvendig» måte å presentere Jesus på for Leonardo. Det tredje som kan nevnes, er den dramatiske dynamikken i bildet. Det vanlige var at man i bilder av nattverden fokuserte på innstiftelsesøyeblikket, der Jesus sier «dette er mitt legeme – dette er mitt blod». Leonardo fryser det øyeblikket da Jesus sier «En av dere skal forråde meg», og man ser reaksjonen hos disiplene. «Det er vel ikke meg, Herre?» - «Hvem kan det være? Er det han? Er det deg?»


«Universalgeni»
Leonardo da Vinci omtales ofte som et «universalgeni». Atle Næss beskriver ham som «et fritt, tenkende menneske, men ikke en fritenker». – Jeg tror han hadde et uproblematisk forhold til religion, uten å være dogmatisk. Han mente for eksempel at den bibelske syndfloden var et naturfenomen som kunne forklares vitenskapelig. Han avviste at syndfloden var forklaringen på fenomener som for eksempel funn av skjellbanker på det som i dag er tørt land. Han innså at geologiske endringer er noe som fremdeles pågår. Det var tanker som ingen luftet offentlig før langt ut på 1800-tallet, 300 år etter Leonardo, sier Atle Næss.
Også på det teknologiske området lå han langt forut for sin tid. Drømmen om å kunne fly er like gammel som mennesket selv, og Leonardo ga sine bidrag til at denne drømmen ble realisert, 400 år etter hans død.
Fremdeles oppdages det kunstverk som svært trolig kan stamme fra Leonardos verksted. Atle Næss sier det slik: - Mens det stadig dukker opp forfalskninger av malere som Rembrandt og Vermeer, er forholdet med Leonardo at det snarere finnes flere «ekte» da Vinci-verk enn vi er klar over, enn at det er færre.

Barbro Karlén 60 år: Hvem skal lære oss å leve?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Lørdag 24. mai fyller den svenske forfatteren Barbro Karlén 60 år. Hun ga ut sin første bok allerede i 1966, da hun bare var 12 år gammel. I løpet av de neste seks-sju årene kom det ni bøker til, og så ble hun taus som forfatter.

Det hører med til unntakene at en setning fra en skolestil går inn i litteraturhistorien. Men det skjedde da Barbro Karlén i en alder av åtte år skrev: «Vi går på skole for å lære oss å lese, skrive og regne, men hvem skal lære oss å leve?»
Denne bråmodne, reflekterte og spørrende holdningen ble et kjennetegn på den unge Göteborg-jenta. Bildene av henne fra den gang viser en vakker jente med mørkt hår og store, klare øyne. Uttrykket er alltid alvorlig og blikket er skarpt. Debutboka fikk tittelen «Människan på jorden», og var en samling dikt. Diktene ble oversatt til en rekke språk.

Flere bøker
Etter debuten kom bøker på rekke og rad. Den neste boka het «I begynnelsen skapte Gud», og er en prosabok, nærmest et essay der 13-åringen skrev ned sine tanker om Gud, og om menneskers omgang med Gud, med hverandre og med naturen. Igjen ble man slått av det modne refleksjonsnivået hos en som ennå var et barn. Som dette: «Mange mennesker grubler over hvordan Gud ser ut. Gud ser ikke ut. Gud ser.»
«I begynnelsen skapte Gud» var den første av Barbro Karléns bøker som ble oversatt til norsk. Deretter fulgte «Brevet til lærerinnen» og «Dømt til å dø». I forordet til den siste, som er signert Tore Broman, utropes til en av «de kristne reformatorene», og nevnes i samme åndedrag som biskop John A.T. Robinson og Martin Buber. De modne og spen¬nende refleksjonene hennes fascinerte mange mennesker, ¬ikke minst kristne.
På svensk ga hun ut flere bøker, men i 1972 ble hun taus som forfatter. Bare 18 år gammel giftet hun seg og fikk en sønn. I et intervju erklærte hun at hun ikke ville gi ut flere bøker heretter. Intervjuet bekreftet ellers det inntrykket de siste bøkene hennes hadde skapt, at hun orienterte seg mot sjelevandring og reinkarnasjon, og bort fra tradisjonell kristendom.

Anne Frank
Mange hadde nok undret seg over at en slik litterær begavelse som Barbro Karlén kunne dukke opp nærmest fra ingenting. Barbros foreldre var vanlige lønnsmottakere som bodde og arbeidet i Göteborg. De hadde et enkelt, folkelig forhold til religion. De hadde nok et nøkternt forhold både til datterens berømmelse og hennes talent, men ikke alle hadde det. Barbro Karlén har i ettertid skrevet om hvor plagsomt det var med lærere og andre voksne som kom til henne med sine litterære forsøk, og sine barns skriverier, og ville ha hennes vurdering – og helst anerkjennelse – av tekstene.
Noen mente at den unge Göteborgsjenta rett og slett var en reinkarnasjon av en annen forfatter, også hun ung, mørkhåret og med vakre øyne, nemlig Anne Frank. Allerede i «avskjedsintervjuet» som 18-åring antydet Barbro Karlén selv at hun lekte med disse tankene, men det var først i 1995 hun offentlig erklærte at hun hadde vært Anne Frank i et tidligere liv.
Dersom man i dag googler Barbro Karlén, vil de aller fleste treffene man får opp handle om nettopp dette. Det er laget fotomontasjer som viser de to jentene da de var på samme alder (Anne Frank døde i tysk konsentrasjonsleir i april 1945, ikke fullt 16 år gammel; de siste bildene av henne ble tatt da hun var omkring 12 år), og det argumenteres sterkt for at Barbro Karlén er den reinkarnerte Anne Frank.

Selvbiografi
I 1997 ga Barbro Karlén ut boka «Og ulvene hylte. Fragment av en selvbiografi», der hun forteller om sitt liv etter litteraturen. Ekteskapet hun hadde inngått som 18-åring ble forholdsvis kortvarig. Etter skilsmissen gikk alenemoren inn i politiet, der hun arbeidet med opptrening av politiets hester. Hun var en dyktig hesteopp¬dretter, og fikk flere priser.
Boka kom på norsk året etter, men fikk ingen oppmerksomhet. Mens de norske utgavene av bøkene hennes tidligere hadde vært gitt ut på Aschehoug, kom selvbiografien på det margi¬nale og ukjente forlaget Atro¬pos. Boka er preget av både sinne og bitterhet, ikke minst mot mange av dem som 30 år tidligere hadde regnet henne som vidunderbarnet i nordisk litteratur. Men det hadde vært vidunderet man fokuserte på, og ikke barnet. At dette kunne skape et sterkt press, var det mange som ikke forsto eller tok inn over seg den gang.

Inntrykk
Jeg husker godt hvor sterkt inntrykk det gjorde på meg da jeg første gang leste om Barbro Karlén og hennes forfatterskap. Her var det en jente på min egen alder som formulerte kloke spørsmål om ting også jeg kunne kjenne meg igjen i - bare spørsmålet var formulert først.
Da hun trakk seg vekk fra offentligheten, var jeg på vei inn i en tjeneste som forkynner. De siste møtene med det hun skrev og sa ble derfor litt såre og smertefulle. Jeg så fort at dette ikke kunne være kristendom. Jeg forsøkte å formidle denne oppfatningen videre, men ga det opp. Barbro Karlén var blitt et litterært ikon for mange kristne, og henne skulle man ikke røre ved.
Denne smerten ble forsterket da jeg leste selvbiografien hennes. Som en frilansjournalist som gjerne skrev om litteratur, undret jeg meg over at ingen hadde fått med seg at Barbro Karlén faktisk hadde brutt en 25 år lang litterær taushet. Det burde være «en sak», uansett hva man måtte mene om boka hun hadde kommet med.
I dag er forfatteren Barbro Karlén stort sett glemt. Men noen av oss husker fremdeles den vakre jenta med det tankefulle blikket og de kloke spørsmålene om livet og meningen med det.

Publisert i avisa Dagen 23. mai 2014