Av Nils-Petter Enstad
Han sto bak den kanskje største, norske boksuksessen i mellomkrigstiden. Han skrev tre romaner som solgte i store opplag og ble oversatt til en lang rekke språk. Han kjøpte en stor gård i Eidsberg og flyttet med sin familie fra Oslo. Forventningene var enorme med tanke på eventuelle kommende bøker. I stedet ble han rammet av norsk litteraturhistories mest omtalte skrivesperre. Onsdag 10. oktober var det 50 år siden forfatteren Trygve Gulbranssen døde.
Han ble født i Kristiania i 1894, og drev i mange år et vekselbruk mellom sportsjournalistikk og forretningsdrift. Han var tobakksgrossist, og gjorde det bra i denne bransjen. Firmaet han ledet ble etter hvert det største i sin nisje i Norge. Som sportsjournalist dekket han alle olympiske leker i årene mellom 1920 og 1936 for Aftenposten og sportsbladet «Idrætsliv». Det ble startet i 1914, og ble slått sammen med «Sportsmanden» i 1933. Dette bladet holdt det gående til 1965. Trygve Gulbranssen var først og fremst opptatt av friidrett, men regnes også som den som «innførte» orienteringssporten til Norge.
FORFATTER
Det hevdes – med større eller mindre rett – at alle journalister bærer på en drøm om å skrive bøker. Denne drømmen fikk Trygve Gulbranssen tidlig. Da han debuterte som skjønnlitterær forfatter i 1933 med romanen «Bakom synger skogene», var det gått nesten 20 år siden han begynte å arbeide på dette verket. De to neste bindene kom de påfølgende år: «Det blåser fra Dauingfjell» (1934) og «Ingen vei går utenom» (1935). Bøkene kom på Aschehoug forlag, og ble store suksesser. De tre romanene utgjør en serie som ofte kalles «Skogene-trilogien» eller «Bjørndalstrilogien».
Fortellingen går over flere generasjoner, og handlingen foregår på 1700- og 1800-tallet. Det er en fortelling med mye dramatikk. Selv om han var vokst opp i Kristiania, var forfatteren av bondeslekt. Det var en religiøs grunntone i fortellingen som nok kunne oppfattes som å bikke over i naturmystisisme. Det var en krevende tid å leve i, og enkelte kritikere leste inn i bøkene en fascinasjon for «den sterke mann»; et tema som var nokså betent på 1930-tallet.
Men bøkene solgte, og de ble oversatt til mange språk. En artikkel av den radikale, svenske kritikeren Sten Stolpe som karakteriserte bøkene som «urtypen for den falske og forløyede litteratur som har skapt så mye elendighet», hev også norske kritikere seg på. Oppfatningen av «Skogene-triologien» som en premissleverandør for fascismen holdt seg lenge. Da Den Norske Bokklubben ga ut bøkene på 1980-tallet, skrev litteraturkritikeren og professoren Willy Dahl i Dagbladet en artikkel han kalte «Og bakom synger fascismen». Det er imidlertid ingen tvil om at Trygve Gulbranssen selv hadde en klart antinazistisk holdning, og han avviste alle forsøk fra NS-myndighetene under krigen på å gå deres ærend.
TAUS
«Skogene-triologien» gjorde Trygve Gulbranssen til en velstående mann. I 1940 kjøpte han gården Hobøl i Eidsberg og flyttet dit med sin familie, som besto av kone og to barn. Mange tenkte nok at gården skulle bli et slags østfoldsk Nørholm; gården på Sørlandet der Knut Hamsun skrev bøker på løpende bånd. Slik gikk det ikke. Gulbranssen satt natt etter natt på sitt skrivekammer på gården, men han ga ikke ut noe som helst. Forfatteren og forleggeren Tore Stubberud ga i 1984 ut romanen «Et rom i natten», som handler om Trygve Gulbranssen og hans skrivesperre.
Han hadde ideer og gjorde nok notater, men han ga ikke ut noe som helst. Som forretningsmann brukte han også mye tid på å overvåke sine rettigheter, og på å følge opp ulike planer om filmversjoner av serien. Først mot slutten av hans liv ble en slik plan realisert av en tysk filmskaper. Det har vært lansert flere forklaringer på hva denne skrivesperren skyldtes. Noen mener det var den heftige debatten rundt bøkene som gjorde det, andre at det var forretningsdriften. Man skal heller ikke se bort fra at han rett og slett ikke hadde mer å fortelle. Også litteraturhistorien kan vise til «one hit wonders».
«Skogene»-serien skal være oversatt til mer enn 30 språk, og har solgt i 12 millioner eksemplarer. I Mysen sentrum står det en byste av Trygve Gulbranssen – dikteren som ble så taus.
