Av Nils-Petter Enstad
I juli ville «hele Norges» Alf Prøysen ha fylt 100 år, og året 2014 er blitt utropt til et "Prøysen-år". På 99-årsdagen sist sommer la statsminister Jens Stoltenberg ned grunnsteinen til det nye Prøysenhuset i Ringsaker kommune.
Nesten 45 år etter hans død er hans diktning fremdeles levende. Det er en diktning med mange landskap: Et barnelandskap, et politisk landskap, et «mørkt» landskap og et religiøst landskap. Dette siste er først og fremst preget av de inntrykk Alf Prøysen fikk gjennom barndommens møter med frelsessoldatene fra Brumunddal.
Ett av de tidligste eksemplene på denne påvirkningen finner man i diktet «Sangen», som sto på trykk i Arbeidermagasinet nr. 49, 1939. Det er ikke et «kristent» dikt i snever forstand, men sterkt preget av en undring over de paradoksene som den kristne tro ofte representerer.
Diktet skildrer en kvinne - en frelsessoldat? - som står med sin gitar og synger om Jesus og om himmelen. Diktet har en lang rekke referanser til bibelske fortellinger og til sanger fra vekkelsesmiljøene i sin alminnelighet og Frelsesarmeen i særdeleshet.
Sangen
Hun står og håndterer gitaren og synger om hyrdens får,
og maner: I dag må du komme.
1 morgen er tiden omme.
Slik synger hun hele året, og dagene kommer og går.
O, hvilken fryd å få bryte de jordiske lenker og bånd,
og skue sin gud i det fjerne.
Jeg bryter min sentenkte hjerne
og undres hvordan hun evner å se en usynlig ånd.
Så synes hun synd på alle som styrtes i avgrunnen ned,
og aldri skal skue hans åsyn
Så lyser i alles påsyn:
En underfull frelser jeg eier: Ham alle, alle skal se.
Hun laster den rike bonde som hadde sin åker så kjær
og la seg på senga og døde.
Hvem skulle arve hans grøde?
Hans gull og rubiner og perler? O, hvilket jordisk begjær.
Gullet er djevelens åte, og perler er fjas og tull.
Men rarest i hele sangen
er at Getsemanegangen
går gjennom perleporter på gater av pure gull.
Uttrykket «hyrdens får» i første vers refererer til ett av de mest kjente bildene Jesus brukte om seg selv: «Jeg er den gode hyrde» (Joh 10, 11 og 14). Hyrde- eller gjetermotivet er sentralt i hele Bibelen; det er nok å minne om Salme 23 og åpningslinjen: «Herren er min hyrde».
Formuleringen «I dag må du komme» og «I morgen er tiden omme» er også velkjente formuleringer fra evangelisering, forkynnelse og vitnesbyrd i de vekkelsesmiljøene som blant andre Frelsesarmeen er en del av. «De jordiske lenker og bånd», som det henvises til i det andre verset, er et annet eksempel på klassisk, kristelig språkbruk; det man ofte har omtalt som «Kana'ans tale».
I det tredje verset er det to referanser til kjente, kristne sanger. Uttrykket «skue hans åsyn» finner man blant annet i sangen «Jesus har bedt oss å komme», som frelsesoffiseren og poeten H.A. Tandberg (1871 – 1959) skrev i 1906. I det tredje verset heter det at «Jesus har bedt meg å lære, lære å ligne Guds lam..». Det skjer ved å: «…skue hans åsyn så lenge, at jeg forvandles ved det, så at hans bilde kan trenge dypt i mitt hjerte seg ned».
I det samme verset har Prøysen også en dobbel referanse til en annen kjent, kristen sang. Det er setningen «En underfull frelser jeg eier», som også er tittelen på en sang som ble skrevet i 1890 av den amerikanske lyrikeren Carrie Elizabeth Breck (1855 – 1934), og oversatt til dansk i 1905. Derfra var veien kort til Norge. Setningen «Ham alle, alle skal se» finner man i sangens omkved, der det heter: «Alle, alle skal se, /den herlige Frelser jeg eier,/ ham alle, alle skal se».
I det fjerde verset i Prøysens dikt er det en referanse til en av Jesu kjente liknelser, nemlig om den om den rike bonden (Luk 12, 13 – 21). Det er en krass tekst, der Jesus advarer mot kun å fokusere på de materielle verdiene, og glemme det som har med Guds rike å gjøre.
I det siste verset bruker Prøysen ordet «Getsemanegangen», som knapt kan sies å være noe etablert uttrykk, men som henspeiler på hagen der Jesus kjempet kampen med seg selv før han ble arrestert og korsfestet. Getsemane er blitt en metafor for et kristent menneskes kamp, og Prøysen avrunder – med full rett! - sitt dikt med å peke på det paradoksale at mens det i mye kristen forkynnelse har vært advart mot rikdom og skatter, er metaforene for den himmelske herlighet nettopp slike ting – perler og gull.
Hvor bevisst Alf Prøysen var på bakgrunnen for disse referansene som tydeligvis lå så tett opp under huden hans, er det ikke godt å vite. Det er lite trolig at han lette dem opp; snarere lå de der og meldte seg når han gikk inn i dette stoffet for å skrive om det. Det som er interessant i denne sammenheng, er nettopp det faktum at de lå der, og at de meldte seg på en nesten påtrengende måte i et dikt som ikke var ment som noen salme, men som kritikk av en måte å forholde seg til verdens urettferdighet på.
Også i andre Prøysen-dikt finner man slike referanser til kristne sanger og begreper. For de fleste er nok likevel «Julekveldsvise» den Prøysen-teksten man først tenker på som religiøst innslag i hans diktning, til tross for at verken Gud eller Jesus er nevnt i sangen. Men fortellingen er ikke til å ta feil av, eller hva som menes når det sies om stjerna at «sea har a brønni i alle verdens land». En nærlesing av så vel viser som stubber viser at det religiøse landskapet var der og utviklet seg gjennom hele Prøysens aktive forfattergjerning, fra de første tekstene han hadde på trykk og til de siste.
I markeringen av Prøysens 100-årsjubileum, hører også denne siden av forfatterskapet med.
Publisert i Agderposten 13. august 2013
