Norge, jødene og Israel

Av Nils-Petter Enstad
Bokanmeldelse

Med boka «Korset og Davidsstjernen. Norge, jødene og Israel fra 1814 til i dag» har Vebjørn Selbekk levert en solid, historisk gjennomgang med mye god dokumentasjon av så vel jødenes historie i Norge, som av forholdet mellom de to statene Norge og Israel.


Vebjørn Selbekks bok er en grundig og kyndig sammenfatning av faktastoff som nok for det meste er kjent fra før for de av oss som har vært interessert i dette over tid, men i og med at det nå er samlet i én bok, er disse informasjonene blitt tilgengelige på en ny og nyttig måte. Derfor hilser jeg boka velkommen som det – etter min vurdering – solide oppslagsverket det er blitt og vil kunne være også framover. Ikke minst et solid personregister bidrar til dette.

«Jødeparagrafen»
Den såkalte «jødeparagrafen» som ble vedtatt av Eidsvollsforsamlingen i 1814 har vært gjenstand for mange kommentarer og analyser. Sett i ettertid fortoner den seg som en skamplett, men for samtiden var den bare en logisk videreføring av en allerede etablert praksis. At jødene var det eneste folkeslaget som ble definert som uønsket til Norge, var også logisk, sett i et 1814-perspektiv: Det var ingen andre hjemløse folkegrupper «på vandring» i Europa på den tiden.
At det var Agderbonden Theis Lundegaard som nærmest «kuppet» vedtaket om jødeparagrafen, er en historisk anekdote som godt kan trenge en viss skepsis, noe også Selbekk formidler. Skulle jeg etterlyse noe i denne delen , måtte det være en setning om at presten Nicolai Wergeland, som både talte og stemte for jødeparagrafen, 20 år senere erkjente at dette hadde vært feil av ham. Det var hans sønn, dikteren Henrik Wergeland, som hadde overbevist ham om det.
Henrik Wergeland har da også – vel fortjent – fått et eget kapittel i boka. I historien er han blitt stående som jødeparagrafens banemann, selv om den senere utvikling skulle vise at det trengtes mer enn en visjonær dikter for å få fjernet alle de fordommene som var knyttet til det jødiske folket og til jødisk tro og kultur.


Fordommer
Vel så pinlig som debatten rundt «jødeparagrafen» er det å lese om de holdningene som preget både politikere og medier i mellomkrigstida. Jeg stusser derfor litt når Selbekk betegner Aftenposten som «moderat» i dette bildet. Den antisemittismen som den gang gjennomsyret Aftenposten, både på lederplass og reportasjeplass, bidro langt mer til å legitimere dette enn obskure, marginale tidsskrifter kunne klare.
Også innen kristenfolket er det mye å slå ned på i denne tiden. «Høvdinger» som Ole Hallesby var påfallende naive i sine vurderinger av eksempelvis Hitler. I Israelsmisjonen fant man holdninger som i dag ville bli vurdert som kvalifisert rasisme. En avis som gikk mot strømmen i disse årene, var Bergensavisa Dagen.


Hoveddeler
Selbekks bok er delt inn i tre hoveddeler: Norge og jødene 1814-1945, Norge og Israel 1945 til i dag og Norge og jødene 1945 til i dag. Den historiske framstillingen er, så langt jeg kan se, nøktern og saklig. Det gjelder også den nyere historien. De mange sitatene i boka dokumenterer på en interessant måte hvordan mye av den argumentasjonen som i dag brukes i debatten om innvandring og integrering, ble brukt i mellomkrigstiden om jødene: De er «annerledes», de «passer ikke inn», de har «en annen mentalitet» og så videre. Man registrerer også at byråkratiet argumenterer stort sett på samme måte som den gang. Akkurat som det i dag er byråkrater som mener det er ufarlig å sende mennesker på flukt tilbake «dit de kom fra», argumenterte 30-tallets byråkrater for at det var ufarlig å sende jøder tilbake til Tyskland.
Et par unøyaktigheter har likevel sneket seg inn. Jens Hunseid ble ikke statsminister i 1932 fordi Peder Kolstad «trakk seg», men fordi han døde. Selbekk skriver også at Nansenkontoret, som ble opprettet etter Fritjof Nansens død, og som blant annet hjalp jøder på flukt, fikk «noe (økonomisk) støtte» fra Den norske nobelkomité. «Støtten» var Nobels Fredspris, som kontoret fikk i 1938. Et par slike skjønnhetsfeil til endrer imidlertid ikke på hovedinntrykket: En solid gjennomgang av et følsomt politisk tema.


Vebjørn Selbekk
KORSET OG DAVIDSSTJERNEN
Norge, jødene og Israel 1814 til i dag
Genesis Forlag
352 sider

Publisert i Dagen onsdag 23. oktober 2013

En norsk nobelpris i litteratur?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter



Jon Fosse var en av favorittene til Nobelprisen i litteratur for 2013. Hadde det skjedd, ville det vært fjerde gang en norsk forfatter hadde fått prisen. Det er 110 år siden første gang dette skjedde, og 85 år siden forrige gang.

Den første norske prisvinneren var Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910). Han fikk prisen i 1903. I norsk kultur- og samfunnshistorie er han kjent som «dikterhøvdingen på Aulestad», men at han tilhører verdenseliten i litteraturhistorien, er det ikke så mange som mener. Særlig med tanke på Henrik Ibsen – som var og er i verdensklasse – aldri fikk den. Men det er en side ved nobelprisen i litteratur som gjør at den er prestisjetung og litt komisk på samme tid. Det er mange av verdens ypperste forfattere som har fått prisen, men det er enda flere av de ypperste i verden som aldri fikk den – Graham Greene kan være et stikkord. Og det er mange nokså ordinære forfattere som har fått dem – Pearl Buck kan være et stikkord i denne kategorien.
I begrunnelsen for tildelingen til Bjørnson heter det at han får prisen «som en hyllest til hans edle, flotte og allsidige diktning, som alltid har vært preget av både friskheten av sin inspirasjon og den sjeldne renhet av sin sjel».
De to neste nobelprisvinnerne i litteratur kan man være mer bekjent av. De er blant de fremste, både i norsk og internasjonal sammenheng.
I 1920 fikk Knut Hamsun (1859-1951) prisen. I begrunnelsen for at han fikk den, henvises det til ett enkelt verk. Han er den eneste prisvinneren som har fått den for ett verk, til tross for at det i kriteriene for prisen kreves at den skal gis med henvisning til et verk. Verket Hamsun fikk prisen for, var «hans monumentale verk, Markens grøde», heter det i begrunnelsen.
Da Bjørnson – som den siste av «de fire store» - døde i 1910, ble Hamsun nærmest satt inn i deres sted. Han var det store, litterære navnet i Norge, og da «Markens grøde» kom i 1917, fikk den status som et slags nasjonalt epos. Etter at Hamsun gjorde felles sak med tyskerne under krigen, har mange nordmenn hatt et litt anstrengt forhold til ham og hans bøker. Fallet ble så stort i manges øyne fordi hans status hadde vært så enorm.
Den eneste av de tre norske nobelprisvinnerne i litteratur som det ikke kleber noe ubehag ved, er derfor Sigrid Undset (1882 – 1949). Hun fikk prisen i 1928, «spesielt for sine mektige beskrivelser av livet i Norden i middelalderen», som det heter i begrunnelsen. Ikke minst har triologien om Kristin Lavransdatter fremdeles et sort og entusiastisk leserpublikum.