søndag 23. mars 2014

Egners aftenbønn





Av Nils-Petter Enstad
Forfatter





Høsten 1950 ble landets åtteåringer presentert for en nyskapning i norsk skolehistorie: Første bind i det som skulle bli et leseverk som skulle følge generasjoner av norske skolebarn fra første til sjuende, og etter hvert, niende klasse. Mannen bak lesebokserien var forfatteren, tegneren og barnetimeonkelen Torbjørn Egner.
Selve verket fikk en lang tilblivelseshistorie. Siste bind var ferdig i 1972. Da hadde mange åtteåringene fra 1950 selv skolebarn, både i første og andre klasse.


Denne forfatter, som ble født i 1953, fikk sine første møter med forfattere som Selma Lagerlöf og Sigrid Undset formidlet gjennom nettopp Thorbjørn Egners lesebøker. Og selvfølgelig ble man introdusert for Egner selv: Fortellingene om familien Grønn i Humlegata og om odelsgutten Ola-Ola Heia, en skikkelse Egner hadde skapt flere år før i ei bok fra 1942.

Tradisjon
I pakt med norsk lesebok-tradisjon, åpnet første bind av Egners leseverk med en bønn.
I de to siste standard-lesebøkene for barneskolen hadde bønnen vært en tekst av P. A. Jensen i hans «Læsebog for Folkeskolen og Folehjemmet» fra 1843, og som ble videreført i Nordahl Rolfsens «Lesebok for Folkeskolen» fra 1892. Der sto den som den aller første teksten, og i gotisk skrift: «Alt er skabt af dig, o Gud». Hele teksten var slik:
«Alt er skabt av dig, o Gud,
af din makt og paa dit bud,
luft og lys og sjø og land,
dyr i skog og fisk ved vann,
græs på mark og frukt paa træ,
sol og sæd og regn og sne.
Alt som findes, stort og smaat
har du skabt, og skabt det godt».


Dette var en bønn i Pontoppidans ånd. Den tok utgangspunkt i skaperen og skaperverket, ja, i selve urfortellingen: «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden». Det var en bønn som satte Gud i sentrum og fokuserte kun på ham: Skaperen; Herre over himmel og jord.

Utgangspunkt i individet

Også Egners leseverk åpnet med en bønn. Men det var en bønn som tok utgangspunkt i det enkelte individ; i dette tilfellet barnet.
Egner skal ha fortalt selv at han hadde lett etter en bønn som kunne passe for det leseverket han hadde planlagt, men ikke funnet noen. Derfor skrev han en selv. Det er ingen dårlig tekst, og den har gått rett inn i mange barnerom og barnehjerter siden den gang. I mange hjem brukes den som kveldsbønn den dag i dag.
Det er en bønn som lar barnet få lov til å være barn. Den tar utgangspunkt i barnets livssituasjon, som ideelt sett bør være slik som teksten gir uttrykk for:

«Jeg folder mine hender små
i takk og bønn til deg.
La alle barn i verden få
det like godt som jeg.

Vern alle med din sterke hand
mot fattigdom og død.
Og hjelp små barn i alle land
så ingen lider nød.

La ingen krig og sult og sott
få gjøre oss fortred.
La alle leve trygt og godt
i frihet og i fred.»


Anders Heger skriver i sin Egner-biografi at det er en bønn som ligger nærmere Einar Gerhardsens visjoner om det sosialdemokratiske idealsamfunnet enn det ligger evangeliet. Det er lett å slutte seg til en slik analyse.
Den er barnslig naiv på den ene siden, men uttrykker en slags verdensvid solidaritet på den andre. Det er ikke så lett å si om det er bønn som tar fattigdom, nød, krig, sult og sykdom på alvor som realiteter barn lever med, eller om den bare betrakter dette som en mulig fare.
Den er skrevet med verdenskrigen på den – for en andreklassing - betydelige avstand som fire år innebærer.
Som bønn betraktet, er den mer allmennreligiøs enn kristen. Det er en bønn alle kan slutte seg til, så sant de erkjenner med seg selv, eller ønsker å gi videre til sine barn, en oppfatning av at det finnes noe eller noen som er større enn en selv.
Leseverket ble til i en tid da fremdeles var en del av skolens formålsparagraf at den skulle gi elevene en «kristelig oppdragelse». Derfor inneholdt senere bind av verket både en dramatisering av juleevangeliet og av Selma Lagerlöfs legende om julerosene. Men om målsettingen sto fast, gjorde ikke den pontoppidanske tilnærmingen det. Også visjonen om å formidle en kristelig oppdragelse «måtte underordne seg tidens krav», skriver Anders Heger.

Egner og Munthe
En som også skrev en kveldsbønn som mange barn har vokst opp med, var Margrethe Munthe. Det er ofte blitt harselert med hennes litt autoritært pedagogiske tekster av typen «Nei, nei, gutt», men kveldsbønnen hennes har bevart sin sjarm og tillitsfullhet:
«Kjære Gud, jeg har det godt.
Takk for alt som jeg har fått.
Du er god, du holder av meg,
kjære Gud, gå aldri fra meg.
Pass på liten og på stor.
Gud bevare far og mor
(og alle barn på jord).»


Den siste linjen skal visstnok ikke ha vært en del av Munthes opprinnelige tekst, men kom til, blant annet fordi den melodien som knyttet til seg teksten trengte en linje til.
Margrethe Munthe døde i 1930, så hennes tekst er selvsagt skrevet lenge før Egner skrev sin i 1949. Det er lett å se felles motiver i de to tekstene, både i det at barnet tar utgangspunkt i seg selv, og i at barnet «har det godt». Munthe skriver dette i første linje, Egner avslutter første vers med det samme. Men der hvor Munthes fokus i hovedsak er kjernefamilien og den nærmeste omgangskretsen, lar Egner barnebønnen gjelde alle barn i hele verden, og barnet ber om at verken krig, sult eller andre ulykker skal ramme noen. Hos Munthe er det globale fokuset kommet til helt på tampen, enten det nå stemmer at den siste linjen ikke var en del av den opprinnelige teksten eller ikke.
Man registrerer også at både Egner og Munthe forutsetter at barnet som bruker deres bønn er et barn som har det «godt», og som setter dette som en standard for alle barn. Ut fra det man vet om de mange typene omsorgssvikt som også norske barn har vært utsatt for og blir utsatt for, er dette en problematisk side ved disse tekstene når man leser dem i dag.
Anders Heger skriver om Egner tekst, sammenliknet med P.A. Jensen sin: «Borte var den naive konstatering av at alt var godt, slik Herren nå engang hadde skapt det. I stedet var det kommet en optimistisk forhåpning om en kommende verden, bedre enn gårsdagens.»
Mange vil nok mene at også Egners tekst, i likhet med Munthe sin, er preget av en viss naivitet. Dette bekreftes av den analyse Heger gir av siste vers i Egners tekst, som han skriver er «… nærmere en erklæring om hvordan verden burde bli, enn en takk for hvordan den var skapt».

Litteratur:
Heger, Anders:
Egner – en norsk dannelseshistorie
CappelenDamm 2012

Rolfsen, Nordahl:
Læsebog for Folkeskolen
Jacob Dybwads Forlag 1892/Gyldendal 1974

Publisert som kronikk i Dagen tirsdag 25. mars 2014