PÅSKESKALDEN FRA ISLAND

Av Nils-Petter Enstad

Han regnes som en av de tre mest forfatterne fra Island, ved siden av Snorre Sturlason og Halldór Laxness. Som for dem, er hans navn kjent over hele verden. I år er det 350 år siden presten og dikteren Hallgrimur Pétursson døde. Fremdeles tar islendingene hvert år fram hans pasjonssalmer i fastetiden.

Han var født i det gamle bispesetet Hólar på nord-Island. Hans onkel var biskop og faren var klokker.
Selv rømte han hjemmefra som ung, og begynte som smedlærling i Glückstadt, som den gang var en del av Danmark.
Da landsmannen Brynjólfur Sveinsson møtte ham her, sørget han for at han kom i gang med en utdannelse og skaffet ham studieplass i København.
Brynjólfur ble senere biskop på sør-Island, i Skálholt, men er ellers mest kjent for sitt arbeid med å sikre de gamle, islandske kvadene for ettertiden.

Undervisning
Som student fikk Hallgrimur i oppgave å gjenoppfriske kristendomskunnskapene til en gruppe islendinger som var blitt hentet hjem fra fangenskap hos algirske sjørøvere. Noen år tidligere hadde disse gått i land på Vestmannaøyene og tatt med seg mer enn 200 fanger.
I islandsk historie kalles dette «tyrkerranet».
Først etter ni år klarte den danske kongen å løskjøpe dem, og nå måtte kristendomskunnskapene deres gjenoppfriskes før de kom hjem igjen.

«Tyrker-Gudda»
Den mest kjente av disse fangene var Guðríður Simonardóttir.
Hun hadde vært gift på Island da sjørøverne kom, og hun hadde et barn da hun ble tatt til fange.
I Algerie hadde hun vært en del av haremet til en rik mann, og fått barn med ham også. De måtte hun forlate da hun ble frikjøpt, og nå forelsket hun seg i den 16 år yngre studenten som skulle undervise henne og de andre fangene om kristendom.
De innledet et forhold og Guðríður ble gravid igjen.
Da gruppen kom hjem til Island, viste det seg at den første mannen hennes var død i mellomtiden. Dermed kunne hun og Hallgrimur gifte seg i 1637. De fikk tre barn sammen, men bare en av dem levde til han ble voksen.
I islandsk historie huskes hun som «Tyrker-Gudda».

Prest
Sju år etter tilbakekomsten til Island, sørget biskop Brynjólfur for at Hallgrímur ble utnevnt til prest.
De formelle kvalifikasjonene hans var ikke helt på plass, men Hallegrímur ble en avholdt prest i de to menighetene han skulle komme til å betjene.
Mesteparten av tiden var han i Saurbær i Hvalfjørdur, et prestekall som var regnet som godt og ettertraktet.
Her var han fra 1651 til 1669.
Hallgrìmur skrev mange dikt, men det som har gitt ham et navn i verdenslitteraturen, er de 50 salmene han skrev i årene fra 1656 til 1659.
De kom ut i samlet utgave første gang i 1666 under tittelen «Historía pínunnar og daudans drottins vors Jesú Kristi» (Historien om vår Herre Jesu Kristi pinsler og død).
I vår tid kalles det gjerne «Passiussálmar», og det tar for seg Jesu lidelser fra det øyeblikket han går inn i Getsemane, gjennom forhørene, hudstrykingen og korsfestelsen og fram til han legges i graven.
De utmerker seg ved inderlig fromhet og et rikt billedspråk.
I salmene trekker Hallgrìmur paralleller til sitt eget liv og sine egne lidelser, blant annet sykdom og barnas død.

Oversettelser
Hele samlingen kom i nynorsk oversettelse ved Harald Hope i 1979, men også andre har forsøkt å gjendikte ham til norsk.
I Norsk Salmebok 2013 er Hallgrìmur representert med to tekster. Det er «Guds son dei tok til fange», med norsk tekst av Bernt Støylen, og «Ja, du er konge, Jesus Krist», med norsk tekst av Trygve Bjerkrheim.
Pasjonsdiktene er også oversatt til andre språk, blant annet engelsk.
Hallgrímur Pétursson døde i 1674, 60 år gammel.

Minnesmerke

I 1974, da det var 300 år siden han døde og 1100 år siden Island ble grunnlagt som egen stat, ble den vakre og imponerende Hallgrìmskirkju i Reykjavik vigslet.
Den er et landemerke i den islandske hovedstaden, og kan ses nesten uansett hvor man befinner seg i byen.

Artikkelforfatteren gjorde tjeneste som frelsesoffiser i Island 1974-76.
********
Guds son dei tok til fange
Guds son dei tok til fange,
men eg vart gjeven fri
og løyst av bandi mange
som eg var halden i.
Min synd og all min trengsel
var hardhendt lagt på deg.
Du opna meg mitt fengsel,
og bandi fell av meg.

Eg bed at bandi harde
må binda kvar min led
frå fall og syndesnare
og verdsens ville sed.
Gjev meg ein viljug ande,
eit lydig barnelag,
som deg kan gå til hande
alt til min døyand dag.

Norsk salmebok nr. 133 - norsk tekst ved Bernt Støylen

«Fra Østen kom de konger tre»

Av Nils-Petter Enstad

Vi kaller dem «de hellige tre konger», selv om det ikke er noe som tilsier verken at de var hellige, at de var tre eller at de var konger. De er gått inn i julefortellingen på linje med hyrdene og englesangen, og mange har nok sett for seg at også de kom til stallen og så Jesus-barnet der han lå i krybben. Det må tilsynelatende ha vært riktig folksomt der inne i stallen.

Utgangspunktet for mytene og fortellingene om «de hellige tre konger» finner vi hos evangelisten Matteus – fortellingen i sin helhet er en del av barnelærdommen for de fleste av oss, både ved sin poesi og sine makabre trekk.
Kort før jul ga forfatteren Karsten Alnæs ut boka «De hellige tre konger fra Betlehem til norskekysten». Alnæs er både kjent som skjønnlitterær forfatter og som sakprosaforfatter. Han har blant annet gitt ut bøkene «Historien om Norge» og «Historien om Europa»; to verk som begge er i flere bind.

Tradisjoner
At gjestene langveisfra var tre har man sluttet seg til ut fra antallet gaver de hadde med seg: Gull, røkelse og myrra.
At de var konger har man gått ut fra siden gavene var kostbare.
At de var hellige, er en tradisjon som fikk vokse fram i middelalderen. Da fikk de også navn: Kaspar, Balthasar og Melchior.
Festdagen deres er 6. januar, derav betegnelsen «helligtrekongersdag».
I den grad dette barselbesøket har en historisk kjerne, må vi kunne slå fast at det ikke skjedde i stallen og heller ikke kan ha skjedd 12-14 dager etter fødselen. Snarere skjedde det mellom ett og to år senere; noe som også bekreftes ved at da kong Herodes ga sin groteske ordre om barnedrapene i Betlehem, omfattet den alle gutter under to år.

Stjernegutter
Blant de tradisjonene som har vokst fram i kjølvannet av fortellingen om de hellige tre konger, er også de såkalte «stjerneguttene».
Som historisk fenomen er dette stort sett en svunnen tradisjon.
Grimstad skal være den byen i Norge der fenomenet ser ut til å ha holdt seg lengst. De ble en slags kontrast til julebukkene, både ved at de gikk rundt etter jul og ved at de – i hvert fall i teorien – samlet inn til gode formål.
Sørlandsforfatteren Gabriel Scott ga i 1900 ut boka «Hellig tre konger», som handler om tre gutter som går rundt med stjerna i den fiktive sørlandsbyen Lillehavn. Scott var 26 år gammel i 1900 og hadde alt gitt ut flere bøker. Disse fikk forholdsvis liten oppmerksomhet; gjennombruddet hans kom i 1904 med julefortellingen «Tante Pose». Scotts far var på denne tiden prest i Grimstad, og det formodes at inspirasjon og ideer til fortellingen er hentet fra denne byen.
Det finnes også andre, lokale stjernegutt-tradisjoner, som fra Østfold og fra Nord-Norge.

Stjernen
Det som hadde utløst vandringen mot Betlehem, var et astronomisk fenomen: «Vi har sett stjernen hans gå opp», sa vismennene til kong Herodes. «Betlehemsstjernen» som sådan har imidlertid ikke latt seg identifisere.
Blant teoriene som nevnes er en kombinasjon av planetene Venus og Jupiter, at det var Halleys komet som viste seg eller en forholdsvis ny teori om visse lysfenomener knyttet til planeten Jupiter.
Uansett snakker vi om et astronomisk fenomen som kan forklares vitenskapelig, og ikke en ny planet.
Fortellingen om de vise mennene fra Østen – «De hellige tre konger» - holder uansett stand som en del av den bibelske julefortellingen, selv om «helligtrekongersdag» ikke lenger er en egen helligdag i Den norske kirke. I stedet er teksten om vismennene en av tekstene til Kristi Åpenbaringsdag.

Litteratur:
Alnæs, Karsten:
De hellige tre konger fra Betlehem til norskekysten
Bokhuset Forlag - 2023

Til bildet øverst:
Vismennene på vei til Betlehem er et klassisk julemotiv og ses ofte på julehefter. Som denne, som var en del av omslaget på Krigsropet julehefte i 1927.