Forleden kom jeg over dette klippet fra Krigsropet.
Det er ikke datert, men jeg er nokså sikker på at det er fra 1986.
Ved årsskiftet 1985/86 sluttet jeg som frelsesoffiser og som en del av Krigsropets redaksjon. Men jeg fortsatte lenge å levere tekster til bladet, blant annet bokanmeldelser.
Jeg ble oppmerksom på Åge Rønning i 1982, da han kom med romanen «Kolbes reise».
Kolbe – den polske pateren Maxmillian Kolbe – hadde jeg lest om tidligere, i en av Hallvard Rieber-Mohns epistler.
En sterk fortelling og en god bok.
I 2016 skrev jeg ut en bok om MS-forbundets historie, på oppdrag fra forbundet i forkant av deres 50-årsjubileum.
Det var en spennende oppgave. I denne boka tok jeg også med et kapittel om MS og litteraturen, og i den forbindelse også et avsnitt om Åge Rønning.
«En katolsk forfatter med MS» er en måte å beskrive ham på, i all sin tilkortkommenhet.
Boka som omtales i klippet er den siste han ga ut.
Hva skal til for å få ham fram fra glemselen igjen?
Teksten nedenfor er det jeg skrev om ham i «MS-boka» i 2016.
Åge Rønning
Etter at han hadde tatt eksamen artium fikk han seg jobb i avisa «Verdens Gang», eller bare «VG», avisa som krefter i Hjemmefronten hadde startet opp før krigen var helt slutt, og som kom med sitt første, skikkelige nummer 23. juni 1945. Det ble startet flere norske aviser denne freds-sommeren, men den eneste som har overlevd, ved siden av VG, er Vårt Land.
Senere arbeidet han i NTB og i Morgenbladet.
I 1967 var han redaktør i det katolske tidsskriftet St. Olav, etter at noen år før var blitt tatt opp i Den katolske kirke.
Sin første bok kom han med i 1954: Romanen «Fotfeste for elskere».
MS
Samme år som han ble redaktør i St. Olav, fikk han diagnosen MS.
Han fortsatte som redaktør for tidsskriftet fram til 1977, og gjorde det til et moderne, kulturelt tidsskrift som ble lest med interesse også av personer som ikke var spesielt opptatt av katolisisme.
Etter debuten kom det forholdsvis regelmessig nye bøker; flest romaner, men også en og annen novellesamling.
Etter hvert som han selv nærmet seg den katolske tro, viste bøkene hans en stigende opptatthet av tro og religion.
Romanen «Narrenes spill» (1960) handler om en kvinnes vei til den katolske kirke.
Deretter gikk det seks år før det kom noen ny bok, men deretter var det igjen en jevn produksjon.
Fra 1980 var han avhengig av rullestol.
«Kolbes reise»
Selv om bøkene hans fikk jevnt over gode kritikker, var det først med romanen «Kolbes reise» (1982) han fikk et gjennombrudd som forfatter.
Den ga ham den prestisjetunge Kritikerprisen, og ble også dramatisert og satt opp på Nasjonalteateret.
Tittelen henviser til den polske presten Maximilian Kolbe (1894-1941), som ble helligkåret av pave Johannes Paul I i 1982, samme år som boka kom ut.
Kolbe var fange i Auschwitz, og et viktig punkt i helligkåringen var at han som fange hadde byttet plass med en annen fange da denne ble plukket som et tilfeldig offer for en straffereaksjon i leiren. Ti fanger ble sperret inne i et skur og skulles sultes til døde. Den andre fangen hadde fått panikk da han ble plukket ut, og Kolbe skal ha sagt til kommandanten: «Ta meg i stedet!»
«Du er gal», svarte kommandanten, men føyde den gale.
Kolbe var den siste av de ti fangene som døde.
Et håp for verden?
I sin ytre form er «Kolbes reise» historien om den rotete og rotløse journalisten Molly Ki som flakker omkring i Europa for å samle stoff til historien om Maximilian Kolbe.
Men det hun egentlig søker i Kolbes historie, er en kraft å sette mot tidens avmakt, et håp for verden.
Under arbeidet blir hun imidlertid selv et offer for ondskapen, og slik blir hennes reise også en reise med Kolbe og hans lidelse. Likevel makter hun å berge stoffet om pateren for ettertiden, og dermed føres håpet videre.
Selv sier hun det slik: «Jeg ville bare fortelle om ham (Kolbe) for å gi en eller annen som trengte det, nytt mot. Noen tanker om kjærligheten».
«Kolbes reise» ble Åge Rønnings siste roman.
De to neste bøkene han ga ut, og som ble de siste før han døde, var to novellesamlinger med forholdsvis korte tekster: «Et Satans spill» (1984) og «Husker du Scobie? To fortellinger» (1986).
Tittelen på den siste er en referanse til en forfatter Åge Rønning følte han sto i stor gjeld til, nemlig engelskmannen Graham Greene.
I romanen «The Heart of the Matter» (1948) forteller Greene, som i likhet med Rønning var katolsk konvertitt, om den britiske etterretningsmannen Henry Scobie som tar livet av seg selv etter å ha gjort seg skyldig i en dødssynd: Å ha tatt imot sakramentet med en uskriftet synd på samvittigheten.
Mer katolisisme enn MS
Ser man Åge Rønnings litterære produksjon under ett, er nok hans katolisisme et mer synlig trekk i bøkene enn hans MS.
Men det er ett unntak: Romanen «Arvingen kommer torsdag» (1981). Romanen handler om en norsk forfatter som er på besøk i Madrid for å skaffe bakgrunnsmateriale til sin neste bok. Den skal handle om norske katolikkers forhold til Franco under den spanske borgerkrigen på 1930-tallet.
Med seg har han sin unge sønn, dels som selskap, dels for å passe på seg. Han har nemlig vanskelig for å bevege seg «som følge av en sykdom», som det heter på baksideteksten. Men bevegelsesproblemene blir også en premiss for deler av handlingen. Tegningen på forsiden viser en mann i en trang, spansk gate, og som lener seg på en stokk.
Denne romanen har en slags MS-signatur i sitt innhold.
At forfatterens to siste bøker ble to novellesamlinger, hadde også med hans MS-diagnose å gjøre: Han klarte ikke lenger å arbeide med så krevende prosjekter som en roman.
I stedet ble det kortere fortellinger, selv om novellen, som litterær sjanger, er minst like kunstnerisk krevende som romanen er det.
Fra boka «Den glemte sykdom» lot seg ikke glemme. MS-forbundet i Norge 1966-2016 (2016)
