Av Nils-Petter Enstad
”Jeg vet ikke noen dikter som kan vrøvle så åndfullt som den store Knut Hamsun!” Slik oppsummerte presten og litteraturanmelderen Sverre Riisøen sin omtale i den bergenske Morgenavisen av Knut Hamsuns siste bok: ”Paa gjengrodde stier”. 28. september er det 60 år siden den kom ut i Norge og Sverige samtidig, få uker etter forfatterens 90-årsdag.
Med sin tilsynelatende rause honnør til dikteren, fikk Riisøen ivaretatt to hensyn samtidig: Det ene var professor Gabriel Langfeldts famøse vurdering av Hamsun som en person med ”varig svekkende sjelsevner”, det andre var det magiske grepet Hamsun fremdeles hadde på sine lesere gjennom sin elegante og mesterlige bruk av språket. Ikke alle anmeldere var like rause som Riisøen, selv om de aller fleste kjente igjen mesterkloen.
”Paa gjengrodde stier” var ikke den første boka fra Knut Hamsun der man kunne mene han bedrev ”åndfullt vrøvl”. Allerede i 1936 skrev Nordahl Grieg i et essay som for lengst er blitt en klassiker, og som het kun ”Knut Hamsun”: ”Tre år er gått, en ny bok av Hamsun er kommet.(…) Og en natt leser man, to bind av hendelsesløshet, men ingen annen kunne ha skrevet dem”.
I MOTSIGELSENS TEGN
Knut Hamsun står fremdeles, 150 år etter sin fødsel og 60 år etter sin siste bok, i motsigelsenes tegn i den offentlige bevissthet. Hans bekjennelse til Quisling, Hitler og nazismen etter okkupasjonen i 1940 skapte sjokkbølger som fremdeles ikke har lagt seg. I ettertid må man undre seg over hvorfor sjokket ble så stort. Som Nordahl Grieg påpekte i det samme essayet fra 1936: ”Ingen europeisk dikter har i dag mer åpent enn Hamsun bekjent seg til reaksjonen. Hans navn, mektig som et livsverk, brukes i dag som en svøpe mot frie mennesker under fascismens diktatur”.
I essayet viser Nordahl Grieg punkt for punkt, hvordan Hamsun hele livet hadde inntatt standpunkter som måtte føre ham i armene på fascismen, dens herrementalitet, dens menneskesyn og dens brutalitet. Men samtidig går han svært langt i å skille mellom dikteren Hamsun, som var av verdensklasse, og politikeren Hamsun, som var den rene dilettant.
KONTROVERSIELT
Hamsun-året 2009 åpnet 19. februar, på årsdagen for Hamsuns død i 1952. I august er det 150 år siden han ble født. Hamsun-året kommer som det foreløpig siste etter både Ibsen-år og Wergeland-år. Og det er uten tvil det mest kontroversielle av dem. For ”han var jo nazist under krigen”. Om det er substans i en slik påstand skal ikke drøftes her. Men det er ingen tvil om at han ble oppfattet slik, etter at han våren 1940 gjentok sin erklæring fra mellomkrigstiden at han var ”Quislings mann”. Reaksjonene var sterke. For uansett hva han hadde flagget av kontroversielle meninger tidligere: Han var og ble et ikon. Han hadde plassert Norge på det litterære verdenskartet.
Fram til okkupasjonen var likevel den politisk reaksjonære Hamsun noe man ikke tok helt på alvor. Det var først da okkupasjonsstyrkene sto i landet, og Hamsun 1. mai 1940 sto fram i avisene med sitt ”Kast børsa!”, at det gikk opp for folk at han jo faktisk mente disse halsstarrige tingene. Utover i krigsårene meddelte han seg flere ganger i offentligheten med refs av de som sto imot ”den nye tid”. Det hele toppet seg med minneordene han skrev om Adolf Hitler, og som sto på trykk 4. mai 1945, tre dager før tyskerne kapitulerte.
Kanskje burde man ha skjønt tegningen da han i 1936 gikk ut med sitt rabiate angrep på den tyske journalisten og redaktør Carl von Ossietzky (1889 – 1938), som det året fikk Nobels Fredpris for 1935. Som pasifistisk forfatter hadde han vært fengslet av så vel den (mer eller mindre) demokratiske Weimar-republikken, som av naziregimet. Da han fikk prisen, hadde han vært i konsentrasjonsleir i flere år. Ettertiden husker best Nordahl Grieg og Sigrid Undset sine skarpe svar til Hamsun i den striden, men husker ikke like godt at det faktisk var mange som delte Hamsuns oppfatning, om ikke i form, så i innhold. Aftenposten raste mot tildelingen på lederplass, utenriksminister Halvdan Koht trakk seg fra nobelkomiteen, det samme gjorde tidligere statsminister Ludwig Mowinckel. Kong Haakon uteble fra seremonien der en representant for Ossientzky mottok prisen. Prisvinneren selv satt fremdeles i fangenskap.
VIKTIG FORFATTERSKAP
”Ingen kan vrøvle så åndfullt som Knut Hamsun” – er det en rettferdig analyse av ett av verdenslitteraturens viktigste forfatterskap? Særlig åndfull er i hvert fall ikke den vrøvlingen som blant er kommet fra israelsk hold, der det hevdes at det å feire Hamsun, er å feire antisemittismen. Mye kan sies om Hamsun, men det kan ikke dokumenteres at han var antisemitt.
Enten man nær sagt liker det ikke: Ved siden av Henrik Ibsen og Sigrid Undset, er Knut Hamsun den norske forfatteren som blir mest lest internasjonalt, og er blitt det gjennom mange tiår. Det kan ikke endres, uansett hva man mener om ham som person, eller om de standpunkter han inntok. Store diktere er ikke nødvendigvis – pr. definisjon – sympatiske mennesker, eller politisk korrekte. Hans underfundige bruk av språket er blitt beskrevet som ”magisk”. Slik magi kan gjøre at en dikter blir ”farlig” – særlig hvis man hele tiden skal legge den til enhver tid rådende folkemening til grunn. Men for de mange av oss som synes språkets magi har sin egen dynamikk og sin egen eksistensberettigelse, kommer man ikke utenom at noen større norsk dikter enn Knut Hamsun har man ikke sett, og vil man trolig heller ikke se.
"RO"?
Det er 150 år siden Knut Hamsun ble født. Det ser ikke ut til at det vil bli ”ro” rundt ham på lenge ennå. Han er, om ikke et åpent sår, så et ømt arr i den norske bevisstheten, med en betennelse liggende under arret og verke. De som ennå måtte huske Hamsuns ”svik”, blir stadig færre, selv de som var små barn under krigen, er i dag pensjonister. Og likevel har bitterheten og aggresjonen overlevd, i hvert fall hos enkelte. Knut Hamsun engasjerer stadig, på godt og vondt, både som forfatter og skjebne. Det gis ut bøker om så vel ham selv som familien hans. Flere av romanene kommer stadig i nye utgaver, og de brukes som pensum i den videregående skolen. Han er blitt en som man – uttrykt med en klisjé – ”elsker å hate”. Hadde han kunne kommentere dette selv, ville replikken vært både besk og bitende. Kanskje omtrent som i diktet ”Gravsted”, fra samlingen ”Det vilde Kor”:
Jojo jeg skal holde en fest når jeg dør,
en fest som skal skaffe de næb og klør
og tender en del at bestille.
(…)
Så blir det et rikelig mål til hver
og enda så sitter den mætte hær
og piller de gode taffel.
Da ribber tilslut en ørn mit skelet,
han blir på sted stedet til alt er ætt,
så trækker han ind sin gaffel.”
Sa noen ”åndfullt vrøvl”?
Publisert som kronikk i Fredriksstad Blad 4. august 2009
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar