Alf Prøysen og «Røde geranier»

Av Nils-Petter Enstad

I september 1938 kom bladet «Kooperatøren» med et nytt nummer til sine abonnenter. Det var medlemsbladet til Norges Kooperative Landsforening, og ble sendt hjem til alle som var medlemmer av foreningen, det vil si alle som var medlemmer av samvirkelaget. Bladet begynte å komme ut i 1905, og skiftet navn til «Vårt Blad» i 1960. I dag heter det «Coop – litt ditt», og ligger til utdeling i alle coop-forretninger over hele landet.

Innholdet i bladet var en lett blanding av forbrukerstoff og rent «ukebladstoff» - små dikt og viser og små fortellinger. For Alf Prøysen ble bladet en åpning til det som skulle bli hans livsoppgave: Diktningen. I det nevnte septembernummeret sto nemlig den første av to tekster som redaktør Randolf Arnesen ikke bare hadde antatt, men betalt for, og som var signert den unge fjøsrøkteren fra Ringsaker. Randolf Arnesen levde fra 1880 til 1958 og var både politiker og fagforeningsmann. Men først og sist var han forbrukersamvirkets mann, og var daglig leder for den kooperative landsforeningen i 30 år. Til dette vervet lå også redaktøransvaret for bladet «Kooperatøren».

Kunstnerdrøm
Det var Alf Prøysens venn Knut Fjæstad, som hadde jobb på Rud Samvirkelag, som hadde sendt inn noen av de tekstene Alf hadde liggende i skrivebordsskuffen. De to vennene hadde funnet hverandre i en felles interesse for kunst og litteratur, men det var bildekunster Alf drømte om å bli. To ganger hadde han søkt Ringsaker kommune om et stipend på 150 kroner, slik at han kunne gå på Kunst- og Håndverksskolen. Begge gangene fikk han avslag.
De to tekstene som ble antatt i første omgang, var et dikt og ei novelle. Diktet het «Røde geranier», og det er det vi skal se på i denne omgang.

Geranier
Litteraturhistorisk er ikke diktet interessant som annet enn den aller første teksten Alf Prøysen hadde på trykk. Det er ikke et dikt som peker seg ut på noen som helst måte. Prøysen selv skal senere ha beskrevet det som «noe sentimentalt rør fra ende til annen» – samtidig som han var stolt over å ha fått det på trykk. Opprinnelig var det skrevet seks år tidligere, sammen med et par andre dikt, som alle ble sendt til et ukeblad. Her ble de imidlertid refusert. Men Knut Fjæstad mente det fortjente en ny sjanse og en ny vurdering.
Rent botanisk er geranier en hardfør staude som det finnes rundt 300 varianter av. Hvorfor akkurat denne planten ble tema for Prøysens dikt, er ikke lett å si, men det er en plante som vokser villig og som pynter opp.
Diktet har fire vers, som hvert er på fire linjer. Det er skrevet på rim, og på et forholdsvis stivt bokmål. Prøysen hadde nok på denne tiden begynt å eksperimentere litt med å skrive på dialekt, noe tittelen på debutboka fra 1945 klart viser: «Dørstokken heme».


Kristen påvirkning
I min bok «I milla seg og himlen. En vandring i Alf Prøysens religiøse landskap» (Hovde Forlag, 2010), skriver jeg at det mest interessante ved diktet om de røde geraniene, er den kristne påvirkningen som diktet så tydelig er preget av.

Selve diktet er slik:

Røde geranier, varme og brennende
skapt i en vårdag på regnbuens bro---
og som et luende bud kom de sendende,
stenket i solglød og badet i blod.

Røde geranier, blyge som ternene,
hviskende sveinen sitt myke «farvel».
Ømme som morsfavnen, kjærlig og vernende
vuggende barnet den seneste kveld.

Røde geranier! Gi meg din glødende
livsgnist på ungdommens rastløse vei.
Lær meg å minnes et kors og en blødende
skikkelse ophengt til frelse for meg.

Barnslig jeg folder de barkede hender,
synes med ett hele verden er min.
Røde geranier, varme og brennende,
blomstrer og blør bak den hvite gardin.

Referanser
Det er mange kristne referanser i dette diktet.
I andre linje i første vers brukes uttrykket «regnbuens bro». Ifølge 1 Mos 9, 16-17 ble regnbuen satt på himmelen etter storflommen – «syndfloden» - som et tegn på en pakt mellom Gud og menneskene om at Gud aldri mer skulle sende en slik ulykke som straff for menneskenes synd.
I kristen tradisjon har regnbuen vært et håpets symbol, selv om det knapt kan sies å ha vært noe sentralt, kristent symbol. På 1980-tallet begynte enkelte nyreligiøse miljøet å bruke regnbuen som symbol, men da mer som et uttrykk for det fargerike enn for Guds løfter.
I de to siste linjene i det samme verset er den kristne påvirkningen mer påtagelig. Her heter det om blomstene at «..som et luende bud kom de sendende/stenket i solglød og badet i blod». Her finner man referanser som minner både om pinsen («luende bud»; ildtungene på apostlenes hoder) og om påskebudskapet («badet i blod»; Jesu død på korset på Golgata). Man skal heller ikke se bort fra at koblingen mellom blod og ild er en arv fra et miljø Alf Prøysen hentet mye påvirkning fra som ung – frelsessoldatene i Brumunddal. Frelsesarmeens motto er nettopp «Blod og ild», og er en henvisning til Jesu blod og Den hellige Ånds ild.

Korset
Men den kristne intertekstualiteten i diktet blir enda sterkere i det tredje verset.
Alf Prøysens bestemor, Matja, var en from, kristen kvinne som hadde en enkel gudstro som hun levde ut i hverdagen. Det er ikke uten grunn at flere av de sterke kvinneskikkelsene i Prøysens forfatterskap heter nettopp Matja, med Jordmor-Matja i Julekveldsvisa som den mest kjente.
Når dikteren i det tredje verset gir uttrykk for et ønske om at blomsten skal lære ham «… å minnes et kors og en blødende/skikkelse opphengt til frelse for meg», leses dette av mange som et uttrykk om denne påvirkningen fra bestemoren. Det er også den klareste og tydeligste kristne referansen i hele Alf Prøysens forfatterskap. I tekster som «Julekveldsvisa» og «Du ska få en dag i mårå» antydes den kristne julefortellingen og det kristne håpet. Men når det henvises til korset og han som hang der «til frelse for meg», er det liksom ingenting å prute med. Da gjenstår bare det å folde hendene, slik dikteren gjør i det siste verset.

Blyghet?
I ettertid skal Prøysen ha sagt om dette diktet at var «noe sentimentalt rør fra ende til annen». Men var det hans oppriktige mening? Alf Prøysen kunne fort bli blyg på egne vegne når det var snakk om tekstene hans. Om romanen «Trost i taklampa», som er en nokså krass, sosial fortelling, sa han i ettertid at det bare var noe tull han hadde smørt sammen.
Det kan virke som om slik nivellering var en måte å beskytte seg på når han møtte kritikk. For han fikk mye kritikk for «Trost i taklampa», akkurat som han fikk det for diktet om de røde geraniene. «Kooperatøren» var et blad mange leste, og det å se en tekst fra en de kjente på trykk genererte misunnelse og det Prøysen senere kalte «kaldflir». For selvfølgelig var ikke dette noe han hadde skrevet sjøl; ånei, dette var avskrift fra en av de store dikterne. Enda verre ble det da novellen «Skolisser» kom på trykk. Etter en stund var det blitt slik at bare noen sa «Røde geranier», så gaplo folk.
Men Knut Fjæstad fortsatte å sende inn tekster på vegne av Alf, og i 1939 sto det fire dikt av Prøysen på trykk i Arbeidermagasinet.
For de to tekstene til «Kooperatøren» fikk Alf Prøysen et honorar på 20 kroner. Det var en halv månedslønn den gangen. For pengene kjøpte han seg en regnfrakk og restopplaget av bladet der diktet hadde stått. Kanskje ville han sikre seg at ikke diktet ble lest av enda flere? Samtidig flyttet han fra Ringsaker til Ullensaker og senere til Sørum.
Men han glemte ikke bladet «Kooperatøren». I ti år fra 1950 redigerte han en barnespalte i dette bladet, og fra 1952 og utover kom de første fortellingene om Teskjekjerringa på trykk i dette bladet.

Et 400-årsminne: Hallgrimur Péturson og hans pasjonssalmer

Av Nils-Petter Enstad

Han må regnes som en av de tre mest kjente forfatterne fra Island. Som for de andre to, Snorre Sturlason og Halldór Laxness, er hans navn kjent over hele verden. I år er det 400 år siden presten og dikteren Hallgrimur Pétursson ble født. Fremdeles tar islendingene hvert år fram hans pasjonssalmer i fastetiden.

Han var født i det gamle bispesetet Hólar på nord-Island. Hans onkel var biskop og faren var klokker. Selv rømte han hjemmefra som ung, og begynte som smedlærling i Glückstadt, som den gang var en del av Danmark. Da landsmannen Brynjólfur Sveinsson møtte ham her, sørget han for at han kom i gang med en utdannelse og skaffet ham studieplass i København.
Brynjólfur ble senere biskop på sør-Island, i Skálholt, men er ellers mest kjent for sitt arbeid med å sikre de gamle, islandske kvadene for ettertiden.

Undervisning
Som student fikk Hallgrimur i oppgave å gjenoppfriske kristendomskunnskapene til en gruppe islendinger som var blitt hentet hjem fra fangenskap hos algirske sjørøvere. Noen år tidligere hadde disse gått i land i Island og tatt med seg mer enn 200 fanger. I islandsk historie kalles dette «tyrkerranet».
Først etter ni år klarte den danske kongen å løskjøpe dem, og nå måtte kristendomskunnskapene deres gjenoppfriskes før de kom hjem igjen.
Den mest kjente av disse fangene var Gudridur Simonardóttir. Hun hadde vært gift på Island da sjørøverne kom, og hun hadde et barn da hun ble tatt til fange. I Algerie hadde hun vært en del av haremet til en rik mann, og fått barn med ham også. De måtte hun forlate da hun ble frikjøpt, og nå forelsket hun seg i den 16 år yngre studenten som skulle undervise henne og de andre fangene om kristendom.
De innledet et forhold og Gudridur ble gravid igjen. Da gruppen kom hjem til Island, viste det seg at den første mannen hennes var død i mellomtiden. Dermed kunne hun og Hallgrimur gifte seg i 1637.
De fikk tre barn sammen, men bare en av dem levde til han ble voksen.

Prest
Sju år etter tilbakekomsten til Island, sørget biskop Brynjólfur for at Hallgrimur ble utnevnt til prest. De formelle kvalifikasjonene hans var ikke på plass, men han ble en avholdt prest i de to menighetene han skulle komme til å betjene. Mesteparten av tiden var han i Saurbær i Hvalfjørdur, et prestekall som var regnet som godt og ettertraktet. Her var han fra 1651 til 1669.
Hallgrimur skrev mange dikt, men det som har gitt ham et navn i verdenslitteraturen, er de 50 salmene han skrev i årene fra 1656 til 1659. De kom ut i samlet utgave første gang i 1666 under tittelen «Historía pínunnar og daudans drottins vors Jesú Kristi» (Historien om vår Herre Jesu Kristi pinsler og død). I vår tid kalles det gjerne «Passiussálmar», og det tar for seg Jesu lidelser fra det øyeblikket han går inn i Getsemane, gjennom forhørene, hudstrykingen og korsfestelsen og fram til han legges i graven. De utmerker seg ved inderlig fromhet og et rikt billedspråk. I salmene trekker Hallgrimur paralleller til sitt eget liv og sine egne lidelser, blant annet sykdom og barnas død.

Oversettelser
Hele samlingen kom i nynorsk oversettelse ved Harald Hope i 1979, men også andre har forsøkt å gjendikte ham til norsk. I Norsk Salmebok 2013 er Hallgrimur representert med to tekster. Det er «Guds son dei tok til fange», med norsk tekst av Bernt Støylen, og «Ja, du er konge, Jesus Krist», med norsk tekst av Trygve Bjerkrheim.
Pasjonsdiktene er også oversatt til andre språk, blant annet engelsk.
Hallgrimur Pétursson døde i 1674, 60 år gammel.
I 1974, da det var 300 år siden han døde og 1100 år siden Island ble grunnlagt som egen stat, ble den vakre og imponerende Hallgrimskirkju i Reykjavik vigslet. Den er et landemerke i den islandske hovedstaden, og kan ses nesten uansett hvor man befinner seg i byen.

Egners aftenbønn

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter




Høsten 1950 ble landets åtteåringer presentert for en nyskapning i norsk skolehistorie: Første bind i det som skulle bli et leseverk som skulle følge generasjoner av norske skolebarn fra første til sjuende, og etter hvert, niende klasse. Mannen bak lesebokserien var forfatteren, tegneren og barnetimeonkelen Torbjørn Egner.
Selve verket fikk en lang tilblivelseshistorie. Siste bind var ferdig i 1972. Da hadde mange åtteåringene fra 1950 selv skolebarn, både i første og andre klasse.

Denne forfatter, som ble født i 1953, fikk sine første møter med forfattere som Selma Lagerlöf og Sigrid Undset formidlet gjennom nettopp Thorbjørn Egners lesebøker. Og selvfølgelig ble man introdusert for Egner selv: Fortellingene om familien Grønn i Humlegata og om odelsgutten Ola-Ola Heia, en skikkelse Egner hadde skapt flere år før i ei bok fra 1942.

Tradisjon
I pakt med norsk lesebok-tradisjon, åpnet første bind av Egners leseverk med en bønn.
I de to siste standard-lesebøkene for barneskolen hadde bønnen vært en tekst av P. A. Jensen i hans «Læsebog for Folkeskolen og Folehjemmet» fra 1843, og som ble videreført i Nordahl Rolfsens «Lesebok for Folkeskolen» fra 1892. Der sto den som den aller første teksten, og i gotisk skrift: «Alt er skabt af dig, o Gud». Hele teksten var slik:
«Alt er skabt av dig, o Gud,
af din makt og paa dit bud,
luft og lys og sjø og land,
dyr i skog og fisk ved vann,
græs på mark og frukt paa træ,
sol og sæd og regn og sne.
Alt som findes, stort og smaat
har du skabt, og skabt det godt».

Dette var en bønn i Pontoppidans ånd. Den tok utgangspunkt i skaperen og skaperverket, ja, i selve urfortellingen: «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden». Det var en bønn som satte Gud i sentrum og fokuserte kun på ham: Skaperen; Herre over himmel og jord.

Utgangspunkt i individet
Også Egners leseverk åpnet med en bønn. Men det var en bønn som tok utgangspunkt i det enkelte individ; i dette tilfellet barnet.
Egner skal ha fortalt selv at han hadde lett etter en bønn som kunne passe for det leseverket han hadde planlagt, men ikke funnet noen. Derfor skrev han en selv. Det er ingen dårlig tekst, og den har gått rett inn i mange barnerom og barnehjerter siden den gang. I mange hjem brukes den som kveldsbønn den dag i dag.
Det er en bønn som lar barnet få lov til å være barn. Den tar utgangspunkt i barnets livssituasjon, som ideelt sett bør være slik som teksten gir uttrykk for:

«Jeg folder mine hender små
i takk og bønn til deg.
La alle barn i verden få
det like godt som jeg.

Vern alle med din sterke hand
mot fattigdom og død.
Og hjelp små barn i alle land
så ingen lider nød.

La ingen krig og sult og sott
få gjøre oss fortred.
La alle leve trygt og godt
i frihet og i fred.»

Anders Heger skriver i sin Egner-biografi at det er en bønn som ligger nærmere Einar Gerhardsens visjoner om det sosialdemokratiske idealsamfunnet enn det ligger evangeliet. Det er lett å slutte seg til en slik analyse.
Den er barnslig naiv på den ene siden, men uttrykker en slags verdensvid solidaritet på den andre. Det er ikke så lett å si om det er bønn som tar fattigdom, nød, krig, sult og sykdom på alvor som realiteter barn lever med, eller om den bare betrakter dette som en mulig fare.
Den er skrevet med verdenskrigen på den – for en andreklassing - betydelige avstand som fire år innebærer.
Som bønn betraktet, er den mer allmennreligiøs enn kristen. Det er en bønn alle kan slutte seg til, så sant de erkjenner med seg selv, eller ønsker å gi videre til sine barn, en oppfatning av at det finnes noe eller noen som er større enn en selv.
Leseverket ble til i en tid da fremdeles var en del av skolens formålsparagraf at den skulle gi elevene en «kristelig oppdragelse». Derfor inneholdt senere bind av verket både en dramatisering av juleevangeliet og av Selma Lagerlöfs legende om julerosene. Men om målsettingen sto fast, gjorde ikke den pontoppidanske tilnærmingen det. Også visjonen om å formidle en kristelig oppdragelse «måtte underordne seg tidens krav», skriver Anders Heger.

Egner og Munthe
En som også skrev en kveldsbønn som mange barn har vokst opp med, var Margrethe Munthe. Det er ofte blitt harselert med hennes litt autoritært pedagogiske tekster av typen «Nei, nei, gutt», men kveldsbønnen hennes har bevart sin sjarm og tillitsfullhet:
«Kjære Gud, jeg har det godt.
Takk for alt som jeg har fått.
Du er god, du holder av meg,
kjære Gud, gå aldri fra meg.
Pass på liten og på stor.
Gud bevare far og mor
(og alle barn på jord).»

Den siste linjen skal visstnok ikke ha vært en del av Munthes opprinnelige tekst, men kom til, blant annet fordi den melodien som knyttet til seg teksten trengte en linje til.
Margrethe Munthe døde i 1930, så hennes tekst er selvsagt skrevet lenge før Egner skrev sin i 1949. Det er lett å se felles motiver i de to tekstene, både i det at barnet tar utgangspunkt i seg selv, og i at barnet «har det godt». Munthe skriver dette i første linje, Egner avslutter første vers med det samme. Men der hvor Munthes fokus i hovedsak er kjernefamilien og den nærmeste omgangskretsen, lar Egner barnebønnen gjelde alle barn i hele verden, og barnet ber om at verken krig, sult eller andre ulykker skal ramme noen. Hos Munthe er det globale fokuset kommet til helt på tampen, enten det nå stemmer at den siste linjen ikke var en del av den opprinnelige teksten eller ikke.
Man registrerer også at både Egner og Munthe forutsetter at barnet som bruker deres bønn er et barn som har det «godt», og som setter dette som en standard for alle barn. Ut fra det man vet om de mange typene omsorgssvikt som også norske barn har vært utsatt for og blir utsatt for, er dette en problematisk side ved disse tekstene når man leser dem i dag.
Anders Heger skriver om Egner tekst, sammenliknet med P.A. Jensen sin: «Borte var den naive konstatering av at alt var godt, slik Herren nå engang hadde skapt det. I stedet var det kommet en optimistisk forhåpning om en kommende verden, bedre enn gårsdagens.»
Mange vil nok mene at også Egners tekst, i likhet med Munthe sin, er preget av en viss naivitet. Dette bekreftes av den analyse Heger gir av siste vers i Egners tekst, som han skriver er «… nærmere en erklæring om hvordan verden burde bli, enn en takk for hvordan den var skapt».

Litteratur:
Heger, Anders:
Egner – en norsk dannelseshistorie
CappelenDamm 2012

Rolfsen, Nordahl:
Læsebog for Folkeskolen
Jacob Dybwads Forlag 1892/Gyldendal 1974

Publisert som kronikk i Dagen tirsdag 25. mars 2014

Kongen av Narnia

Av Nils-Petter Enstad

Datoen 22. november 1963 huskes først og fremst på grunn av skuddene i Dallas og mordet på president John F. Kennedy. Men samme dag døde også mannen med en av de viktigste, kristne stemmene i det 20. århundre: Forfatteren og apologeten C. S. Lewis. Ettertiden husker ham best som mannen bak bøkene om Narnia.

Clive Staples Lewis ble født i Belfast i Irland 29. november 1898, men det meste av sitt voksne liv var han knyttet til universitetsbyen Oxford, der han også døde, få dager før sin 65-årsdag.
Som ire var han fritatt for militærtjeneste, men han meldte seg frivillig til den britiske hæren i 1917, året etter at han hadde vunnet et stipend som gav ham plass ved Universitetet i Oxford. Etter å ha blitt såret i slaget ved Arras, ble han dimittert og vendte tilbake til studiene. Nå begynte hans akademiske løpebane som litteraturforsker.

«Sparkende og skrikende» inn i troen
Allerede som 13-åring hadde han erklært seg som ateist. I den selvbiografiske boka «Suprised by Joy» fra 1955 skriver han at han på den tiden hadde vært «svært sint på Gud» for at han ikke eksisterte. Dette sinnet kan kanskje delvis forklares med at 13-åringen hadde mistet sin mor et par år før. Hans venn og forfatterkollega J.R.R. Tolkien var en viktig samtalepartner underveis mot troen, men mens Tolkien ble katolikk, ble Lewis anglikaner. De to vennene skulle etter hvert bli blant fantasylitteraturens største navn med sine bøker om henholdsvis «Ringenes herre» og Narnia. I boka som kom nesten 25 år etter hans omvendelse, omtaler Lewis seg selv som «den mest nedslåtte og motvillige konvertitt i hele England», og at han kom «sparkende og skrikende» inn i den kristne troen.
Bokas engelske tittel er av mange blitt koblet sammen med at Lewis året etter giftet seg med en kvinne som het Joy. Joy Gresham, som hun het, døde allerede i 1960, bare 45 år gammel. Lewis skrev om hennes død i boka «A Grief observed», som kom i 1961.

Apologet
På 1940-tallet ga Lewis ut en rekke bøker med apologetiske essays. Mest kjent er titler som «Mere Christianity» (1944) og «The Screwtape letters» (1942). På norsk er titlene «Se det i øynene» og «Djevelen dypper pennen». Sistnevnte er formet som en rekke brev fra den høyt rangerte demonen Tommeskrue til sin nevø Malurt, som er en ung og uerfaren demon ute på sitt første oppdrag blant menneskene. Boka består av 31 brev som alle inneholder råd om hvordan Malurt skal sikre seg sjelen til et menneske. «Brevene» ble opprinnelig publisert som artikler i avisa «The Guardian».

Narnia
Det er serien om Narnia som har definert Lewis sitt ettermæle. De sju bøkene kom ut i årene 1950-56, og har beholdt sitt grep om både barn og voksen, ikke minst takket være fjernsynsserier og filmer.
Det er lettere å lese en kristen apologi inn i Narnia-serien enn eksempelvis i «Ringenes herre». Løven Aslan, som ofrer seg, dør og blir levende igjen, er en forholdsvis tydelig Kristus-metafor. Lewis selv skal ha sagt at han i utgangspunktet ikke hadde tenkt å skrive «en kristen» bokserie, men at dette vokste fram etter hvert.

Lewis på norsk
Det var forlaget Land og Kirke som ga ut de første, norske oversettelsene av Lewis’ apologetiske bøker. Senere ga både Ansgar forlag og Credo forlag ut disse bøkene. I de senere år har Luther forlag satset på dem, og har blant annet fått oversatt boka han skrev etter konas død – «En sorg som min» - til norsk.
C.S. Lewis hadde levd et stillesittende liv med lesing, skriving, god mat og mye tobakksrøyking. Mot slutten av sitt liv var han ofte syk, og om ettermiddagen 22. november 1963 fant hans bror ham bevisstløs på gulvet foran sengen. Noen minutter senere var han død. Kvelden før hadde han skrevet et brev til en ung leser ved navn Philip, og der het det: «Det er morsom at alle barna som har skrevet til meg, med en gang skjønner hvem Aslan er, og voksne nesten aldri gjør det…».
Det gjaldt for ham som de skikkelsene han skapte: «En gang en konge i Narnia, alltid en konge i Narnia».

Publisert gjennom Kristelig Pressekontor november 2013

Norge, jødene og Israel

Av Nils-Petter Enstad
Bokanmeldelse

Med boka «Korset og Davidsstjernen. Norge, jødene og Israel fra 1814 til i dag» har Vebjørn Selbekk levert en solid, historisk gjennomgang med mye god dokumentasjon av så vel jødenes historie i Norge, som av forholdet mellom de to statene Norge og Israel.


Vebjørn Selbekks bok er en grundig og kyndig sammenfatning av faktastoff som nok for det meste er kjent fra før for de av oss som har vært interessert i dette over tid, men i og med at det nå er samlet i én bok, er disse informasjonene blitt tilgengelige på en ny og nyttig måte. Derfor hilser jeg boka velkommen som det – etter min vurdering – solide oppslagsverket det er blitt og vil kunne være også framover. Ikke minst et solid personregister bidrar til dette.

«Jødeparagrafen»
Den såkalte «jødeparagrafen» som ble vedtatt av Eidsvollsforsamlingen i 1814 har vært gjenstand for mange kommentarer og analyser. Sett i ettertid fortoner den seg som en skamplett, men for samtiden var den bare en logisk videreføring av en allerede etablert praksis. At jødene var det eneste folkeslaget som ble definert som uønsket til Norge, var også logisk, sett i et 1814-perspektiv: Det var ingen andre hjemløse folkegrupper «på vandring» i Europa på den tiden.
At det var Agderbonden Theis Lundegaard som nærmest «kuppet» vedtaket om jødeparagrafen, er en historisk anekdote som godt kan trenge en viss skepsis, noe også Selbekk formidler. Skulle jeg etterlyse noe i denne delen , måtte det være en setning om at presten Nicolai Wergeland, som både talte og stemte for jødeparagrafen, 20 år senere erkjente at dette hadde vært feil av ham. Det var hans sønn, dikteren Henrik Wergeland, som hadde overbevist ham om det.
Henrik Wergeland har da også – vel fortjent – fått et eget kapittel i boka. I historien er han blitt stående som jødeparagrafens banemann, selv om den senere utvikling skulle vise at det trengtes mer enn en visjonær dikter for å få fjernet alle de fordommene som var knyttet til det jødiske folket og til jødisk tro og kultur.


Fordommer
Vel så pinlig som debatten rundt «jødeparagrafen» er det å lese om de holdningene som preget både politikere og medier i mellomkrigstida. Jeg stusser derfor litt når Selbekk betegner Aftenposten som «moderat» i dette bildet. Den antisemittismen som den gang gjennomsyret Aftenposten, både på lederplass og reportasjeplass, bidro langt mer til å legitimere dette enn obskure, marginale tidsskrifter kunne klare.
Også innen kristenfolket er det mye å slå ned på i denne tiden. «Høvdinger» som Ole Hallesby var påfallende naive i sine vurderinger av eksempelvis Hitler. I Israelsmisjonen fant man holdninger som i dag ville bli vurdert som kvalifisert rasisme. En avis som gikk mot strømmen i disse årene, var Bergensavisa Dagen.


Hoveddeler
Selbekks bok er delt inn i tre hoveddeler: Norge og jødene 1814-1945, Norge og Israel 1945 til i dag og Norge og jødene 1945 til i dag. Den historiske framstillingen er, så langt jeg kan se, nøktern og saklig. Det gjelder også den nyere historien. De mange sitatene i boka dokumenterer på en interessant måte hvordan mye av den argumentasjonen som i dag brukes i debatten om innvandring og integrering, ble brukt i mellomkrigstiden om jødene: De er «annerledes», de «passer ikke inn», de har «en annen mentalitet» og så videre. Man registrerer også at byråkratiet argumenterer stort sett på samme måte som den gang. Akkurat som det i dag er byråkrater som mener det er ufarlig å sende mennesker på flukt tilbake «dit de kom fra», argumenterte 30-tallets byråkrater for at det var ufarlig å sende jøder tilbake til Tyskland.
Et par unøyaktigheter har likevel sneket seg inn. Jens Hunseid ble ikke statsminister i 1932 fordi Peder Kolstad «trakk seg», men fordi han døde. Selbekk skriver også at Nansenkontoret, som ble opprettet etter Fritjof Nansens død, og som blant annet hjalp jøder på flukt, fikk «noe (økonomisk) støtte» fra Den norske nobelkomité. «Støtten» var Nobels Fredspris, som kontoret fikk i 1938. Et par slike skjønnhetsfeil til endrer imidlertid ikke på hovedinntrykket: En solid gjennomgang av et følsomt politisk tema.


Vebjørn Selbekk
KORSET OG DAVIDSSTJERNEN
Norge, jødene og Israel 1814 til i dag
Genesis Forlag
352 sider

Publisert i Dagen onsdag 23. oktober 2013

En norsk nobelpris i litteratur?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter



Jon Fosse var en av favorittene til Nobelprisen i litteratur for 2013. Hadde det skjedd, ville det vært fjerde gang en norsk forfatter hadde fått prisen. Det er 110 år siden første gang dette skjedde, og 85 år siden forrige gang.

Den første norske prisvinneren var Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910). Han fikk prisen i 1903. I norsk kultur- og samfunnshistorie er han kjent som «dikterhøvdingen på Aulestad», men at han tilhører verdenseliten i litteraturhistorien, er det ikke så mange som mener. Særlig med tanke på Henrik Ibsen – som var og er i verdensklasse – aldri fikk den. Men det er en side ved nobelprisen i litteratur som gjør at den er prestisjetung og litt komisk på samme tid. Det er mange av verdens ypperste forfattere som har fått prisen, men det er enda flere av de ypperste i verden som aldri fikk den – Graham Greene kan være et stikkord. Og det er mange nokså ordinære forfattere som har fått dem – Pearl Buck kan være et stikkord i denne kategorien.
I begrunnelsen for tildelingen til Bjørnson heter det at han får prisen «som en hyllest til hans edle, flotte og allsidige diktning, som alltid har vært preget av både friskheten av sin inspirasjon og den sjeldne renhet av sin sjel».
De to neste nobelprisvinnerne i litteratur kan man være mer bekjent av. De er blant de fremste, både i norsk og internasjonal sammenheng.
I 1920 fikk Knut Hamsun (1859-1951) prisen. I begrunnelsen for at han fikk den, henvises det til ett enkelt verk. Han er den eneste prisvinneren som har fått den for ett verk, til tross for at det i kriteriene for prisen kreves at den skal gis med henvisning til et verk. Verket Hamsun fikk prisen for, var «hans monumentale verk, Markens grøde», heter det i begrunnelsen.
Da Bjørnson – som den siste av «de fire store» - døde i 1910, ble Hamsun nærmest satt inn i deres sted. Han var det store, litterære navnet i Norge, og da «Markens grøde» kom i 1917, fikk den status som et slags nasjonalt epos. Etter at Hamsun gjorde felles sak med tyskerne under krigen, har mange nordmenn hatt et litt anstrengt forhold til ham og hans bøker. Fallet ble så stort i manges øyne fordi hans status hadde vært så enorm.
Den eneste av de tre norske nobelprisvinnerne i litteratur som det ikke kleber noe ubehag ved, er derfor Sigrid Undset (1882 – 1949). Hun fikk prisen i 1928, «spesielt for sine mektige beskrivelser av livet i Norden i middelalderen», som det heter i begrunnelsen. Ikke minst har triologien om Kristin Lavransdatter fremdeles et sort og entusiastisk leserpublikum.

«GUDS TJENER» - TOR EDVIN DAHL 70 ÅR

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter









Jeg hadde fått boka i julegave, den hadde stått høyt på ønskelista, og i løpet av en eneste romjulsnatt leste jeg den tvers gjennom, uten andre pauser enn de naturen iblant tvinger en til.

Romanen het «Guds tjener», og var en skildring av oppvekst og ungdomstid i pinsebevegelsen. Min egen oppvekst, ungdomstid og for så vidt også manndomstid har jeg tilbragt i en beslektet sammenheng. Og jeg oppdaget at det er ikke så stor forskjell på å vokse opp i pinsebevegelsen og Frelsesarmeen.
Siden den gang har jeg lest mange bøker av Tor Edvin Dahl, men den nattlige romjuls-leseopplevelsen står i en klasse for seg. Begrepet «kristen skjønnlitteratur» fikk et annet innhold etter det. Det behøver ikke bare å handle om at den fortapte sønn eller datter kommer hjem og gjøkalven blir slaktet.
For meg som leser virker det som om Tor Edvin Dahls oppvekst i pinsebevegelsen har noe av det samme over seg som da Knut Hamsun kalte Kristiania en by «ingen forlater uten å få merker av den». I både fagbøker og romaner kommer han gang på gang tilbake til dette miljøet, enten han skriver om Åge Samuelsen, Synnøve Finden (der hans bestemor var en av gründerne) eller om pinsebevegelsen som sådan. Han har også skrevet lærebøker, fjernsynsmanus og hørespill – for å nevne noen av de sjangere han har vært innom.
Det vrimler av fortellinger i disse miljøene, og fordi Tor Edvin Dahl kjenner dem så godt, kan han skildre dem med troverdighet – og respekt. Altfor mange forfattere har prøvd det samme, og ikke klart noen av delene.
Lista med titler signert Tor Edvin Dahl (og pseudonymet David Torjussen) er svært lang. Det betyr selvsagt at titlene i den kan være litt ujevne. En forfatter – selv den mest strukturerte og produktive - gir ikke ut godt over 100 titler i løpet av drøyt 40 år uten at det iblant går på bekostning av noe. Det kan være kvalitet, det kan være grundighet eller rett og slett relevans. Men det om står seg av Tor Edvin Dahls forfatterskap, det står seg skikkelig. Romjulsnatten for 40 år siden står fremdeles for meg som en av mine store leseropplevelser.
Tirsdag 10. september fyller altså forfatteren av «Guds tjener» 70 år. Det er grunn nok til både å gratulere og takke.