torsdag 22. mai 2014

Barbro Karlén 60 år: Hvem skal lære oss å leve?


Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Lørdag 24. mai fyller den svenske forfatteren Barbro Karlén 60 år. Hun ga ut sin første bok allerede i 1966, da hun bare var 12 år gammel. I løpet av de neste seks-sju årene kom det ni bøker til, og så ble hun taus som forfatter.


Det hører med til unntakene at en setning fra en skolestil går inn i litteraturhistorien. Men det skjedde da Barbro Karlén i en alder av åtte år skrev: «Vi går på skole for å lære oss å lese, skrive og regne, men hvem skal lære oss å leve?»
Denne bråmodne, reflekterte og spørrende holdningen ble et kjennetegn på den unge Göteborg-jenta. Bildene av henne fra den gang viser en vakker jente med mørkt hår og store, klare øyne. Uttrykket er alltid alvorlig og blikket er skarpt. Debutboka fikk tittelen «Människan på jorden», og var en samling dikt. Diktene ble oversatt til en rekke språk.

Flere bøker
Etter debuten kom bøker på rekke og rad. Den neste boka het «I begynnelsen skapte Gud», og er en prosabok, nærmest et essay der 13-åringen skrev ned sine tanker om Gud, og om menneskers omgang med Gud, med hverandre og med naturen. Igjen ble man slått av det modne refleksjonsnivået hos en som ennå var et barn. Som dette: «Mange mennesker grubler over hvordan Gud ser ut. Gud ser ikke ut. Gud ser.»
«I begynnelsen skapte Gud» var den første av Barbro Karléns bøker som ble oversatt til norsk. Deretter fulgte «Brevet til lærerinnen» og «Dømt til å dø». I forordet til den siste, som er signert Tore Broman, utropes til en av «de kristne reformatorene», og nevnes i samme åndedrag som biskop John A.T. Robinson og Martin Buber. De modne og spen¬nende refleksjonene hennes fascinerte mange mennesker, ¬ikke minst kristne.
På svensk ga hun ut flere bøker, men i 1972 ble hun taus som forfatter. Bare 18 år gammel giftet hun seg og fikk en sønn. I et intervju erklærte hun at hun ikke ville gi ut flere bøker heretter. Intervjuet bekreftet ellers det inntrykket de siste bøkene hennes hadde skapt, at hun orienterte seg mot sjelevandring og reinkarnasjon, og bort fra tradisjonell kristendom.

Anne Frank
Mange hadde nok undret seg over at en slik litterær begavelse som Barbro Karlén kunne dukke opp nærmest fra ingenting. Barbros foreldre var vanlige lønnsmottakere som bodde og arbeidet i Göteborg. De hadde et enkelt, folkelig forhold til religion. De hadde nok et nøkternt forhold både til datterens berømmelse og hennes talent, men ikke alle hadde det. Barbro Karlén har i ettertid skrevet om hvor plagsomt det var med lærere og andre voksne som kom til henne med sine litterære forsøk, og sine barns skriverier, og ville ha hennes vurdering – og helst anerkjennelse – av tekstene.
Noen mente at den unge Göteborgsjenta rett og slett var en reinkarnasjon av en annen forfatter, også hun ung, mørkhåret og med vakre øyne, nemlig Anne Frank. Allerede i «avskjedsintervjuet» som 18-åring antydet Barbro Karlén selv at hun lekte med disse tankene, men det var først i 1995 hun offentlig erklærte at hun hadde vært Anne Frank i et tidligere liv.
Dersom man i dag googler Barbro Karlén, vil de aller fleste treffene man får opp handle om nettopp dette. Det er laget fotomontasjer som viser de to jentene da de var på samme alder (Anne Frank døde i tysk konsentrasjonsleir i april 1945, ikke fullt 16 år gammel; de siste bildene av henne ble tatt da hun var omkring 12 år), og det argumenteres sterkt for at Barbro Karlén er den reinkarnerte Anne Frank.

Selvbiografi
I 1997 ga Barbro Karlén ut boka «Og ulvene hylte. Fragment av en selvbiografi», der hun forteller om sitt liv etter litteraturen. Ekteskapet hun hadde inngått som 18-åring ble forholdsvis kortvarig. Etter skilsmissen gikk alenemoren inn i politiet, der hun arbeidet med opptrening av politiets hester. Hun var en dyktig hesteopp¬dretter, og fikk flere priser.
Boka kom på norsk året etter, men fikk ingen oppmerksomhet. Mens de norske utgavene av bøkene hennes tidligere hadde vært gitt ut på Aschehoug, kom selvbiografien på det margi¬nale og ukjente forlaget Atro¬pos. Boka er preget av både sinne og bitterhet, ikke minst mot mange av dem som 30 år tidligere hadde regnet henne som vidunderbarnet i nordisk litteratur. Men det hadde vært vidunderet man fokuserte på, og ikke barnet. At dette kunne skape et sterkt press, var det mange som ikke forsto eller tok inn over seg den gang.

Inntrykk
Jeg husker godt hvor sterkt inntrykk det gjorde på meg da jeg første gang leste om Barbro Karlén og hennes forfatterskap. Her var det en jente på min egen alder som formulerte kloke spørsmål om ting også jeg kunne kjenne meg igjen i - bare spørsmålet var formulert først.
Da hun trakk seg vekk fra offentligheten, var jeg på vei inn i en tjeneste som forkynner. De siste møtene med det hun skrev og sa ble derfor litt såre og smertefulle. Jeg så fort at dette ikke kunne være kristendom. Jeg forsøkte å formidle denne oppfatningen videre, men ga det opp. Barbro Karlén var blitt et litterært ikon for mange kristne, og henne skulle man ikke røre ved.
Denne smerten ble forsterket da jeg leste selvbiografien hennes. Som en frilansjournalist som gjerne skrev om litteratur, undret jeg meg over at ingen hadde fått med seg at Barbro Karlén faktisk hadde brutt en 25 år lang litterær taushet. Det burde være «en sak», uansett hva man måtte mene om boka hun hadde kommet med.
I dag er forfatteren Barbro Karlén stort sett glemt. Men noen av oss husker fremdeles den vakre jenta med det tankefulle blikket og de kloke spørsmålene om livet og meningen med det.

Publisert i avisa Dagen 23. mai 2014

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar