Dikteren som ble taus

Av Nils-Petter Enstad

Han sto bak den kanskje største, norske boksuksessen i mellomkrigstiden. Han skrev tre romaner som solgte i store opplag og ble oversatt til en lang rekke språk. Han kjøpte en stor gård i Eidsberg og flyttet med sin familie fra Oslo. Forventningene var enorme med tanke på eventuelle kommende bøker. I stedet ble han rammet av norsk litteraturhistories mest omtalte skrivesperre. Onsdag 10. oktober var det 50 år siden forfatteren Trygve Gulbranssen døde.

Han ble født i Kristiania i 1894, og drev i mange år et vekselbruk mellom sportsjournalistikk og forretningsdrift. Han var tobakksgrossist, og gjorde det bra i denne bransjen. Firmaet han ledet ble etter hvert det største i sin nisje i Norge. Som sportsjournalist dekket han alle olympiske leker i årene mellom 1920 og 1936 for Aftenposten og sportsbladet «Idrætsliv». Det ble startet i 1914, og ble slått sammen med «Sportsmanden» i 1933. Dette bladet holdt det gående til 1965. Trygve Gulbranssen var først og fremst opptatt av friidrett, men regnes også som den som «innførte» orienteringssporten til Norge.

FORFATTER
Det hevdes – med større eller mindre rett – at alle journalister bærer på en drøm om å skrive bøker. Denne drømmen fikk Trygve Gulbranssen tidlig. Da han debuterte som skjønnlitterær forfatter i 1933 med romanen «Bakom synger skogene», var det gått nesten 20 år siden han begynte å arbeide på dette verket. De to neste bindene kom de påfølgende år: «Det blåser fra Dauingfjell» (1934) og «Ingen vei går utenom» (1935). Bøkene kom på Aschehoug forlag, og ble store suksesser. De tre romanene utgjør en serie som ofte kalles «Skogene-trilogien» eller «Bjørndalstrilogien».
Fortellingen går over flere generasjoner, og handlingen foregår på 1700- og 1800-tallet. Det er en fortelling med mye dramatikk. Selv om han var vokst opp i Kristiania, var forfatteren av bondeslekt. Det var en religiøs grunntone i fortellingen som nok kunne oppfattes som å bikke over i naturmystisisme. Det var en krevende tid å leve i, og enkelte kritikere leste inn i bøkene en fascinasjon for «den sterke mann»; et tema som var nokså betent på 1930-tallet.
Men bøkene solgte, og de ble oversatt til mange språk. En artikkel av den radikale, svenske kritikeren Sten Stolpe som karakteriserte bøkene som «urtypen for den falske og forløyede litteratur som har skapt så mye elendighet», hev også norske kritikere seg på. Oppfatningen av «Skogene-triologien» som en premissleverandør for fascismen holdt seg lenge. Da Den Norske Bokklubben ga ut bøkene på 1980-tallet, skrev litteraturkritikeren og professoren Willy Dahl i Dagbladet en artikkel han kalte «Og bakom synger fascismen». Det er imidlertid ingen tvil om at Trygve Gulbranssen selv hadde en klart antinazistisk holdning, og han avviste alle forsøk fra NS-myndighetene under krigen på å gå deres ærend.

TAUS
«Skogene-triologien» gjorde Trygve Gulbranssen til en velstående mann. I 1940 kjøpte han gården Hobøl i Eidsberg og flyttet dit med sin familie, som besto av kone og to barn. Mange tenkte nok at gården skulle bli et slags østfoldsk Nørholm; gården på Sørlandet der Knut Hamsun skrev bøker på løpende bånd. Slik gikk det ikke. Gulbranssen satt natt etter natt på sitt skrivekammer på gården, men han ga ikke ut noe som helst. Forfatteren og forleggeren Tore Stubberud ga i 1984 ut romanen «Et rom i natten», som handler om Trygve Gulbranssen og hans skrivesperre.
Han hadde ideer og gjorde nok notater, men han ga ikke ut noe som helst. Som forretningsmann brukte han også mye tid på å overvåke sine rettigheter, og på å følge opp ulike planer om filmversjoner av serien. Først mot slutten av hans liv ble en slik plan realisert av en tysk filmskaper. Det har vært lansert flere forklaringer på hva denne skrivesperren skyldtes. Noen mener det var den heftige debatten rundt bøkene som gjorde det, andre at det var forretningsdriften. Man skal heller ikke se bort fra at han rett og slett ikke hadde mer å fortelle. Også litteraturhistorien kan vise til «one hit wonders».
«Skogene»-serien skal være oversatt til mer enn 30 språk, og har solgt i 12 millioner eksemplarer. I Mysen sentrum står det en byste av Trygve Gulbranssen – dikteren som ble så taus.

Jesus-roman 70 år

Av Nils-Petter Enstad

Den nevnes i nesten samme åndedrag som ”Quo Vadis” og ”Ben Hur”. I år er det 70 år siden den amerikanske presten og forfatteren Lloyd C. Douglas ga ut romanen ”The Robe”. På norsk er den kjent som ”…jeg så ham dø”. Bare få uker etter utgivelsen høsten 1942 lå den øverst på bestselgerlista til New York Times, og beholdt denne plassen i to år.

Romanen tar utgangspunkt i fortellingen fra Johannes-evangeliet om soldatene som spilte terning om de kappen Jesus hadde hatt på seg før han ble korsfestet. Om kappen heter det at «… den var uten sømmer, vevd i ett stykke ovenfra og helt ned. Da sa de til hverandre: - La oss ikke rive den i stykker, men kaste lodd om hvem som skal ha den.» Hovedpersonen i fortellingen er den romerske offiseren Marcellus Gallio, som vinner loddtrekningen om Jesu kappe. Han har meget motvillig deltatt ved korsfestelsen, ikke fordi han tror på Jesu budskap, men fordi han mener Jesus ikke er skyldig i noe som fortjener døden.
Alle begivenhetene i kjølvannet av korsfestelsen gjør at Marcellus får et psykisk sammenbrudd. Når han kommer hjem igjen, ser han at kappen han vant ligger framme, til tross for at han har gitt beskjed om at den skal ødelegges. Først blir han rasende, men når han tar i kappen, merker han at det skjer noe med ham. Nervene roer seg og han må innse at Jesus var noe mer enn et vanlig menneske.
Den norske utgaven av romanen er i tre bind og kom ut få etter krigen. Oversettelsen til norsk var ved ekteparet Lalli og Fritjof Knutsen, som ellers var mest kjent som krimforfattere.


Forfatteren
Lloyd C. Douglas var sønn av en luthersk prest i USA, og var også selv prest i mange år. Han ble født i 1877 og ordinert til prestetjeneste i 1910. Da han var 50 år gammel sluttet han som prest og begynte i stedet å skrive romaner. ”The Great Obsession” (på norsk: Mot nye horisonter) fra 1929 handler om en kristen hjernekirurg som får suksess, mye på grunn av sin fromhet. Det store gjennombruddet fikk han med ”The Robe” drøyt ti år senere. I 1948 ga han ut romanen ”The Big Fisherman” som en oppfølger til ”The Robe”. Avslutningsscenen i ”The Robe” er at Marcellus, i det han føres bort sammen med andre kristne for å bli drept, er at han kaster Jesu kappe over til noen andre kristne og sier at de skal gi kappen til ”Fiskeren”, eller apostelen Peter. Han er da også hovedpersonen i den neste romanen, som på norsk fikk tittelen ”Jeg kjenner ham ikke”. Det var Nationalforlaget som ga ut de norske oversettelsene av disse bøkene første gang. Senere har blant annet Ansgar Forlag gitt dem ut, og de kan fremdeles finnes i bibliotekene.
Begge romanene er senere filmet. ”The Robe” hadde premiere i 1953, med Richard Burton i hovedrollen. Han ble Oscar-nominert for rollen, og filmen ble nominert som beste film, men uten å nå opp. ”The Big Fisherman” hadde premiere i 1959 med musicalstjernen Howard Keel i rollen som Peter.
Lloyd C. Douglas selv døde i 1951.


Richard Burton ble nominert til Oscar for beste mannlige hovedrolle for sin tolkning av Marcellus Gaius i filmversjonen av ”..jeg så ham dø”.

Kardemomme by: Idealsamfunn eller skrekkvisjon?

Av Nils-Petter Enstad

«Du skal ikke plage andre, du skal væregrei og snill – og for øvrig kan du gjøre som du vil.» Gjennom mer enn 50 år er norske barn blitt lært opp i denne enkle reglen, kjent som «Kardemommeloven». Den er fra Thorbjørn Egner fortelling «Folk og røvere i Kardemomme By». I år er det 100 år siden han ble født.

Fortellingene om Kardemomme By og Hakkebakkeskogen er for lengst blitt en del av den norskefolkearven. Historien om de tre røverne, politimester Bastian og tante Sofie fått en like sentral plass i norske barns bevissthet som de bibelske fortellingene hadde tidligere. Fremdeles holder Kardemomme By sitt grep på de oppvoksende slekter. Det er derfor på sin plass både å se på det politiske budskapet i fortellingen.

IDYLL?
Kardemomme-fortellingen kom ut i 1955, mens Gerhardsenepoken var på sitt høyeste. Krigen lå ti år unna, gjenoppbyggingen var nærmest fullført. Arbeiderpartiet hadde rent flertall i Stortinget og en lang rekke kommunestyrer. Tilsynelatende sto man foran en evigvarende sosialdemokratisk idyll. Det var klima for en slikfortelling. Kardemomme By ble den nye norske grunnfortellingen. Sett på avstand, var Kardemomme By nærmest et paradis. Forfatteren legger også opp til det når han skal plassere byen geografisk: «Kardemomme er en ganske liten by, og den ligger så langt borte at det er nesten ingen som vet om den. Det er visst bare du og jeg og så noen til.(…) Det hender meget der som ikke hender andre steder. Der går det esler og kameler i gatene, for eksempel, og der kommer også ruslende en elefant eller to– nå og da.» Slik skapes det fysiskavstand til selve byen, samtidig som den etableres som en idyll hos leseren.
Det første som slår en når man legger Kardemommesamfunnet under lupen, er det totale fraværet av samfunnsmessige strukturer. Kardemomme By er en isolert bystat og et eneveldig, føydalt fyrstedømme. Her er ingen folkevalgt representasjon, ingen besluttende eller administrativ myndighet, ingen ordensmakt i egentlig forstand og ikke noe rettsvesen. Skolevesen og religionsvesen har man heller ikke, og ikke noe monetært system. Det eneste man har er en selvoppnevnt «politimester», og en gammel mann som er blitt byens orakel ved å formulere selvfølgeligheter.
Kardemomme By er med andreord et klassisk despoti der all makt er samlet i hendene på én person. Det er Politimester Bastian, en tilsynelatende godslig og jovial mann som i realiteten har full kontroll. Han styrer byen ved hjelp av Kardemommeloven, en banal reglesom åpner for den rene vilkårlighet. Symbolet på Bastians makt er et grelt, fargesprakende og åpenbart selvkomponert kostyme som med en viss velvilje kan kalles uniform. Iført den spaserer Bastian gjennom byen, hilser til høyre og venstre og er blid og vennlig mot alle. Hvorfor skulle han ikke være det? Han vet han har dem i sin hule hånd. Byen er hans. Han tar seg av fordelingen mellom brød og sirkus som er nøkkelen til enhver despots suksess.

UTFORDRERE
De eneste som utfordrer Bastians regime er de tre røverne utenfor byen. Det er ikke tilfeldig at de bor der. Å være satt utenfor er alltid dissidentenesstraff i et totalitært klima. Det politiske prosjektet deres er gått i frø for lengst. Inne i byen er Tante Sofie det nærmeste man kommer en politiskopposisjon. Men hun representerer ingen trussel. Hun har hoffnarrens funksjon, og fungerer qua narr som en ventil for den frustrasjon som finnes i byen. Røverne driver geriljavirksomhet med innbrudd der de stjeler mat til seg selv og stuntsom å stjele trikken eller kidnappe Tante Sofie. Det siste blir begynnelsen til slutten for opposisjonen mot Bastian. Sofie har nemlig ikke noe i mot å bli hentet til røverhuset i nattens mulm og mørke. Det gir henne et prosjekt: Å få orden i huset og på dem som bor der. Når Bastian og to til våger seg ut til røverhuset for å befri Sofie, sender hun dem tilbake. Hun ønsker å bli der huner. - Jeg liker meg her, sier hun. Når Bastian antyder at de i hvert fall bør arrestere røverne for å ha bortført henne, avfeier hun det også. Hun skal nok få skikk på dem. Men de får nok av prosjektet hennes, og bringer henne tilbake i nattens mulm og mørke.
At Sofie ønsker å bli hos røverne, kan tyde på at hun tidligere har vært en del av den samme opposisjon som de tre røverne. Trolig var det et kjærlighetsforhold mellom henne og Kasper, leder av gruppa. Det er hans idé å kidnappe Sofie, og det er Sofie hangifter seg med etter at han er tatt inn igjen i varmen. At jenta Kamomilla, som bor hos Sofie, kaller henne «tante», er et velkjent grep for å skjule at hun er Sofies kjærlighetsbarn med Kasper. Enslige mødre godtas ikke i Kardemommeidyllen, kun enslige tanter.

TILBAKEFØRINGEN
Med at røverne blir fanget av et selvoppnevnt borgervern, begynner tilbakeføringen til samfunnet. At borgervernet holder politimesteren utenfor planene tyder på at de ikke stoler på ham. De vet at han har interesse av å opprettholde trusselbildet med de tre røverne. Men stilt overfor et fait accompli må han gjennomføre en rettssak, en prosess der ikke én eneste av de mest banale rettssikkerhetsregler blir fulgt: Ingen etterforskning, ingen jury, ingen anklager og ingen forsvarer. Bastian gjør noen tilfeldige notater i boka si og avsier en forholdsvis streng dom: Fengsel i 48 dager. Men bare et par dager senere begynner det å brenne i tårnhuset der Gamle Tobias, byens orakel, bor med de to dyrene sine. Fordi røverne klarer å slukke brannen, blir de byens helter, og med sin sikre nese for bevaring av makten, sørger Bastian for å integrere dem: Han utnevner Kasper til brannmester, Jesper til sirkusdirektør og Jonatan til bakerlæring. Slik sørger han – bokstavelig talt - for fortsatt å gi folket brød og sirkus.
Som politisk rehabilitering betraktet, er dette en genistrek. Opprøret er nøytralisert. Idyllen ergjenopprettet og Bastian kan fortsette i glansrollen som landsfader og politiskikon.

Publisert som kronikk i Vårt Land 12. mars 2012

...og kjem på navnet Gud

Om Einar Skjæraasen og troen
Av Nils-Petter Enstad


Generasjoner av skolebarn har lært Einar Skjæraasens vakre dikt om respekten for naturen og skaperverket: "Du ska itte trø i graset". For noen tiår siden var den nesten å regne som naturvernets salme og kampsang i en og samme tekst. I sin bok om Trysil-dikteren forteller sønnen Magne Skjæraasen om det religiøse i farens sinn og diktning, og beskriver en prosess som gikk fra barnetro til panteisme og tilbake til barnetroen.

Det religiøse draget var til stede i Einar Skjæraasen sitt sinn fra første til siste bok, ikke som en trang til å finne ut av et spekulativt system eller en streben etter analyse og erkjennelse, men som en intuisjon og en ærefrykt for livets mysterium.
Han vokste opp i et hjem der kristendom var noe som hørte hverdagen til. Han gikk i søndagsskolen til han var forholdsvis stor, sammen med søsknene sine. De bibelske fortellingene og begrepene festet seg dypt i sinnet hans, forteller Magne Skjæraasen i boka "Fra dikt til drøm", som kom til farens 100-årsdag i år 2000. Boka var en revidert versjon av forfatterens første bok om sin far: "En elsker i verden."

KOM BORT
Etter hvert som han ble voksen, kom Einar Skjæraasen bort fra det sønnen kaller "den artikulerte kristendom". Møter med sykdom og død, og ikke minst med to bestialske kriger førte ham til det sønnen kaller "slektskap med Thomas: Vis meg naglegapene". For den følsomme dikteren var dette en smertefull vei, og enkelte ting ga han aldri slipp på: Som troen på et skapende prinsipp. I diktet "Juninatt" formulerer han det slik:
Og itte kan je lover
og itte kan je bud
for alt som gror og yrer,
syg kraft og fanger skrud.
Je berre lever i det
og kjem på navnet Gud.


I diktet ”Det store i det små” er han inne på den samme tankerekken når han forteller hva han skal svare presten:

Og er han stram i kjolen
og spør meg hva jeg tror,
da tror jeg det er gudshus
i hver neve jord.

KRISTEN HUMANIST
Einar Skjæraasen gjennomgikk en åndelig utvikling som kan ha mange likhetstrekk med den prosessen menn som Kristian Schjelderup og Anders Wyller opplevde: Mort en kristen humanisme. Diktene hans fikk et annet preg. Diktet ”Hymne”, som han skrev i 1965, året før han døde, fikk plass i "Salmer 97", et tillegg til Norsk Salmebok som fremdeles brukes i mange menigheter. De tre versene tar utgangspunkt i det hverdagslige, samtidig som de munner ut i en lovprisning:

Himlen blåner for vårt øye, jorden grønnes for vår fot.
Bekken risler for vår tørste, korn og blomst og tre slår rot.
Fugler spiler sine vinger, barnet pludrer med sin mor.
Lovet være han som skapte drømmen og det første ord.

Vinden har sin sti å vandre, bølgen har sin vei å gå,
vår og sommer, høst og vinter skifter i det minste strå,
gledens tid og sorgens time har sin bolig i hvert sinn.
Lovet være han som åpnet første le og siste grind.

Lyset stiger, lyset faller over alle dunkle fjell.
Morgensol og aftenstjerne viser dag og varsler kveld.
Hjertet har sin lengsels høyde, hånden har sin gjernings fred.
Lovet være han som er og ånder over tid og sted.

Sønnen skriver at dikteren måtte frigjøre seg fra sin første, ureflektere kristendom, som hadde vært uten motforestillinger, og gjøre sine egne erfaringer, for eksempel med Getsemane. Det diktet som heter ”Getsemane” munner ut i en klar, kristen bekjennelse:

Som før, som før står et oppreist kors
og bryter mot morgenrøden.
Og menneskesønnen bærer som før
de skyldiges skyld inntil døden.