...og kjem på navnet Gud

Om Einar Skjæraasen og troen
Av Nils-Petter Enstad


Generasjoner av skolebarn har lært Einar Skjæraasens vakre dikt om respekten for naturen og skaperverket: "Du ska itte trø i graset". For noen tiår siden var den nesten å regne som naturvernets salme og kampsang i en og samme tekst. I sin bok om Trysil-dikteren forteller sønnen Magne Skjæraasen om det religiøse i farens sinn og diktning, og beskriver en prosess som gikk fra barnetro til panteisme og tilbake til barnetroen.

Det religiøse draget var til stede i Einar Skjæraasen sitt sinn fra første til siste bok, ikke som en trang til å finne ut av et spekulativt system eller en streben etter analyse og erkjennelse, men som en intuisjon og en ærefrykt for livets mysterium.
Han vokste opp i et hjem der kristendom var noe som hørte hverdagen til. Han gikk i søndagsskolen til han var forholdsvis stor, sammen med søsknene sine. De bibelske fortellingene og begrepene festet seg dypt i sinnet hans, forteller Magne Skjæraasen i boka "Fra dikt til drøm", som kom til farens 100-årsdag i år 2000. Boka var en revidert versjon av forfatterens første bok om sin far: "En elsker i verden."

KOM BORT
Etter hvert som han ble voksen, kom Einar Skjæraasen bort fra det sønnen kaller "den artikulerte kristendom". Møter med sykdom og død, og ikke minst med to bestialske kriger førte ham til det sønnen kaller "slektskap med Thomas: Vis meg naglegapene". For den følsomme dikteren var dette en smertefull vei, og enkelte ting ga han aldri slipp på: Som troen på et skapende prinsipp. I diktet "Juninatt" formulerer han det slik:
Og itte kan je lover
og itte kan je bud
for alt som gror og yrer,
syg kraft og fanger skrud.
Je berre lever i det
og kjem på navnet Gud.


I diktet ”Det store i det små” er han inne på den samme tankerekken når han forteller hva han skal svare presten:

Og er han stram i kjolen
og spør meg hva jeg tror,
da tror jeg det er gudshus
i hver neve jord.

KRISTEN HUMANIST
Einar Skjæraasen gjennomgikk en åndelig utvikling som kan ha mange likhetstrekk med den prosessen menn som Kristian Schjelderup og Anders Wyller opplevde: Mort en kristen humanisme. Diktene hans fikk et annet preg. Diktet ”Hymne”, som han skrev i 1965, året før han døde, fikk plass i "Salmer 97", et tillegg til Norsk Salmebok som fremdeles brukes i mange menigheter. De tre versene tar utgangspunkt i det hverdagslige, samtidig som de munner ut i en lovprisning:

Himlen blåner for vårt øye, jorden grønnes for vår fot.
Bekken risler for vår tørste, korn og blomst og tre slår rot.
Fugler spiler sine vinger, barnet pludrer med sin mor.
Lovet være han som skapte drømmen og det første ord.

Vinden har sin sti å vandre, bølgen har sin vei å gå,
vår og sommer, høst og vinter skifter i det minste strå,
gledens tid og sorgens time har sin bolig i hvert sinn.
Lovet være han som åpnet første le og siste grind.

Lyset stiger, lyset faller over alle dunkle fjell.
Morgensol og aftenstjerne viser dag og varsler kveld.
Hjertet har sin lengsels høyde, hånden har sin gjernings fred.
Lovet være han som er og ånder over tid og sted.

Sønnen skriver at dikteren måtte frigjøre seg fra sin første, ureflektere kristendom, som hadde vært uten motforestillinger, og gjøre sine egne erfaringer, for eksempel med Getsemane. Det diktet som heter ”Getsemane” munner ut i en klar, kristen bekjennelse:

Som før, som før står et oppreist kors
og bryter mot morgenrøden.
Og menneskesønnen bærer som før
de skyldiges skyld inntil døden.