Kardemomme by: Idealsamfunn eller skrekkvisjon?

Av Nils-Petter Enstad

«Du skal ikke plage andre, du skal væregrei og snill – og for øvrig kan du gjøre som du vil.» Gjennom mer enn 50 år er norske barn blitt lært opp i denne enkle reglen, kjent som «Kardemommeloven». Den er fra Thorbjørn Egner fortelling «Folk og røvere i Kardemomme By». I år er det 100 år siden han ble født.

Fortellingene om Kardemomme By og Hakkebakkeskogen er for lengst blitt en del av den norskefolkearven. Historien om de tre røverne, politimester Bastian og tante Sofie fått en like sentral plass i norske barns bevissthet som de bibelske fortellingene hadde tidligere. Fremdeles holder Kardemomme By sitt grep på de oppvoksende slekter. Det er derfor på sin plass både å se på det politiske budskapet i fortellingen.

IDYLL?
Kardemomme-fortellingen kom ut i 1955, mens Gerhardsenepoken var på sitt høyeste. Krigen lå ti år unna, gjenoppbyggingen var nærmest fullført. Arbeiderpartiet hadde rent flertall i Stortinget og en lang rekke kommunestyrer. Tilsynelatende sto man foran en evigvarende sosialdemokratisk idyll. Det var klima for en slikfortelling. Kardemomme By ble den nye norske grunnfortellingen. Sett på avstand, var Kardemomme By nærmest et paradis. Forfatteren legger også opp til det når han skal plassere byen geografisk: «Kardemomme er en ganske liten by, og den ligger så langt borte at det er nesten ingen som vet om den. Det er visst bare du og jeg og så noen til.(…) Det hender meget der som ikke hender andre steder. Der går det esler og kameler i gatene, for eksempel, og der kommer også ruslende en elefant eller to– nå og da.» Slik skapes det fysiskavstand til selve byen, samtidig som den etableres som en idyll hos leseren.
Det første som slår en når man legger Kardemommesamfunnet under lupen, er det totale fraværet av samfunnsmessige strukturer. Kardemomme By er en isolert bystat og et eneveldig, føydalt fyrstedømme. Her er ingen folkevalgt representasjon, ingen besluttende eller administrativ myndighet, ingen ordensmakt i egentlig forstand og ikke noe rettsvesen. Skolevesen og religionsvesen har man heller ikke, og ikke noe monetært system. Det eneste man har er en selvoppnevnt «politimester», og en gammel mann som er blitt byens orakel ved å formulere selvfølgeligheter.
Kardemomme By er med andreord et klassisk despoti der all makt er samlet i hendene på én person. Det er Politimester Bastian, en tilsynelatende godslig og jovial mann som i realiteten har full kontroll. Han styrer byen ved hjelp av Kardemommeloven, en banal reglesom åpner for den rene vilkårlighet. Symbolet på Bastians makt er et grelt, fargesprakende og åpenbart selvkomponert kostyme som med en viss velvilje kan kalles uniform. Iført den spaserer Bastian gjennom byen, hilser til høyre og venstre og er blid og vennlig mot alle. Hvorfor skulle han ikke være det? Han vet han har dem i sin hule hånd. Byen er hans. Han tar seg av fordelingen mellom brød og sirkus som er nøkkelen til enhver despots suksess.

UTFORDRERE
De eneste som utfordrer Bastians regime er de tre røverne utenfor byen. Det er ikke tilfeldig at de bor der. Å være satt utenfor er alltid dissidentenesstraff i et totalitært klima. Det politiske prosjektet deres er gått i frø for lengst. Inne i byen er Tante Sofie det nærmeste man kommer en politiskopposisjon. Men hun representerer ingen trussel. Hun har hoffnarrens funksjon, og fungerer qua narr som en ventil for den frustrasjon som finnes i byen. Røverne driver geriljavirksomhet med innbrudd der de stjeler mat til seg selv og stuntsom å stjele trikken eller kidnappe Tante Sofie. Det siste blir begynnelsen til slutten for opposisjonen mot Bastian. Sofie har nemlig ikke noe i mot å bli hentet til røverhuset i nattens mulm og mørke. Det gir henne et prosjekt: Å få orden i huset og på dem som bor der. Når Bastian og to til våger seg ut til røverhuset for å befri Sofie, sender hun dem tilbake. Hun ønsker å bli der huner. - Jeg liker meg her, sier hun. Når Bastian antyder at de i hvert fall bør arrestere røverne for å ha bortført henne, avfeier hun det også. Hun skal nok få skikk på dem. Men de får nok av prosjektet hennes, og bringer henne tilbake i nattens mulm og mørke.
At Sofie ønsker å bli hos røverne, kan tyde på at hun tidligere har vært en del av den samme opposisjon som de tre røverne. Trolig var det et kjærlighetsforhold mellom henne og Kasper, leder av gruppa. Det er hans idé å kidnappe Sofie, og det er Sofie hangifter seg med etter at han er tatt inn igjen i varmen. At jenta Kamomilla, som bor hos Sofie, kaller henne «tante», er et velkjent grep for å skjule at hun er Sofies kjærlighetsbarn med Kasper. Enslige mødre godtas ikke i Kardemommeidyllen, kun enslige tanter.

TILBAKEFØRINGEN
Med at røverne blir fanget av et selvoppnevnt borgervern, begynner tilbakeføringen til samfunnet. At borgervernet holder politimesteren utenfor planene tyder på at de ikke stoler på ham. De vet at han har interesse av å opprettholde trusselbildet med de tre røverne. Men stilt overfor et fait accompli må han gjennomføre en rettssak, en prosess der ikke én eneste av de mest banale rettssikkerhetsregler blir fulgt: Ingen etterforskning, ingen jury, ingen anklager og ingen forsvarer. Bastian gjør noen tilfeldige notater i boka si og avsier en forholdsvis streng dom: Fengsel i 48 dager. Men bare et par dager senere begynner det å brenne i tårnhuset der Gamle Tobias, byens orakel, bor med de to dyrene sine. Fordi røverne klarer å slukke brannen, blir de byens helter, og med sin sikre nese for bevaring av makten, sørger Bastian for å integrere dem: Han utnevner Kasper til brannmester, Jesper til sirkusdirektør og Jonatan til bakerlæring. Slik sørger han – bokstavelig talt - for fortsatt å gi folket brød og sirkus.
Som politisk rehabilitering betraktet, er dette en genistrek. Opprøret er nøytralisert. Idyllen ergjenopprettet og Bastian kan fortsette i glansrollen som landsfader og politiskikon.

Publisert som kronikk i Vårt Land 12. mars 2012