Forfatteren Atle Næss mener at sammenhengen mellom nordmenn, krim og påske godt kan skyldes lang påskeferie og dermed god lesetid. Men han ser heller ikke bort fra at spørsmål rundt skyld og uskyld, straff og soning kan være medvirkende, som de allmennmenneskelige og eksistensielle spørsmål de er.
Påskekrimtradisjonen fikk et slags gjennombrudd påsken 1923 i forbindelse med lanseringen av «Bergenstoget plyndret i natt» av pseudonymet Jonantan Jerv, og kan feire 90-årsjubileum. Den kom ut en uke før palmesøndag, og solgte i rekordfart.
- At det har blitt krim som er blitt nordmenns påskelektyre, tror jeg likevel mer er en tilfeldighet, og at kriminalromaner, gjerne av det mer «intellektuelle» slaget der leseren fikk være med på løsningen, ble betraktet som akseptabel underholdningslitteratur blant svært mange.
- Du sier «ble» betraktet?
- Ja, den moderne kriminalromanen legger nok ikke sånn vekt på selve den finurlige løsningen, men ofte mer på person- og miljøskildring, gjerne med et litt kritisk perspektiv. De fleste norske krimromaner er jo virkelige samtidsromaner, nesten alltid med veldig presis stedfesting og skildring av lokale miljøer: Staalesens Varg Veum i Bergen, og både Jan Mehlums Svend Foyn fra Tønsberg og Jørn Horst Liers William Wisting fra Larvik, for å nevne tre. De har jo ulik bakgrunn også: En sosionom som blir privatdetektiv, en litt forsoffen advokat og en politimann. Det begynner å bli en stund siden journalister var detektiver i krimlitteraturen, forresten…
Atle Næss legger til at det lar seg nok gjøre å hevde at krimromanene samlet gir et vel så oppdatert bilde av det norske samfunnet i dag som de «vanlige» romanene. – La gå at det nødvendigvis blir et ganske mørkt bilde. Vi snakker jo om forbrytelser!
PÅSKEFORTELLINGEN
- Den kristne påskefortellingen er jo, om ikke et kriminaldrama, så et rettsdrama. Er det noe i denne fortellingen som «trigger» denne fasinasjonen for kriminalromaner og serier både i radio og fjernsyn akkurat i påsken?
- Jeg har nok hørt denne teorien, men den forklarer neppe hvorfor dette med påskekrim er et spesifikt norsk fenomen! Det at påskefortellingen er dramatisk, har jo også gitt seg mange uttrykk: spanske pasjonsopptog, pasjonsspill der hele landsbyer deltar, for ikke å snakke om de mektige påskeoratoriene. Men veien fra disse til krimsjangeren er såpass lang at jeg knapt tror det er noen nødvendig sammenheng. Den kunsten som er skapt med motiver fra påsken, både i musikk og maleri, står seg utmerket godt på egen hånd. Men det er klart – skyld/uskyld, straff og soning reiser allmennmenneskelige eksistensielle spørsmål som alltid er aktuelle og som de beste kriminalromanene også tar opp i seg.
- Du skrev selv en kriminalroman som het «Korsfareren» i sin tid…
- Ja, og tittelen er ikke aldeles tilfeldig. Men ellers må jeg nok si at det som interesserte meg mest var å bruke sjangeren for å beskrive hvordan fortida kan dukke opp og gjøre seg dramatisk gjeldende etter mange år, hvordan man så å si blir innhentet av sine synder. Og for så vidt må sone for dem, kan du vel si …
PRESTEDETEKTIV
- En av de store detektivene i kriminallitteraturen er jo Chestertons Fader Brown. Er du overrasket over at det ikke er flere slike detektiver i denne litteraturen? Adam Dalgliesh er riktignok prestesønn, da…
- Men det er det vel! I Umberto Ecos Rosens navn er det jo en fransiskanermunk med det klingende navn William fra Baskerville som er detektiven. Og det er sikkert flere, prester egner seg utmerket som etterforskere – i alle fall litterært sett! Det er forresten litt overraskende at den dypt religiøse Dorothy L. Sayers har overklassefyren Lord Peter Wimsey som sin helt, og ikke en lærd teolog, men det var kanskje fordi hun skilte mellom kriminalromanene og sitt øvrige forfatterskap. Hun oversatte jo Dantes Guddommelige komedie til engelsk.
- Skyld og soning har jo vært sentrale temaer i mye klassisk kriminallitteratur. Er dette først og fremst et vestlig fenomen fra en kristen kulturkrets, eller kan man si at «krim er krim» over hele verden?
- Dette vet jeg for lite om, men jeg skulle tro at de dype problemene knyttet til skyld og soning er så allmennmenneskelige at de forekommer i litteratur og kunst over hele verden. Derimot har vel den spesielle sjangeren «kriminalroman» sammenheng med publiserings- og markedsforhold i den vestlige verden; det at litteraturen ble en vare som skulle selges til et publikum. - Apropos det: Det hevdes jo at verdens første kriminalroman var norsk! Den svært produktive Mauritz Hansen publiserte Mordet på maskinbygger Roolfsen alt i 1839. Jeg vet ikke om den kom ut til påske, men det norske lesende publikums forhold til sjangeren går i alle fall langt tilbake.
- Har den klassiske detektivhelten en slags Messias-funksjon? Den allvitende Poirot, underdogen Varg Veum, den milde, men bestemte Miss Marple?
- Ja, det har han vel – eller en slags høyere farsfunksjon om du vil. Detektiven er den som gjenoppretter orden i en verden der ondskapen midlertidig tilsynelatende har triumfert, som bringer orden inn i et kaos forårsaket av grådighet, begjær, brutalitet …
- Det er jo en godt etablert myte i litteraturhistorien at det var den vellykte lanseringen av romanen «Bergentoget plyndret i natt» fra 1923 som ga støtet til nordmenns kobling av krim og påske, og at tradisjonen dermed er 90 år i år. Hva tenker du om denne påstanden?
- Jeg tror faktisk det er en veldig enkel og plausibel forklaring på at fenomenet er særnorsk. Det og altså den lange ferien, sier Atle Næss til slutt.
FAKTA:
Påskekrim i 90 år
Særnorsk tradisjon med utgivelser av kriminallitteratur i tida før påske.
Praktiseres også i radio og fjernsyn.
Ble etter enkeltes mening etbalert med utgivelsen av "Bergenstoget plyndret i natt" fra 1923.
Flere norske forfattere har basert sitt forfatterskap i hovedsak på kriminalromaner.
Publisert i Smaalenenes Avis onsdag 27. mars 2013
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar