lørdag 22. juni 2013

Henrik Wergeland - jødeparagrafens banemann




Av
Nils-Petter Enstad






Forstander Ervin Kohn i Det mosaiske trossamfunn mener en debatt om «jødeparagrafen» i Grunnloven i forbindelse med 100-årsjubileet i 1914, ville ført til en annen debatt om «jødespørsmålet» i mellomkrigstida (Aftenposten 30. mai). Heller ikke i forbindelse med neste års grunnlovsjubileum ser det ut til å være lagt opp til en debatt om denne paragrafen
.

Det som gjerne kalles «jødeparagrafen» var det siste leddet i den andre paragrafen i vedtaket Eidsvollsforsamlingen gjorde i 1814. I sin helhet lød den slik: «Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende seg til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget».
Ikke noe i denne teksten er bevart 200 år senere, og det første punktet som ble endret, var nettopp bestemmelsen om jødenes adgang til riket. Den som har den historiske æren for dette, var dikteren og samfunnsdebattanten Henrik Wergeland.

«Storebror»
Henrik Wergeland hadde et sterkt forhold til Grunnloven. Født i 1808 og med en far som var en sentral aktør i Eidsvollsforsamlingen, likte han å kalle seg selv «Grunnlovens storebror». Derfor er det interessant at nettopp han var en av de første som tok opp behovet for å gjøre endringer i grunnloven, og da første og fremst i paragraf 2.
Hans nesten slentrende vers fra diktet «Nordmandens Katechisme», som ble publisert i dikterens dødsår 1845, sier det slik:
«Jeg tror vor Grundlov best på jord
dog ei at best er hvert et ord.
Således tror jeg for exempel
enhver bør velge frit sit Tempel.
Man friest være bør i tro
thi bør forandres paragraf 2».


Paragraf 2, slik den ble vedtatt på Eidsvoll, hadde en ekskluderende form. Ulike religiøse grupper ble pekt ut og fortalt at de ikke var velkomne i Norge. Punktet om jødene var det første som falt. I 1897 falt også punktet om munkeordener bort, mens «jesuittparagrafen» først ble opphevet i 1956. Det manglet ikke på advarsler forut for noen av disse endringene. Først ville Norge bli invadert av jøder, deretter av katolikker i sin alminnelighet og så av jesuitter i særdeleshet. Som de fleste vil kunne konstatere: Slik har det ikke gått.

Mange års kamp
Henrik Wergeland var bare så vidt blitt 37 år gammel da han døde 12. juli 1845. De 12 siste årene av sitt liv brukte han svært mye av sin tid, sine krefter og sin energi på arbeidet for å oppheve «jødeparagrafen». Han var nok kritisk til de andre ekskluderende leddene i paragraf 2, men selv en Wergeland måtte velge sine kriger.
Det hadde vært en heftig debatt om jødeparagrafen i riksforsamlingen på Eidsvoll før den ble vedtatt, og flere av de sentrale personene hadde talt mot den. De argumenterte med frihet og toleranse. At akkurat Henrik Wergeland skulle bli den som reiste kampen mot jødeparagrafen, er likevel et lite, historisk paradoks. Hans far Nicolai Wergeland hadde ikke bare vært blant dem som stemte for den på Eidsvoll, han hadde også vært en sterk talsmann for den. Men da sønnen reiste fanen mot bestemmelsen, erkjente faren at han hadde tatt feil den gangen, og støttet sønnens kamp.
To ganger leverte Henrik Wergeland forslag til Stortinget om at jødeparagrafen i grunnloven skulle oppheves. Forslaget han leverte i 1839 ble behandlet i 1842, og da dette falt fordi det manglet 11 stemmer på kvalifisert flertall, leverte han øyeblikkelig et nytt, som ble behandlet i 1845. Heller ikke det fikk kvalifisert flertall, og ble avvist få uker før Wergeland døde. Ved begge anledninger skrev han en både artikler og bøker der han argumenterte for forslaget, blant annet de to diktsamlingene «Jøden – Ni blomstrende Tornequiste» og «Jødinden, elleve blomstrende Tornequiste». Disse rommer noe av det ypperste han skrev. I «Jøden» finner man blant annet diktet «Juleaften», med den kjente setningen: «I sligt et vejr, faar du bønner, Gud…». I «Jødinden» holdt han fram de jødiske kvinner og mødre som eksempler. Noen reagerte negativt på det - dikteren ga jo inntrykk av at jødene var bedre mennesker enn de kristne!

Skamplett
Under krigen vedtok Quisling-regimet at «jødeparagrafen» skulle føres inn igjen i Grunnloven. Slik ville man gi en slags legalitet til jødeforfølgelsene det samme regimet iverksatte.
I 1814 var den norske grunnloven en liberal lov, i slekt med idealene fra den franske revolusjon. 200 år senere blir den opprinnelige paragraf 2 sett på som litt av en skamplett. Forbudet mot munkeordener i sin alminnelighet og jesuitter i særdeleshet, er det ingen grunn til å reflektere over i dag; det var bare pinlig. Arven fra «jødeparagrafen» er det imidlertid grunn til å være oppmerksom på fremdeles. Ikke fordi den var mindre pinlig, men fordi de fordommene som skapte den, fremdeles lever. Til tross for den forsvant først, har holdningene som den representerte, overlevd, og vist seg gang på gang.
Jahn Otto Johansen lanserer i boka «Antisemittismens spøkelse» (Ansgar forlag, 1985) uttrykket «a jew for all seasons» som en beskrivelse av hvor «nyttig» jøden har vært som syndebukk for alt som er galt i verden. Begrunnelsen har vært justert etter behov, fra det religiøse («de korsfestet Jesus»), via det etniske («de ser annerledes ut») til det politiske. Dette siste har ført til at «jødene» er blitt holdt ansvarlige for både kommunismen og kapitalismen – samtidig!
Wergeland var opptatt av den religiøse toleransen da han gikk til kamp mot jødeparagrafen, og argumenterte mot den på de premissene. Den samme argumentasjonen bør kunne brukes når det gjelder etnisk og politisk toleranse. Selv om bestemmelsen ble fjernet i 1851, seks år etter Wergelands død, er tankegodset bak den fremdeles levende. Den debatten trenger man å ta fremdeles, gjerne i forbindelse med grunnlovsjubileet, både med tanke på jødehat og andre former for rasisme.


Publisert i Dagen 20. juni 2013

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar