søndag 27. september 2009

DA GUD BLE KRISTEN


Av Nils-Petter Enstad
Forfatter – Tidligere offiser i Frelsesarmeen


Jeg tror det er biskop Per Lønning som i en av sine bøker forteller om jenta som ble konfrontert med en av Det gamle testamentes voldsomme fortellinger, og deretter spurt om hvordan den kunne forenes med troen på en kjærlig Gud. – Ja, men det skjedde jo før Gud ble kristen, svarte jenta.


Den lille historien dukket opp i tankene mens jeg leste Margaret Skjelbreds ”Mors bok – Sort er hun, dog yndig”. Det siste er et sitat fra Salomos Høysang, og kan kanskje, med en viss varsomhet, brukes som en beskrivelse av boka også. For det er en varm og vakker bok, men også full av sårhet og ikke så lite sinne. Som en anmelder har påpekt: Forfatteren vil så gjerne tvile, men troen sniker seg hele tiden inn…
Margaret Skjelbred forteller om en barndom preget av haugiansk strenghet og nøkternhet, av klare sosiale og kulturelle koder. Ikke minst hadde de bibelske fortellingene en stor plass i dette hjemmet, sammen med langvarige ”oppbyggelser” på bedehuset og rundt om i hjemmene.
For en som selv vokste opp i et kristent hjem, og tilhører samme generasjon som Margaret Skjelbred, er det ikke mulig å lese en slik bok uten å kaste sideblikk til egen barndom, egen oppvekst og egne erfaringer. Jeg kaster også sideblikk til den vesle jenta det fortelles om, og kjenner meg igjen i både tanker og funderinger. Hvorfor konkluderte vi da så forskjellig?
Jo da, det var forskjeller i – kan man kalle det ”rammevilkår”? Det er forskjell på et haugiansk bygdemiljø og et urbant frelsesarmémiljø. Det var nok også forskjeller i kulturimpulser. I mitt barndomshjem var det både radio, etter hvert fjernsyn, kino, teater og et bredt tilfang av litteratur av alle slag. I Margaret Skjelbreds barndomshjem var det knapt noe av dette, om jeg leser boka hennes rett.

Men den viktigste forskjellen tror jeg ligger i de fortellingene vi vokste opp med. Der hun vokste opp med Det gamle testamente sine både dramatiske og bloddryppende fortellinger, med ofringen av Isak som et slags opplevelsesmessig klimaks, vokste jeg opp med Jesus-fortellingene. I denne sammenheng er det både fortellingene om Jesus og av Jesus: Liknelser som Den fortapte sønn og Den barmhjertige samaritan. Fortellinger som i min bevissthet fremdeles står seg som to av verdenslitteraturens vakreste og viktigste fortellinger.

Uttrykket ”før Gud ble kristen” sier noe om forskjellen på det gudsbildet man møter i Det gamle testamente, og det man møter i Det nye, gjennom personen Jesus fra Nasaret. Den gammeltestamentlige Gud kan nok oppfattes som streng, hard og nådeløs, mens han i Det nye er inkluderende, tilgivende og åpen. Fortellingen om ofringen av Isak og liknelsen om den fortapte sønn blir stående som en tese og antitese.
Er den strenge, nådeløse Gud tese, er barnevennen Jesus antitesen. Er moseloven tese, er nåden og evangeliet antitesen. Dette er ikke en teologisk argumentasjon fra min side, men en empirisk. Det er ikke tilfeldig at de miljøene i USA som er de sterkeste tilhengerne av dødsstraff, henter mye av sin argumentasjon fra Det gamle testamente.
Selvfølgelig var også Jesus-fortellingene en del av Margaret Skjelbreds barndom, som de gammeltestamentlige må ha vært en del av min. Likevel: Slik jeg husker det nå, var det først i skolens kristendomstimer jeg ble kjent med fortellingene om Abraham, Isak og Jakob, om Josef og brødrene hans, om Moses og fangenskapet i Egypt. Og antakelig må Jesus-bildet fra Frelsesarmeens søndagsskole på en eller annen måte ha fungert som en stabilisator, slik at de gammeltestamentlige fortellingene aldri klarte å ta fokus vekk fra ham. Hos Margaret Skjelbred ser det ut til å ha fungert omvendt.

Margaret Skjelbred skildrer sine foreldre som varme, snille og sårbare mennesker, og som leser forstår man datterens undring over at samtidig kunne være sikre i sin tro, og nesten brutale (hun bruker ikke det ordet!) når de skiller mellom hvem som er frelst og hvem som er fortapt, og som etter døden skal brenne i helvete og pines i all evighet.
Selv har jeg ingen erindring av å ha hørt om helvete verken fra mine foreldre eller i det kristne miljøet jeg var en del av. Det ble nok snakket om himmelen, men ikke om helvete. At Gud satt oppe i himmelen og fulgte med på hva vi gjorde – la gå med det. Men det hang ikke noe flammende ris bak det himmelske speilet og truet oss.
I Frelsesarmeen lærer man også om livets dobbelte utgang, og at det finnes både en frelse og en fortapelse. Men hovedfokuset er på frelsen, på nåden og på himmelen.

Ved å lese om Margaret Skjelbreds haugianske barndom ble jeg konfrontert med min egen. Det betyr ikke at det var en idyll å vokse opp i Frelsesarmeen – men så er aldri barndom bare idyll. Frelsesarmeen står muligens for en ”gladere” kristendom enn mange bedehusmiljøer tradisjonelt har gjort, men det er mennesker som føler seg traumatisert etter en oppvekst i det miljøet også. Og det finnes mennesker som brøt med den tro og de verdier som barndomshjemmet sto for, enten disse var ”strenge” eller ”romslige”.
Min ”barnetro” var enklere enn den kristentro jeg står for i dag, men kjernen både i barnetroen og den mer bevisste, reflektere kristentro er Jesus-skikkelsen og Jesus-fortellingene. De gammeltestamentlige fortellingene leser jeg som fortellinger. Derfor tror jeg ikke det var Gud som påla Abraham å ofre Isak – men jeg tror tanken kan ha dukket opp i Abrahams hode, omgitt som han var av kulturer der menneskeofringer var en del av kulten.

Viktigere enn fortellingen om en som trodde han måtte ofre sitt barn, er fortellingen om han som tok imot barnet da det kom tilbake, som i liknelsen om den fortapte sønn. Det står for meg som en bekreftelse på at Gud ble kristen.

(Publisert i litt forkortet form i Vårt Land 5. oktober 2009)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar