Kongen av Narnia

Av Nils-Petter Enstad

Datoen 22. november 1963 huskes først og fremst på grunn av skuddene i Dallas og mordet på president John F. Kennedy. Men samme dag døde også mannen med en av de viktigste, kristne stemmene i det 20. århundre: Forfatteren og apologeten C. S. Lewis. Ettertiden husker ham best som mannen bak bøkene om Narnia.

Clive Staples Lewis ble født i Belfast i Irland 29. november 1898, men det meste av sitt voksne liv var han knyttet til universitetsbyen Oxford, der han også døde, få dager før sin 65-årsdag.
Som ire var han fritatt for militærtjeneste, men han meldte seg frivillig til den britiske hæren i 1917, året etter at han hadde vunnet et stipend som gav ham plass ved Universitetet i Oxford. Etter å ha blitt såret i slaget ved Arras, ble han dimittert og vendte tilbake til studiene. Nå begynte hans akademiske løpebane som litteraturforsker.

«Sparkende og skrikende» inn i troen
Allerede som 13-åring hadde han erklært seg som ateist. I den selvbiografiske boka «Suprised by Joy» fra 1955 skriver han at han på den tiden hadde vært «svært sint på Gud» for at han ikke eksisterte. Dette sinnet kan kanskje delvis forklares med at 13-åringen hadde mistet sin mor et par år før. Hans venn og forfatterkollega J.R.R. Tolkien var en viktig samtalepartner underveis mot troen, men mens Tolkien ble katolikk, ble Lewis anglikaner. De to vennene skulle etter hvert bli blant fantasylitteraturens største navn med sine bøker om henholdsvis «Ringenes herre» og Narnia. I boka som kom nesten 25 år etter hans omvendelse, omtaler Lewis seg selv som «den mest nedslåtte og motvillige konvertitt i hele England», og at han kom «sparkende og skrikende» inn i den kristne troen.
Bokas engelske tittel er av mange blitt koblet sammen med at Lewis året etter giftet seg med en kvinne som het Joy. Joy Gresham, som hun het, døde allerede i 1960, bare 45 år gammel. Lewis skrev om hennes død i boka «A Grief observed», som kom i 1961.

Apologet
På 1940-tallet ga Lewis ut en rekke bøker med apologetiske essays. Mest kjent er titler som «Mere Christianity» (1944) og «The Screwtape letters» (1942). På norsk er titlene «Se det i øynene» og «Djevelen dypper pennen». Sistnevnte er formet som en rekke brev fra den høyt rangerte demonen Tommeskrue til sin nevø Malurt, som er en ung og uerfaren demon ute på sitt første oppdrag blant menneskene. Boka består av 31 brev som alle inneholder råd om hvordan Malurt skal sikre seg sjelen til et menneske. «Brevene» ble opprinnelig publisert som artikler i avisa «The Guardian».

Narnia
Det er serien om Narnia som har definert Lewis sitt ettermæle. De sju bøkene kom ut i årene 1950-56, og har beholdt sitt grep om både barn og voksen, ikke minst takket være fjernsynsserier og filmer.
Det er lettere å lese en kristen apologi inn i Narnia-serien enn eksempelvis i «Ringenes herre». Løven Aslan, som ofrer seg, dør og blir levende igjen, er en forholdsvis tydelig Kristus-metafor. Lewis selv skal ha sagt at han i utgangspunktet ikke hadde tenkt å skrive «en kristen» bokserie, men at dette vokste fram etter hvert.

Lewis på norsk
Det var forlaget Land og Kirke som ga ut de første, norske oversettelsene av Lewis’ apologetiske bøker. Senere ga både Ansgar forlag og Credo forlag ut disse bøkene. I de senere år har Luther forlag satset på dem, og har blant annet fått oversatt boka han skrev etter konas død – «En sorg som min» - til norsk.
C.S. Lewis hadde levd et stillesittende liv med lesing, skriving, god mat og mye tobakksrøyking. Mot slutten av sitt liv var han ofte syk, og om ettermiddagen 22. november 1963 fant hans bror ham bevisstløs på gulvet foran sengen. Noen minutter senere var han død. Kvelden før hadde han skrevet et brev til en ung leser ved navn Philip, og der het det: «Det er morsom at alle barna som har skrevet til meg, med en gang skjønner hvem Aslan er, og voksne nesten aldri gjør det…».
Det gjaldt for ham som de skikkelsene han skapte: «En gang en konge i Narnia, alltid en konge i Narnia».

Publisert gjennom Kristelig Pressekontor november 2013

Norge, jødene og Israel

Av Nils-Petter Enstad
Bokanmeldelse

Med boka «Korset og Davidsstjernen. Norge, jødene og Israel fra 1814 til i dag» har Vebjørn Selbekk levert en solid, historisk gjennomgang med mye god dokumentasjon av så vel jødenes historie i Norge, som av forholdet mellom de to statene Norge og Israel.


Vebjørn Selbekks bok er en grundig og kyndig sammenfatning av faktastoff som nok for det meste er kjent fra før for de av oss som har vært interessert i dette over tid, men i og med at det nå er samlet i én bok, er disse informasjonene blitt tilgengelige på en ny og nyttig måte. Derfor hilser jeg boka velkommen som det – etter min vurdering – solide oppslagsverket det er blitt og vil kunne være også framover. Ikke minst et solid personregister bidrar til dette.

«Jødeparagrafen»
Den såkalte «jødeparagrafen» som ble vedtatt av Eidsvollsforsamlingen i 1814 har vært gjenstand for mange kommentarer og analyser. Sett i ettertid fortoner den seg som en skamplett, men for samtiden var den bare en logisk videreføring av en allerede etablert praksis. At jødene var det eneste folkeslaget som ble definert som uønsket til Norge, var også logisk, sett i et 1814-perspektiv: Det var ingen andre hjemløse folkegrupper «på vandring» i Europa på den tiden.
At det var Agderbonden Theis Lundegaard som nærmest «kuppet» vedtaket om jødeparagrafen, er en historisk anekdote som godt kan trenge en viss skepsis, noe også Selbekk formidler. Skulle jeg etterlyse noe i denne delen , måtte det være en setning om at presten Nicolai Wergeland, som både talte og stemte for jødeparagrafen, 20 år senere erkjente at dette hadde vært feil av ham. Det var hans sønn, dikteren Henrik Wergeland, som hadde overbevist ham om det.
Henrik Wergeland har da også – vel fortjent – fått et eget kapittel i boka. I historien er han blitt stående som jødeparagrafens banemann, selv om den senere utvikling skulle vise at det trengtes mer enn en visjonær dikter for å få fjernet alle de fordommene som var knyttet til det jødiske folket og til jødisk tro og kultur.


Fordommer
Vel så pinlig som debatten rundt «jødeparagrafen» er det å lese om de holdningene som preget både politikere og medier i mellomkrigstida. Jeg stusser derfor litt når Selbekk betegner Aftenposten som «moderat» i dette bildet. Den antisemittismen som den gang gjennomsyret Aftenposten, både på lederplass og reportasjeplass, bidro langt mer til å legitimere dette enn obskure, marginale tidsskrifter kunne klare.
Også innen kristenfolket er det mye å slå ned på i denne tiden. «Høvdinger» som Ole Hallesby var påfallende naive i sine vurderinger av eksempelvis Hitler. I Israelsmisjonen fant man holdninger som i dag ville bli vurdert som kvalifisert rasisme. En avis som gikk mot strømmen i disse årene, var Bergensavisa Dagen.


Hoveddeler
Selbekks bok er delt inn i tre hoveddeler: Norge og jødene 1814-1945, Norge og Israel 1945 til i dag og Norge og jødene 1945 til i dag. Den historiske framstillingen er, så langt jeg kan se, nøktern og saklig. Det gjelder også den nyere historien. De mange sitatene i boka dokumenterer på en interessant måte hvordan mye av den argumentasjonen som i dag brukes i debatten om innvandring og integrering, ble brukt i mellomkrigstiden om jødene: De er «annerledes», de «passer ikke inn», de har «en annen mentalitet» og så videre. Man registrerer også at byråkratiet argumenterer stort sett på samme måte som den gang. Akkurat som det i dag er byråkrater som mener det er ufarlig å sende mennesker på flukt tilbake «dit de kom fra», argumenterte 30-tallets byråkrater for at det var ufarlig å sende jøder tilbake til Tyskland.
Et par unøyaktigheter har likevel sneket seg inn. Jens Hunseid ble ikke statsminister i 1932 fordi Peder Kolstad «trakk seg», men fordi han døde. Selbekk skriver også at Nansenkontoret, som ble opprettet etter Fritjof Nansens død, og som blant annet hjalp jøder på flukt, fikk «noe (økonomisk) støtte» fra Den norske nobelkomité. «Støtten» var Nobels Fredspris, som kontoret fikk i 1938. Et par slike skjønnhetsfeil til endrer imidlertid ikke på hovedinntrykket: En solid gjennomgang av et følsomt politisk tema.


Vebjørn Selbekk
KORSET OG DAVIDSSTJERNEN
Norge, jødene og Israel 1814 til i dag
Genesis Forlag
352 sider

Publisert i Dagen onsdag 23. oktober 2013

En norsk nobelpris i litteratur?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter



Jon Fosse var en av favorittene til Nobelprisen i litteratur for 2013. Hadde det skjedd, ville det vært fjerde gang en norsk forfatter hadde fått prisen. Det er 110 år siden første gang dette skjedde, og 85 år siden forrige gang.

Den første norske prisvinneren var Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910). Han fikk prisen i 1903. I norsk kultur- og samfunnshistorie er han kjent som «dikterhøvdingen på Aulestad», men at han tilhører verdenseliten i litteraturhistorien, er det ikke så mange som mener. Særlig med tanke på Henrik Ibsen – som var og er i verdensklasse – aldri fikk den. Men det er en side ved nobelprisen i litteratur som gjør at den er prestisjetung og litt komisk på samme tid. Det er mange av verdens ypperste forfattere som har fått prisen, men det er enda flere av de ypperste i verden som aldri fikk den – Graham Greene kan være et stikkord. Og det er mange nokså ordinære forfattere som har fått dem – Pearl Buck kan være et stikkord i denne kategorien.
I begrunnelsen for tildelingen til Bjørnson heter det at han får prisen «som en hyllest til hans edle, flotte og allsidige diktning, som alltid har vært preget av både friskheten av sin inspirasjon og den sjeldne renhet av sin sjel».
De to neste nobelprisvinnerne i litteratur kan man være mer bekjent av. De er blant de fremste, både i norsk og internasjonal sammenheng.
I 1920 fikk Knut Hamsun (1859-1951) prisen. I begrunnelsen for at han fikk den, henvises det til ett enkelt verk. Han er den eneste prisvinneren som har fått den for ett verk, til tross for at det i kriteriene for prisen kreves at den skal gis med henvisning til et verk. Verket Hamsun fikk prisen for, var «hans monumentale verk, Markens grøde», heter det i begrunnelsen.
Da Bjørnson – som den siste av «de fire store» - døde i 1910, ble Hamsun nærmest satt inn i deres sted. Han var det store, litterære navnet i Norge, og da «Markens grøde» kom i 1917, fikk den status som et slags nasjonalt epos. Etter at Hamsun gjorde felles sak med tyskerne under krigen, har mange nordmenn hatt et litt anstrengt forhold til ham og hans bøker. Fallet ble så stort i manges øyne fordi hans status hadde vært så enorm.
Den eneste av de tre norske nobelprisvinnerne i litteratur som det ikke kleber noe ubehag ved, er derfor Sigrid Undset (1882 – 1949). Hun fikk prisen i 1928, «spesielt for sine mektige beskrivelser av livet i Norden i middelalderen», som det heter i begrunnelsen. Ikke minst har triologien om Kristin Lavransdatter fremdeles et sort og entusiastisk leserpublikum.

«GUDS TJENER» - TOR EDVIN DAHL 70 ÅR

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter









Jeg hadde fått boka i julegave, den hadde stått høyt på ønskelista, og i løpet av en eneste romjulsnatt leste jeg den tvers gjennom, uten andre pauser enn de naturen iblant tvinger en til.

Romanen het «Guds tjener», og var en skildring av oppvekst og ungdomstid i pinsebevegelsen. Min egen oppvekst, ungdomstid og for så vidt også manndomstid har jeg tilbragt i en beslektet sammenheng. Og jeg oppdaget at det er ikke så stor forskjell på å vokse opp i pinsebevegelsen og Frelsesarmeen.
Siden den gang har jeg lest mange bøker av Tor Edvin Dahl, men den nattlige romjuls-leseopplevelsen står i en klasse for seg. Begrepet «kristen skjønnlitteratur» fikk et annet innhold etter det. Det behøver ikke bare å handle om at den fortapte sønn eller datter kommer hjem og gjøkalven blir slaktet.
For meg som leser virker det som om Tor Edvin Dahls oppvekst i pinsebevegelsen har noe av det samme over seg som da Knut Hamsun kalte Kristiania en by «ingen forlater uten å få merker av den». I både fagbøker og romaner kommer han gang på gang tilbake til dette miljøet, enten han skriver om Åge Samuelsen, Synnøve Finden (der hans bestemor var en av gründerne) eller om pinsebevegelsen som sådan. Han har også skrevet lærebøker, fjernsynsmanus og hørespill – for å nevne noen av de sjangere han har vært innom.
Det vrimler av fortellinger i disse miljøene, og fordi Tor Edvin Dahl kjenner dem så godt, kan han skildre dem med troverdighet – og respekt. Altfor mange forfattere har prøvd det samme, og ikke klart noen av delene.
Lista med titler signert Tor Edvin Dahl (og pseudonymet David Torjussen) er svært lang. Det betyr selvsagt at titlene i den kan være litt ujevne. En forfatter – selv den mest strukturerte og produktive - gir ikke ut godt over 100 titler i løpet av drøyt 40 år uten at det iblant går på bekostning av noe. Det kan være kvalitet, det kan være grundighet eller rett og slett relevans. Men det om står seg av Tor Edvin Dahls forfatterskap, det står seg skikkelig. Romjulsnatten for 40 år siden står fremdeles for meg som en av mine store leseropplevelser.
Tirsdag 10. september fyller altså forfatteren av «Guds tjener» 70 år. Det er grunn nok til både å gratulere og takke.

I Alf Prøysens religiøse landskap

Av Nils-Petter Enstad


I juli ville «hele Norges» Alf Prøysen ha fylt 100 år, og året 2014 er blitt utropt til et "Prøysen-år". På 99-årsdagen sist sommer la statsminister Jens Stoltenberg ned grunnsteinen til det nye Prøysenhuset i Ringsaker kommune.

Nesten 45 år etter hans død er hans diktning fremdeles levende. Det er en diktning med mange landskap: Et barnelandskap, et politisk landskap, et «mørkt» landskap og et religiøst landskap. Dette siste er først og fremst preget av de inntrykk Alf Prøysen fikk gjennom barndommens møter med frelsessoldatene fra Brumunddal.

Ett av de tidligste eksemplene på denne påvirkningen finner man i diktet «Sangen», som sto på trykk i Arbeidermagasinet nr. 49, 1939. Det er ikke et «kristent» dikt i snever forstand, men sterkt preget av en undring over de paradoksene som den kristne tro ofte representerer.
Diktet skildrer en kvinne - en frelsessoldat? - som står med sin gitar og synger om Jesus og om himmelen. Diktet har en lang rekke referanser til bibelske fortellinger og til sanger fra vekkelsesmiljøene i sin alminnelighet og Frelsesarmeen i særdeleshet.

Sangen
Hun står og håndterer gitaren og synger om hyrdens får,
og maner: I dag må du komme.
1 morgen er tiden omme.
Slik synger hun hele året, og dagene kommer og går.

O, hvilken fryd å få bryte de jordiske lenker og bånd,
og skue sin gud i det fjerne.
Jeg bryter min sentenkte hjerne
og undres hvordan hun evner å se en usynlig ånd.

Så synes hun synd på alle som styrtes i avgrunnen ned,
og aldri skal skue hans åsyn
Så lyser i alles påsyn:
En underfull frelser jeg eier: Ham alle, alle skal se.

Hun laster den rike bonde som hadde sin åker så kjær
og la seg på senga og døde.
Hvem skulle arve hans grøde?
Hans gull og rubiner og perler? O, hvilket jordisk begjær.

Gullet er djevelens åte, og perler er fjas og tull.
Men rarest i hele sangen
er at Getsemanegangen
går gjennom perleporter på gater av pure gull.

Uttrykket «hyrdens får» i første vers refererer til ett av de mest kjente bildene Jesus brukte om seg selv: «Jeg er den gode hyrde» (Joh 10, 11 og 14). Hyrde- eller gjetermotivet er sentralt i hele Bibelen; det er nok å minne om Salme 23 og åpningslinjen: «Herren er min hyrde».
Formuleringen «I dag må du komme» og «I morgen er tiden omme» er også velkjente formuleringer fra evangelisering, forkynnelse og vitnesbyrd i de vekkelsesmiljøene som blant andre Frelsesarmeen er en del av. «De jordiske lenker og bånd», som det henvises til i det andre verset, er et annet eksempel på klassisk, kristelig språkbruk; det man ofte har omtalt som «Kana'ans tale».
I det tredje verset er det to referanser til kjente, kristne sanger. Uttrykket «skue hans åsyn» finner man blant annet i sangen «Jesus har bedt oss å komme», som frelsesoffiseren og poeten H.A. Tandberg (1871 – 1959) skrev i 1906. I det tredje verset heter det at «Jesus har bedt meg å lære, lære å ligne Guds lam..». Det skjer ved å: «…skue hans åsyn så lenge, at jeg forvandles ved det, så at hans bilde kan trenge dypt i mitt hjerte seg ned».

I det samme verset har Prøysen også en dobbel referanse til en annen kjent, kristen sang. Det er setningen «En underfull frelser jeg eier», som også er tittelen på en sang som ble skrevet i 1890 av den amerikanske lyrikeren Carrie Elizabeth Breck (1855 – 1934), og oversatt til dansk i 1905. Derfra var veien kort til Norge. Setningen «Ham alle, alle skal se» finner man i sangens omkved, der det heter: «Alle, alle skal se, /den herlige Frelser jeg eier,/ ham alle, alle skal se».
I det fjerde verset i Prøysens dikt er det en referanse til en av Jesu kjente liknelser, nemlig om den om den rike bonden (Luk 12, 13 – 21). Det er en krass tekst, der Jesus advarer mot kun å fokusere på de materielle verdiene, og glemme det som har med Guds rike å gjøre.

I det siste verset bruker Prøysen ordet «Getsemanegangen», som knapt kan sies å være noe etablert uttrykk, men som henspeiler på hagen der Jesus kjempet kampen med seg selv før han ble arrestert og korsfestet. Getsemane er blitt en metafor for et kristent menneskes kamp, og Prøysen avrunder – med full rett! - sitt dikt med å peke på det paradoksale at mens det i mye kristen forkynnelse har vært advart mot rikdom og skatter, er metaforene for den himmelske herlighet nettopp slike ting – perler og gull.

Hvor bevisst Alf Prøysen var på bakgrunnen for disse referansene som tydeligvis lå så tett opp under huden hans, er det ikke godt å vite. Det er lite trolig at han lette dem opp; snarere lå de der og meldte seg når han gikk inn i dette stoffet for å skrive om det. Det som er interessant i denne sammenheng, er nettopp det faktum at de lå der, og at de meldte seg på en nesten påtrengende måte i et dikt som ikke var ment som noen salme, men som kritikk av en måte å forholde seg til verdens urettferdighet på.

Også i andre Prøysen-dikt finner man slike referanser til kristne sanger og begreper. For de fleste er nok likevel «Julekveldsvise» den Prøysen-teksten man først tenker på som religiøst innslag i hans diktning, til tross for at verken Gud eller Jesus er nevnt i sangen. Men fortellingen er ikke til å ta feil av, eller hva som menes når det sies om stjerna at «sea har a brønni i alle verdens land». En nærlesing av så vel viser som stubber viser at det religiøse landskapet var der og utviklet seg gjennom hele Prøysens aktive forfattergjerning, fra de første tekstene han hadde på trykk og til de siste.

I markeringen av Prøysens 100-årsjubileum, hører også denne siden av forfatterskapet med.

Publisert i Agderposten 13. august 2013

Henrik Wergeland - jødeparagrafens banemann

Av
Nils-Petter Enstad





Forstander Ervin Kohn i Det mosaiske trossamfunn mener en debatt om «jødeparagrafen» i Grunnloven i forbindelse med 100-årsjubileet i 1914, ville ført til en annen debatt om «jødespørsmålet» i mellomkrigstida (Aftenposten 30. mai). Heller ikke i forbindelse med neste års grunnlovsjubileum ser det ut til å være lagt opp til en debatt om denne paragrafen.

Det som gjerne kalles «jødeparagrafen» var det siste leddet i den andre paragrafen i vedtaket Eidsvollsforsamlingen gjorde i 1814. I sin helhet lød den slik: «Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende seg til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget».
Ikke noe i denne teksten er bevart 200 år senere, og det første punktet som ble endret, var nettopp bestemmelsen om jødenes adgang til riket. Den som har den historiske æren for dette, var dikteren og samfunnsdebattanten Henrik Wergeland.

«Storebror»
Henrik Wergeland hadde et sterkt forhold til Grunnloven. Født i 1808 og med en far som var en sentral aktør i Eidsvollsforsamlingen, likte han å kalle seg selv «Grunnlovens storebror». Derfor er det interessant at nettopp han var en av de første som tok opp behovet for å gjøre endringer i grunnloven, og da første og fremst i paragraf 2.
Hans nesten slentrende vers fra diktet «Nordmandens Katechisme», som ble publisert i dikterens dødsår 1845, sier det slik:
«Jeg tror vor Grundlov best på jord
dog ei at best er hvert et ord.
Således tror jeg for exempel
enhver bør velge frit sit Tempel.
Man friest være bør i tro
thi bør forandres paragraf 2».

Paragraf 2, slik den ble vedtatt på Eidsvoll, hadde en ekskluderende form. Ulike religiøse grupper ble pekt ut og fortalt at de ikke var velkomne i Norge. Punktet om jødene var det første som falt. I 1897 falt også punktet om munkeordener bort, mens «jesuittparagrafen» først ble opphevet i 1956. Det manglet ikke på advarsler forut for noen av disse endringene. Først ville Norge bli invadert av jøder, deretter av katolikker i sin alminnelighet og så av jesuitter i særdeleshet. Som de fleste vil kunne konstatere: Slik har det ikke gått.

Mange års kamp
Henrik Wergeland var bare så vidt blitt 37 år gammel da han døde 12. juli 1845. De 12 siste årene av sitt liv brukte han svært mye av sin tid, sine krefter og sin energi på arbeidet for å oppheve «jødeparagrafen». Han var nok kritisk til de andre ekskluderende leddene i paragraf 2, men selv en Wergeland måtte velge sine kriger.
Det hadde vært en heftig debatt om jødeparagrafen i riksforsamlingen på Eidsvoll før den ble vedtatt, og flere av de sentrale personene hadde talt mot den. De argumenterte med frihet og toleranse. At akkurat Henrik Wergeland skulle bli den som reiste kampen mot jødeparagrafen, er likevel et lite, historisk paradoks. Hans far Nicolai Wergeland hadde ikke bare vært blant dem som stemte for den på Eidsvoll, han hadde også vært en sterk talsmann for den. Men da sønnen reiste fanen mot bestemmelsen, erkjente faren at han hadde tatt feil den gangen, og støttet sønnens kamp.
To ganger leverte Henrik Wergeland forslag til Stortinget om at jødeparagrafen i grunnloven skulle oppheves. Forslaget han leverte i 1839 ble behandlet i 1842, og da dette falt fordi det manglet 11 stemmer på kvalifisert flertall, leverte han øyeblikkelig et nytt, som ble behandlet i 1845. Heller ikke det fikk kvalifisert flertall, og ble avvist få uker før Wergeland døde. Ved begge anledninger skrev han en både artikler og bøker der han argumenterte for forslaget, blant annet de to diktsamlingene «Jøden – Ni blomstrende Tornequiste» og «Jødinden, elleve blomstrende Tornequiste». Disse rommer noe av det ypperste han skrev. I «Jøden» finner man blant annet diktet «Juleaften», med den kjente setningen: «I sligt et vejr, faar du bønner, Gud…». I «Jødinden» holdt han fram de jødiske kvinner og mødre som eksempler. Noen reagerte negativt på det - dikteren ga jo inntrykk av at jødene var bedre mennesker enn de kristne!

Skamplett
Under krigen vedtok Quisling-regimet at «jødeparagrafen» skulle føres inn igjen i Grunnloven. Slik ville man gi en slags legalitet til jødeforfølgelsene det samme regimet iverksatte.
I 1814 var den norske grunnloven en liberal lov, i slekt med idealene fra den franske revolusjon. 200 år senere blir den opprinnelige paragraf 2 sett på som litt av en skamplett. Forbudet mot munkeordener i sin alminnelighet og jesuitter i særdeleshet, er det ingen grunn til å reflektere over i dag; det var bare pinlig. Arven fra «jødeparagrafen» er det imidlertid grunn til å være oppmerksom på fremdeles. Ikke fordi den var mindre pinlig, men fordi de fordommene som skapte den, fremdeles lever. Til tross for den forsvant først, har holdningene som den representerte, overlevd, og vist seg gang på gang.
Jahn Otto Johansen lanserer i boka «Antisemittismens spøkelse» (Ansgar forlag, 1985) uttrykket «a jew for all seasons» som en beskrivelse av hvor «nyttig» jøden har vært som syndebukk for alt som er galt i verden. Begrunnelsen har vært justert etter behov, fra det religiøse («de korsfestet Jesus»), via det etniske («de ser annerledes ut») til det politiske. Dette siste har ført til at «jødene» er blitt holdt ansvarlige for både kommunismen og kapitalismen – samtidig!
Wergeland var opptatt av den religiøse toleransen da han gikk til kamp mot jødeparagrafen, og argumenterte mot den på de premissene. Den samme argumentasjonen bør kunne brukes når det gjelder etnisk og politisk toleranse. Selv om bestemmelsen ble fjernet i 1851, seks år etter Wergelands død, er tankegodset bak den fremdeles levende. Den debatten trenger man å ta fremdeles, gjerne i forbindelse med grunnlovsjubileet, både med tanke på jødehat og andre former for rasisme.


Publisert i Dagen 20. juni 2013

Påskekrim i 90 år: Lang påskeferie gir mye lesetid

Av Nils-Petter Enstad



Forfatteren Atle Næss mener at sammenhengen mellom nordmenn, krim og påske godt kan skyldes lang påskeferie og dermed god lesetid. Men han ser heller ikke bort fra at spørsmål rundt skyld og uskyld, straff og soning kan være medvirkende, som de allmennmenneskelige og eksistensielle spørsmål de er.

Påskekrimtradisjonen fikk et slags gjennombrudd påsken 1923 i forbindelse med lanseringen av «Bergenstoget plyndret i natt» av pseudonymet Jonantan Jerv, og kan feire 90-årsjubileum. Den kom ut en uke før palmesøndag, og solgte i rekordfart.
- At det har blitt krim som er blitt nordmenns påskelektyre, tror jeg likevel mer er en tilfeldighet, og at kriminalromaner, gjerne av det mer «intellektuelle» slaget der leseren fikk være med på løsningen, ble betraktet som akseptabel underholdningslitteratur blant svært mange.
- Du sier «ble» betraktet?
- Ja, den moderne kriminalromanen legger nok ikke sånn vekt på selve den finurlige løsningen, men ofte mer på person- og miljøskildring, gjerne med et litt kritisk perspektiv. De fleste norske krimromaner er jo virkelige samtidsromaner, nesten alltid med veldig presis stedfesting og skildring av lokale miljøer: Staalesens Varg Veum i Bergen, og både Jan Mehlums Svend Foyn fra Tønsberg og Jørn Horst Liers William Wisting fra Larvik, for å nevne tre. De har jo ulik bakgrunn også: En sosionom som blir privatdetektiv, en litt forsoffen advokat og en politimann. Det begynner å bli en stund siden journalister var detektiver i krimlitteraturen, forresten…
Atle Næss legger til at det lar seg nok gjøre å hevde at krimromanene samlet gir et vel så oppdatert bilde av det norske samfunnet i dag som de «vanlige» romanene. – La gå at det nødvendigvis blir et ganske mørkt bilde. Vi snakker jo om forbrytelser!

PÅSKEFORTELLINGEN
- Den kristne påskefortellingen er jo, om ikke et kriminaldrama, så et rettsdrama. Er det noe i denne fortellingen som «trigger» denne fasinasjonen for kriminalromaner og serier både i radio og fjernsyn akkurat i påsken?
- Jeg har nok hørt denne teorien, men den forklarer neppe hvorfor dette med påskekrim er et spesifikt norsk fenomen! Det at påskefortellingen er dramatisk, har jo også gitt seg mange uttrykk: spanske pasjonsopptog, pasjonsspill der hele landsbyer deltar, for ikke å snakke om de mektige påskeoratoriene. Men veien fra disse til krimsjangeren er såpass lang at jeg knapt tror det er noen nødvendig sammenheng. Den kunsten som er skapt med motiver fra påsken, både i musikk og maleri, står seg utmerket godt på egen hånd. Men det er klart – skyld/uskyld, straff og soning reiser allmennmenneskelige eksistensielle spørsmål som alltid er aktuelle og som de beste kriminalromanene også tar opp i seg.
- Du skrev selv en kriminalroman som het «Korsfareren» i sin tid…
- Ja, og tittelen er ikke aldeles tilfeldig. Men ellers må jeg nok si at det som interesserte meg mest var å bruke sjangeren for å beskrive hvordan fortida kan dukke opp og gjøre seg dramatisk gjeldende etter mange år, hvordan man så å si blir innhentet av sine synder. Og for så vidt må sone for dem, kan du vel si …

PRESTEDETEKTIV
- En av de store detektivene i kriminallitteraturen er jo Chestertons Fader Brown. Er du overrasket over at det ikke er flere slike detektiver i denne litteraturen? Adam Dalgliesh er riktignok prestesønn, da…
- Men det er det vel! I Umberto Ecos Rosens navn er det jo en fransiskanermunk med det klingende navn William fra Baskerville som er detektiven. Og det er sikkert flere, prester egner seg utmerket som etterforskere – i alle fall litterært sett! Det er forresten litt overraskende at den dypt religiøse Dorothy L. Sayers har overklassefyren Lord Peter Wimsey som sin helt, og ikke en lærd teolog, men det var kanskje fordi hun skilte mellom kriminalromanene og sitt øvrige forfatterskap. Hun oversatte jo Dantes Guddommelige komedie til engelsk.
- Skyld og soning har jo vært sentrale temaer i mye klassisk kriminallitteratur. Er dette først og fremst et vestlig fenomen fra en kristen kulturkrets, eller kan man si at «krim er krim» over hele verden?
- Dette vet jeg for lite om, men jeg skulle tro at de dype problemene knyttet til skyld og soning er så allmennmenneskelige at de forekommer i litteratur og kunst over hele verden. Derimot har vel den spesielle sjangeren «kriminalroman» sammenheng med publiserings- og markedsforhold i den vestlige verden; det at litteraturen ble en vare som skulle selges til et publikum. - Apropos det: Det hevdes jo at verdens første kriminalroman var norsk! Den svært produktive Mauritz Hansen publiserte Mordet på maskinbygger Roolfsen alt i 1839. Jeg vet ikke om den kom ut til påske, men det norske lesende publikums forhold til sjangeren går i alle fall langt tilbake.
- Har den klassiske detektivhelten en slags Messias-funksjon? Den allvitende Poirot, underdogen Varg Veum, den milde, men bestemte Miss Marple?
- Ja, det har han vel – eller en slags høyere farsfunksjon om du vil. Detektiven er den som gjenoppretter orden i en verden der ondskapen midlertidig tilsynelatende har triumfert, som bringer orden inn i et kaos forårsaket av grådighet, begjær, brutalitet …
- Det er jo en godt etablert myte i litteraturhistorien at det var den vellykte lanseringen av romanen «Bergentoget plyndret i natt» fra 1923 som ga støtet til nordmenns kobling av krim og påske, og at tradisjonen dermed er 90 år i år. Hva tenker du om denne påstanden?
- Jeg tror faktisk det er en veldig enkel og plausibel forklaring på at fenomenet er særnorsk. Det og altså den lange ferien, sier Atle Næss til slutt.

FAKTA:
Påskekrim i 90 år
Særnorsk tradisjon med utgivelser av kriminallitteratur i tida før påske.
Praktiseres også i radio og fjernsyn.
Ble etter enkeltes mening etbalert med utgivelsen av "Bergenstoget plyndret i natt" fra 1923.
Flere norske forfattere har basert sitt forfatterskap i hovedsak på kriminalromaner.

Publisert i Smaalenenes Avis onsdag 27. mars 2013