PÅSKESKALDEN FRA ISLAND

Av Nils-Petter Enstad

Han regnes som en av de tre mest forfatterne fra Island, ved siden av Snorre Sturlason og Halldór Laxness. Som for dem, er hans navn kjent over hele verden. I år er det 350 år siden presten og dikteren Hallgrimur Pétursson døde. Fremdeles tar islendingene hvert år fram hans pasjonssalmer i fastetiden.

Han var født i det gamle bispesetet Hólar på nord-Island. Hans onkel var biskop og faren var klokker.
Selv rømte han hjemmefra som ung, og begynte som smedlærling i Glückstadt, som den gang var en del av Danmark.
Da landsmannen Brynjólfur Sveinsson møtte ham her, sørget han for at han kom i gang med en utdannelse og skaffet ham studieplass i København.
Brynjólfur ble senere biskop på sør-Island, i Skálholt, men er ellers mest kjent for sitt arbeid med å sikre de gamle, islandske kvadene for ettertiden.

Undervisning
Som student fikk Hallgrimur i oppgave å gjenoppfriske kristendomskunnskapene til en gruppe islendinger som var blitt hentet hjem fra fangenskap hos algirske sjørøvere. Noen år tidligere hadde disse gått i land på Vestmannaøyene og tatt med seg mer enn 200 fanger.
I islandsk historie kalles dette «tyrkerranet».
Først etter ni år klarte den danske kongen å løskjøpe dem, og nå måtte kristendomskunnskapene deres gjenoppfriskes før de kom hjem igjen.

«Tyrker-Gudda»
Den mest kjente av disse fangene var Guðríður Simonardóttir.
Hun hadde vært gift på Island da sjørøverne kom, og hun hadde et barn da hun ble tatt til fange.
I Algerie hadde hun vært en del av haremet til en rik mann, og fått barn med ham også. De måtte hun forlate da hun ble frikjøpt, og nå forelsket hun seg i den 16 år yngre studenten som skulle undervise henne og de andre fangene om kristendom.
De innledet et forhold og Guðríður ble gravid igjen.
Da gruppen kom hjem til Island, viste det seg at den første mannen hennes var død i mellomtiden. Dermed kunne hun og Hallgrimur gifte seg i 1637. De fikk tre barn sammen, men bare en av dem levde til han ble voksen.
I islandsk historie huskes hun som «Tyrker-Gudda».

Prest
Sju år etter tilbakekomsten til Island, sørget biskop Brynjólfur for at Hallgrímur ble utnevnt til prest.
De formelle kvalifikasjonene hans var ikke helt på plass, men Hallegrímur ble en avholdt prest i de to menighetene han skulle komme til å betjene.
Mesteparten av tiden var han i Saurbær i Hvalfjørdur, et prestekall som var regnet som godt og ettertraktet.
Her var han fra 1651 til 1669.
Hallgrìmur skrev mange dikt, men det som har gitt ham et navn i verdenslitteraturen, er de 50 salmene han skrev i årene fra 1656 til 1659.
De kom ut i samlet utgave første gang i 1666 under tittelen «Historía pínunnar og daudans drottins vors Jesú Kristi» (Historien om vår Herre Jesu Kristi pinsler og død).
I vår tid kalles det gjerne «Passiussálmar», og det tar for seg Jesu lidelser fra det øyeblikket han går inn i Getsemane, gjennom forhørene, hudstrykingen og korsfestelsen og fram til han legges i graven.
De utmerker seg ved inderlig fromhet og et rikt billedspråk.
I salmene trekker Hallgrìmur paralleller til sitt eget liv og sine egne lidelser, blant annet sykdom og barnas død.

Oversettelser
Hele samlingen kom i nynorsk oversettelse ved Harald Hope i 1979, men også andre har forsøkt å gjendikte ham til norsk.
I Norsk Salmebok 2013 er Hallgrìmur representert med to tekster. Det er «Guds son dei tok til fange», med norsk tekst av Bernt Støylen, og «Ja, du er konge, Jesus Krist», med norsk tekst av Trygve Bjerkrheim.
Pasjonsdiktene er også oversatt til andre språk, blant annet engelsk.
Hallgrímur Pétursson døde i 1674, 60 år gammel.

Minnesmerke

I 1974, da det var 300 år siden han døde og 1100 år siden Island ble grunnlagt som egen stat, ble den vakre og imponerende Hallgrìmskirkju i Reykjavik vigslet.
Den er et landemerke i den islandske hovedstaden, og kan ses nesten uansett hvor man befinner seg i byen.

Artikkelforfatteren gjorde tjeneste som frelsesoffiser i Island 1974-76.
********
Guds son dei tok til fange
Guds son dei tok til fange,
men eg vart gjeven fri
og løyst av bandi mange
som eg var halden i.
Min synd og all min trengsel
var hardhendt lagt på deg.
Du opna meg mitt fengsel,
og bandi fell av meg.

Eg bed at bandi harde
må binda kvar min led
frå fall og syndesnare
og verdsens ville sed.
Gjev meg ein viljug ande,
eit lydig barnelag,
som deg kan gå til hande
alt til min døyand dag.

Norsk salmebok nr. 133 - norsk tekst ved Bernt Støylen

«Fra Østen kom de konger tre»

Av Nils-Petter Enstad

Vi kaller dem «de hellige tre konger», selv om det ikke er noe som tilsier verken at de var hellige, at de var tre eller at de var konger. De er gått inn i julefortellingen på linje med hyrdene og englesangen, og mange har nok sett for seg at også de kom til stallen og så Jesus-barnet der han lå i krybben. Det må tilsynelatende ha vært riktig folksomt der inne i stallen.

Utgangspunktet for mytene og fortellingene om «de hellige tre konger» finner vi hos evangelisten Matteus – fortellingen i sin helhet er en del av barnelærdommen for de fleste av oss, både ved sin poesi og sine makabre trekk.
Kort før jul ga forfatteren Karsten Alnæs ut boka «De hellige tre konger fra Betlehem til norskekysten». Alnæs er både kjent som skjønnlitterær forfatter og som sakprosaforfatter. Han har blant annet gitt ut bøkene «Historien om Norge» og «Historien om Europa»; to verk som begge er i flere bind.

Tradisjoner
At gjestene langveisfra var tre har man sluttet seg til ut fra antallet gaver de hadde med seg: Gull, røkelse og myrra.
At de var konger har man gått ut fra siden gavene var kostbare.
At de var hellige, er en tradisjon som fikk vokse fram i middelalderen. Da fikk de også navn: Kaspar, Balthasar og Melchior.
Festdagen deres er 6. januar, derav betegnelsen «helligtrekongersdag».
I den grad dette barselbesøket har en historisk kjerne, må vi kunne slå fast at det ikke skjedde i stallen og heller ikke kan ha skjedd 12-14 dager etter fødselen. Snarere skjedde det mellom ett og to år senere; noe som også bekreftes ved at da kong Herodes ga sin groteske ordre om barnedrapene i Betlehem, omfattet den alle gutter under to år.

Stjernegutter
Blant de tradisjonene som har vokst fram i kjølvannet av fortellingen om de hellige tre konger, er også de såkalte «stjerneguttene».
Som historisk fenomen er dette stort sett en svunnen tradisjon.
Grimstad skal være den byen i Norge der fenomenet ser ut til å ha holdt seg lengst. De ble en slags kontrast til julebukkene, både ved at de gikk rundt etter jul og ved at de – i hvert fall i teorien – samlet inn til gode formål.
Sørlandsforfatteren Gabriel Scott ga i 1900 ut boka «Hellig tre konger», som handler om tre gutter som går rundt med stjerna i den fiktive sørlandsbyen Lillehavn. Scott var 26 år gammel i 1900 og hadde alt gitt ut flere bøker. Disse fikk forholdsvis liten oppmerksomhet; gjennombruddet hans kom i 1904 med julefortellingen «Tante Pose». Scotts far var på denne tiden prest i Grimstad, og det formodes at inspirasjon og ideer til fortellingen er hentet fra denne byen.
Det finnes også andre, lokale stjernegutt-tradisjoner, som fra Østfold og fra Nord-Norge.

Stjernen
Det som hadde utløst vandringen mot Betlehem, var et astronomisk fenomen: «Vi har sett stjernen hans gå opp», sa vismennene til kong Herodes. «Betlehemsstjernen» som sådan har imidlertid ikke latt seg identifisere.
Blant teoriene som nevnes er en kombinasjon av planetene Venus og Jupiter, at det var Halleys komet som viste seg eller en forholdsvis ny teori om visse lysfenomener knyttet til planeten Jupiter.
Uansett snakker vi om et astronomisk fenomen som kan forklares vitenskapelig, og ikke en ny planet.
Fortellingen om de vise mennene fra Østen – «De hellige tre konger» - holder uansett stand som en del av den bibelske julefortellingen, selv om «helligtrekongersdag» ikke lenger er en egen helligdag i Den norske kirke. I stedet er teksten om vismennene en av tekstene til Kristi Åpenbaringsdag.

Litteratur:
Alnæs, Karsten:
De hellige tre konger fra Betlehem til norskekysten
Bokhuset Forlag - 2023

Til bildet øverst:
Vismennene på vei til Betlehem er et klassisk julemotiv og ses ofte på julehefter. Som denne, som var en del av omslaget på Krigsropet julehefte i 1927.

Dag Hammarskjöld - politiker, diplomat og kristen mystiker

Av Nils-Petter Enstad

Han er den eneste som har fått Nobels Fredspris etter sin død. Fremdeles diskuteres det om hans død var en ulykke eller et politisk mord. I dag huskes han trolig best for en bok som kom ut etter hans død, der han framstår som en kristen mystiker.

«Du overtar verdens vanskeligste jobb», var den velkomsthilsen nordmannen Trygve Lie ga sin ettermann da han i 1953 overlot ansvaret som FNs generalsekretær til Dag Hammarskjöld.
Det var mange kontraster mellom de to: Arbeidergutten fra Grorud og overklassegutten som vokste opp på Uppsala slott. Men begge hadde tjent sine land i ansvarsfulle stillinger. Lie som justisminister i Nygaardsvolds regjering, og senere som utenriksminister i London-regjeringen. Hammarskjöld som diplomat, men også som politiker. Det var fra stillingen som konsultativ statsråd i Tage Erlanders regjering at den partiløse Hammarskjöld ble kalt til FN.
Som generalsekretær måtte Hammarskjöld håndtere en rekke internasjonale krisesituasjoner, så som Suez-krisen i 1956 og Kongo-krisen i 1960. Det var under en reise i forbindelse med denne at han omkom, 56 år gammel.

Manuskript
Etter Hammaskjölds død fant man et brev han hadde skrevet til en god venn i Sverige, Leif Belfrage, og en ringperm med notater.
På permen hadde han skrevet en tittel: «Vägmärken». Notatene var en rekke maksimer og frie vers, og Hammarskjöld selv kalte notatene «en dagbok eller en hvitbok om mine forhandlinger med meg selv – og med Gud».
Boka kom ut på Bonniers forlag i Sverige i 1963, og kom året etter også i norsk utgave.
Den norske utgaven er senere kommet i flere opplag og på ulike forlag. Den siste utgaven kom i 2016 på Commentum forlag.
I boka framstår Hammarskiöld som en kristen mystiker, sterkt preget av katolsk fromhet og katolske tenkere som Thomas á Kempis, Blaise Pascal og Johannes av Korset.

Visdom
Boka er redigert kronologisk, og notatene er samlet gjennom mange år.
Noen av dem er det man vil kalle «generell livsvisdom», andre går inn i kristenmenneskets daglige utfordringer: «Hvordan skal du kunne bevare evnen til å høre når du aldri vil lytte: At Gud har tid til deg anser du visst som like selvfølgelig som at du ikke har tid til Gud», skriver han i 1941 eller 1942.
Samme år skriver han også: «Menneskedyrets livskrav blir ikke til bønn ved at man setter Gud som adressat». At Hammarskjölds forhandlinger med Gud kunne være krevende, går fram av et annet, senere notat: «Veien til innsikt går ikke gjennom tro. Først gjennom den innsikt vi vinner ved å forfølge det innerstes flyktende lys, kan vi nå fram til å fatte hva tro er. Hvor mange er ikke drevet ut i mørket ved den tomme tale om troen som forsantholden.»
I det året han ble FNs generalsekretær, skrev han: «Hva betyr i siste instans ordet Offer? Eller bare ordet gave? Den som intet har, kan intet gi. Gaven er Guds – til Gud.» I den samme perioden noterte han: «Jeg er kalken. Drikkens er Guds. Og det er Gud som tørster.»
Boka må kunne kalles en moderne klassiker innen kristen, filosofisk litteratur.

Bønn
Den språkmektige generalsekretæren skrev sine tanker ned på flere språk.
De fleste på svensk, mens også på engelsk og fransk.
Noen av dem står nærmest som «punchlines», så som denne: «The lovers of God have no religon but God alone».
I mange notatene han gjorde, er han opptatt av bønn: «Bønnen, krystallisert i ord, fikserer om og om igjen en bølgelengde der dialogen må føres videre endog når bevisstheten retter seg mot andre mål».
Den mest kjente teksten fra «Veimerker» er da også en bønn.
Den har ofte vært brukt både i gudstjenester og til privat andakt:
Du som er over oss,
Du som er en av oss,
Du som er -
også i oss.
Måtte alle se deg – også i meg.
Måtte jeg få berede veien for deg
og takke for alt som da vederfares meg.
Måtte jeg ikke derved glemme andres nød.
Hold meg fast i din kjærlighet
slik du vil at alt skal bevares i min.
Måtte alt mitt vesen vendes om til din ære,
og måtte jeg aldri fortvile.
For jeg er under din hånd,
og i deg er all kraft og godhet.
Gi meg et rent sinn – at jeg må se deg,
et ydmykt sinn – at jeg må høre deg,
et kjærlig sinn – at jeg må tjene deg,
et trofast sinn – at jeg må bli i deg.

Faktaboks:
Dag Hjalmar Agne Carl Hammarskjöld (1905 – 61)
Svensk diplomat og politiker
Dr. grad i økonomisk politikk fra Universitet i Stockholm, 1934
Valgt til FNs andre generalsekretær i 1953
Omkom i en flystyrt 1961
Tildelt Nobels Fredspris post mortem samme år

Åge Rønning – en katolsk forfatter med MS

Forleden kom jeg over dette klippet fra Krigsropet.
Det er ikke datert, men jeg er nokså sikker på at det er fra 1986.
Ved årsskiftet 1985/86 sluttet jeg som frelsesoffiser og som en del av Krigsropets redaksjon. Men jeg fortsatte lenge å levere tekster til bladet, blant annet bokanmeldelser.
Jeg ble oppmerksom på Åge Rønning i 1982, da han kom med romanen «Kolbes reise».
Kolbe – den polske pateren Maxmillian Kolbe – hadde jeg lest om tidligere, i en av Hallvard Rieber-Mohns epistler.
En sterk fortelling og en god bok.
I 2016 skrev jeg ut en bok om MS-forbundets historie, på oppdrag fra forbundet i forkant av deres 50-årsjubileum.
Det var en spennende oppgave. I denne boka tok jeg også med et kapittel om MS og litteraturen, og i den forbindelse også et avsnitt om Åge Rønning.
«En katolsk forfatter med MS» er en måte å beskrive ham på, i all sin tilkortkommenhet.
Boka som omtales i klippet er den siste han ga ut.
Hva skal til for å få ham fram fra glemselen igjen?
Teksten nedenfor er det jeg skrev om ham i «MS-boka» i 2016.


Åge Rønning

Åge Rønning (1925-91) var journalist og romanforfatter.
Etter at han hadde tatt eksamen artium fikk han seg jobb i avisa «Verdens Gang», eller bare «VG», avisa som krefter i Hjemmefronten hadde startet opp før krigen var helt slutt, og som kom med sitt første, skikkelige nummer 23. juni 1945. Det ble startet flere norske aviser denne freds-sommeren, men den eneste som har overlevd, ved siden av VG, er Vårt Land.
Senere arbeidet han i NTB og i Morgenbladet.
I 1967 var han redaktør i det katolske tidsskriftet St. Olav, etter at noen år før var blitt tatt opp i Den katolske kirke.
Sin første bok kom han med i 1954: Romanen «Fotfeste for elskere».

MS
Samme år som han ble redaktør i St. Olav, fikk han diagnosen MS.
Han fortsatte som redaktør for tidsskriftet fram til 1977, og gjorde det til et moderne, kulturelt tidsskrift som ble lest med interesse også av personer som ikke var spesielt opptatt av katolisisme.
Etter debuten kom det forholdsvis regelmessig nye bøker; flest romaner, men også en og annen novellesamling.
Etter hvert som han selv nærmet seg den katolske tro, viste bøkene hans en stigende opptatthet av tro og religion.
Romanen «Narrenes spill» (1960) handler om en kvinnes vei til den katolske kirke.
Deretter gikk det seks år før det kom noen ny bok, men deretter var det igjen en jevn produksjon.
Fra 1980 var han avhengig av rullestol.

«Kolbes reise»
Selv om bøkene hans fikk jevnt over gode kritikker, var det først med romanen «Kolbes reise» (1982) han fikk et gjennombrudd som forfatter.
Den ga ham den prestisjetunge Kritikerprisen, og ble også dramatisert og satt opp på Nasjonalteateret.
Tittelen henviser til den polske presten Maximilian Kolbe (1894-1941), som ble helligkåret av pave Johannes Paul I i 1982, samme år som boka kom ut.
Kolbe var fange i Auschwitz, og et viktig punkt i helligkåringen var at han som fange hadde byttet plass med en annen fange da denne ble plukket som et tilfeldig offer for en straffereaksjon i leiren. Ti fanger ble sperret inne i et skur og skulles sultes til døde. Den andre fangen hadde fått panikk da han ble plukket ut, og Kolbe skal ha sagt til kommandanten: «Ta meg i stedet!»
«Du er gal», svarte kommandanten, men føyde den gale.
Kolbe var den siste av de ti fangene som døde.

Et håp for verden?
I sin ytre form er «Kolbes reise» historien om den rotete og rotløse journalisten Molly Ki som flakker omkring i Europa for å samle stoff til historien om Maximilian Kolbe.
Men det hun egentlig søker i Kolbes historie, er en kraft å sette mot tidens avmakt, et håp for verden.
Under arbeidet blir hun imidlertid selv et offer for ondskapen, og slik blir hennes reise også en reise med Kolbe og hans lidelse. Likevel makter hun å berge stoffet om pateren for ettertiden, og dermed føres håpet videre.
Selv sier hun det slik: «Jeg ville bare fortelle om ham (Kolbe) for å gi en eller annen som trengte det, nytt mot. Noen tanker om kjærligheten».
«Kolbes reise» ble Åge Rønnings siste roman.
De to neste bøkene han ga ut, og som ble de siste før han døde, var to novellesamlinger med forholdsvis korte tekster: «Et Satans spill» (1984) og «Husker du Scobie? To fortellinger» (1986).
Tittelen på den siste er en referanse til en forfatter Åge Rønning følte han sto i stor gjeld til, nemlig engelskmannen Graham Greene.
I romanen «The Heart of the Matter» (1948) forteller Greene, som i likhet med Rønning var katolsk konvertitt, om den britiske etterretningsmannen Henry Scobie som tar livet av seg selv etter å ha gjort seg skyldig i en dødssynd: Å ha tatt imot sakramentet med en uskriftet synd på samvittigheten.

Mer katolisisme enn MS
Ser man Åge Rønnings litterære produksjon under ett, er nok hans katolisisme et mer synlig trekk i bøkene enn hans MS.
Men det er ett unntak: Romanen «Arvingen kommer torsdag» (1981). Romanen handler om en norsk forfatter som er på besøk i Madrid for å skaffe bakgrunnsmateriale til sin neste bok. Den skal handle om norske katolikkers forhold til Franco under den spanske borgerkrigen på 1930-tallet.
Med seg har han sin unge sønn, dels som selskap, dels for å passe på seg. Han har nemlig vanskelig for å bevege seg «som følge av en sykdom», som det heter på baksideteksten. Men bevegelsesproblemene blir også en premiss for deler av handlingen. Tegningen på forsiden viser en mann i en trang, spansk gate, og som lener seg på en stokk.
Denne romanen har en slags MS-signatur i sitt innhold.
At forfatterens to siste bøker ble to novellesamlinger, hadde også med hans MS-diagnose å gjøre: Han klarte ikke lenger å arbeide med så krevende prosjekter som en roman.
I stedet ble det kortere fortellinger, selv om novellen, som litterær sjanger, er minst like kunstnerisk krevende som romanen er det.

Fra boka «Den glemte sykdom» lot seg ikke glemme. MS-forbundet i Norge 1966-2016 (2016)

«Markens Grøde» 100 år: «…DA DET KOM FRELSESARMÉ TIL BYGDEN»

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

I år er det 100 år siden Knut Hamsun ga ut romanen «Markens Grøde». Den sikret ham Nobelprisen i litteratur tre år senere, og er stort sett blitt lest som en lovsang til naturen og jordbruket.

Knut Hamsun var 58 år gammel da «Markens Grøde» kom ut, 40 år etter debutboka «Den Gaadefulde».
Boka åpner med at hovedpersonen Isak går i dagevis innover i skogen.
Så slår han seg ned, tar seg til rette og rydder en gård som han kaller «Sellanraa».
Etter hvert kommer en kvinne inn i bildet.
Hun heter Inger og har et ubehandlet hareskår. Men de får barn sammen, og kjærligheten mellom dem er skildret kort og vakkert i to setninger: «Inger hette hun. Isak hette han.»

«..med rødt på ærmet»
Isaks nabo Brede bor på gården Breidablikk.
Hans datter heter Barbro.
Om henne leser vi: «Se, Barbro på Breidablik hadde ikke Isaks tillit, hun var ustadig og overfladisk som farn – kanske også som morn -, var flygtig og uten utholdenhet. Hun var ikke blit længe hos lensmandens; bare et år, da hun var blit konfirmeret kom hun til handelsmandens og var også der et år. Her blev hun vakt og religiøs, og da det kom frelsesarmé til bygden gik hun ind i den og fik rødt på ærmet og gitar i hænderne. I denne mundering reiste hun til Bergen med handelsmandens jagt, det var ifjor. Nu hadde hun netop sendt sit fotografi hjem til Breidablik, Isak hadde set det: en fremmed damepike med opkrøllet hår og lang urkjæde nedover brystet. Forældrene var saa stolte av lille Barbro og viste billedet frem til hvem som kom forbi Breidablik, det var storveies som hun hadde folket sig og blit til noget, og hun hadde ikke rødt på ærmet og gitar i hænderne mere».
Et par år senere kommer Barbro hjem igjen.
Livet hennes ble mer en tragedie enn en festreise.
I den store byen levde hun nærmest som prostituert. Hun fikk et barn, men det tok hun livet av, og kastet det i sjøen fra ruteskipet på vei hjem. Når det senere står i avisen at et barnelik er funnet i sjøen, trekker hun bare på skuldrene.
Som leser tenker man at Barbros liv kunne utviklet seg helt annerledes om hun var blitt i hjembygda, og hadde beholdt «rødt på ærmet». Kanskje har forfatteren tenkt det samme.

Frelsesarmeen
Knut Hamsun hadde flere referanser til Frelsesarmeen i sine bøker.
Den første finner man så tidlig som i 1890, i novellen «Smaabyliv».
Her heter det: «Der er (…) to halte skreddere i byen, en betler, frelsesarmé, dampskibskai, toldbod og sparebank. (…) Også Frelsesarmeen er til stede med røde farver og plakater, man får en seddel i hånden og læser: Stort bede- og jubelmøte kl. 7 1/2. T. Olsen kadet. A. S. Torgersen major. NB! bered dig på å møte Gud».
Hamsun publiserte denne novellen to ganger.
Første gang var i 1890, men i 1903 ga han den ut på nytt, og det er 1903-utgaven sitatet er hentet fra. Denne versjonen regnes også som den «offisielle».
«Byen» det henvises til var trolig Lillesand, der Hamsun hadde bodd rundt 1890.
Lillesand var for øvrig den eneste sørlandsbyen der Frelsesarmeen aldri fikk fotfeste, til tross for flere forsøk i perioden 1890-92.
Den «kadett Olsen» det henvises til var sannsynligvis identisk med Reinert Gundersen, opprinnelig fra Tvedestrand og senere en av Frelsesarmeens internasjonale ledere. Han kom til Lillesand som kadett i 1891.
Neste visitt til Frelsesarmeen finner man i romanen «Mysterier» fra 1892.
Handlingen er lagt til en kystby – trolig Lillesand igjen - dit Johan Nilsen Nagel kommer en sommer.
Nagel er sterkt kritisk til den russiske forfatteren Leo Tolstoj, og i den forbindelse trekker han også Frelsesarmeen inn i argumentasjonen: «(Tolstojs) ånd er i art og beskaffenhet så inderlig almindelig som vel mulig og hans lære ikke en hårsbred dypere end Frelsesarméens hallelujasioner. (...) jeg er ikke istand til å finde hans ånd dypere end for eksempel general Booths. Disse to er begge forkyndere, ikke tænkere, men forkyndere. De omsætter eksisterende produkter, populariserer en tanke som de forefinder færdig, folkepopulariserer den til godtkjøp og holder styr med verden».

Vagabond i Amerika
Romanen «Sult» fra 1890 regnes som Hamsuns gjennombrudd som forfatter.
Rammen rundt handlingen anslås i første setning: «Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått merker av den …».
Som i flere av Hamsuns romaner, er hovedpersonen en vagabond, slik Hamsun selv hadde vært i perioder.
I årene 1882-84 og 1886-88 var han i USA og levde av ulike strøjobber, kombinert med skribentvirksomhet.
Inntrykkene oppsummerte han i boka «Fra det moderne Amerikas Aandsliv» fra 1889. Det er en gallesur bok, og Hamsun selv var senere nokså brydd over den. Følgende sitat sier sitt: «Amerika er to hundre år gammelt. I ett hundre av disse år var det ganske ubebygget, i det neste begynte noen europeiske godtfolk å komme til landet, bra mennesker, strevsomme treller, muskeldyr, legemer, hvis never kunne rydde jord og hvis hjerner ikke kunne tenke…».
Når årene i USA nevnes her, er det fordi det har vært formodet at Knut Hamsun var i kontakt med Frelsesarmeen i denne tiden, og kanskje også fikk hjelp i form av losji eller mat. Frelsesarmeen kom til USA i 1880, og en av de første gruppene man begynte å arbeide blant var nettopp vagabonder.

Landstryker-triologien
Den siste referansen til Frelsesarmeen i Hamsuns forfatterskap finner man i romanen «August» fra 1930.
Det er bind to i den såkalte «Landstryker-triologien».
Hovedpersonen August blir oppsøkt av en kvinne som leter etter sin bror Edevart, og hun spør om ikke August kan hjelpe henne å finne igjen ham. Det lover han å gjøre og bruker de store ordene som karakteriserer ham: «Jeg kan gå til all verdens konsulater og Frelsesarmeen og finne ham». Men det blir med de store ordene.
Replikken står helt alene i triologien, og er den siste referansen til en bevegelse det kan virke som Hamsun hadde en slags avstands-respekt for hele livet.

Litteratur:
Hamsun, Knut: Markens Grøde (1917 og senere)
Hamsun, Knut: August (1930 og senere)
Enstad, Nils-Petter: En liten slumsøster lå og skulle dø (2014)

Publisert som kronikk i avisa Dagen 29. mai 2017

da Vinci-biograf Atle Næss: Å JOBBE MED LEONARDO GIR BIBELKUNNSKAP

Av Nils-Petter Enstad

-Man blir nokså bibelsprengt av å jobbe med Leonardo da Vinci! Det sier forfatteren Atle Næss, som er kommet ut med boka «Leonardo da Vinci og hans tid». Boka går inn i forfatterens etter hvert mange bøker med stoff fra Italia og renessansen. Mest kjent er kanskje boka om Galileo Galilei, som han fikk Brageprisen for i 2001. I 2012 ga han ut romanen «Teltmakeren», som handler om apostelen Paulus.

- Leonardo levde på en tid da en kunstmaler var avhengig av oppdrag, og hvor man var en del av staben i et verksted hvor det var mange malere. Alle de maleriene av Leonardo som vi kjenner, er bestillingsverker, og mange av bestillingene gikk ut på at han skulle illustrere en bibelsk fortelling eller et bibelsk tema. Han malte bilder av Kristi dåp, av bebudelsen, da Maria fikk vite at hun skulle føde Guds sønn, tilbedelsen av Jesus-barnet og en rekke Madonna-motiver.
- «Nattverden» er vel likevel det mest kjente?
- Uten tvil. «Nattverden» eller «Det siste måltid», som det egentlig heter, er en freske som var bestilt til refektoriet i klosteret Santa Maria delle Grazie i Milano, og Leonardos berømmelse som maler i samtiden hvilte nærmest alene på dette bildet.
- Hva skiller det fra andre nattverdsbilder?
- Det er flere ting. Leonardo var ikke en kunstner som fulgte opptrukne spor. Han søkte sine egne, kunstneriske løsninger. For eksempel lar han Judas være en del av flokken som sitter ved bordet. Det vanlige var å la Judas sitte for seg selv på den ene siden av bordet. Et annet grep som var originalt, var at han ikke utstyrte Jesus med en glorie, slik det var vanlig å gjøre. I stedet plasserer han Jesus foran et åpent vindu, slik at lyset faller på ham bakfra, og på den måten skille ham ut. Glorien var nok en altfor «utvendig» måte å presentere Jesus på for Leonardo. Det tredje som kan nevnes, er den dramatiske dynamikken i bildet. Det vanlige var at man i bilder av nattverden fokuserte på innstiftelsesøyeblikket, der Jesus sier «dette er mitt legeme – dette er mitt blod». Leonardo fryser det øyeblikket da Jesus sier «En av dere skal forråde meg», og man ser reaksjonen hos disiplene. «Det er vel ikke meg, Herre?» - «Hvem kan det være? Er det han? Er det deg?»


«Universalgeni»
Leonardo da Vinci omtales ofte som et «universalgeni». Atle Næss beskriver ham som «et fritt, tenkende menneske, men ikke en fritenker». – Jeg tror han hadde et uproblematisk forhold til religion, uten å være dogmatisk. Han mente for eksempel at den bibelske syndfloden var et naturfenomen som kunne forklares vitenskapelig. Han avviste at syndfloden var forklaringen på fenomener som for eksempel funn av skjellbanker på det som i dag er tørt land. Han innså at geologiske endringer er noe som fremdeles pågår. Det var tanker som ingen luftet offentlig før langt ut på 1800-tallet, 300 år etter Leonardo, sier Atle Næss.
Også på det teknologiske området lå han langt forut for sin tid. Drømmen om å kunne fly er like gammel som mennesket selv, og Leonardo ga sine bidrag til at denne drømmen ble realisert, 400 år etter hans død.
Fremdeles oppdages det kunstverk som svært trolig kan stamme fra Leonardos verksted. Atle Næss sier det slik: - Mens det stadig dukker opp forfalskninger av malere som Rembrandt og Vermeer, er forholdet med Leonardo at det snarere finnes flere «ekte» da Vinci-verk enn vi er klar over, enn at det er færre.

Barbro Karlén 60 år: Hvem skal lære oss å leve?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Lørdag 24. mai fyller den svenske forfatteren Barbro Karlén 60 år. Hun ga ut sin første bok allerede i 1966, da hun bare var 12 år gammel. I løpet av de neste seks-sju årene kom det ni bøker til, og så ble hun taus som forfatter.

Det hører med til unntakene at en setning fra en skolestil går inn i litteraturhistorien. Men det skjedde da Barbro Karlén i en alder av åtte år skrev: «Vi går på skole for å lære oss å lese, skrive og regne, men hvem skal lære oss å leve?»
Denne bråmodne, reflekterte og spørrende holdningen ble et kjennetegn på den unge Göteborg-jenta. Bildene av henne fra den gang viser en vakker jente med mørkt hår og store, klare øyne. Uttrykket er alltid alvorlig og blikket er skarpt. Debutboka fikk tittelen «Människan på jorden», og var en samling dikt. Diktene ble oversatt til en rekke språk.

Flere bøker
Etter debuten kom bøker på rekke og rad. Den neste boka het «I begynnelsen skapte Gud», og er en prosabok, nærmest et essay der 13-åringen skrev ned sine tanker om Gud, og om menneskers omgang med Gud, med hverandre og med naturen. Igjen ble man slått av det modne refleksjonsnivået hos en som ennå var et barn. Som dette: «Mange mennesker grubler over hvordan Gud ser ut. Gud ser ikke ut. Gud ser.»
«I begynnelsen skapte Gud» var den første av Barbro Karléns bøker som ble oversatt til norsk. Deretter fulgte «Brevet til lærerinnen» og «Dømt til å dø». I forordet til den siste, som er signert Tore Broman, utropes til en av «de kristne reformatorene», og nevnes i samme åndedrag som biskop John A.T. Robinson og Martin Buber. De modne og spen¬nende refleksjonene hennes fascinerte mange mennesker, ¬ikke minst kristne.
På svensk ga hun ut flere bøker, men i 1972 ble hun taus som forfatter. Bare 18 år gammel giftet hun seg og fikk en sønn. I et intervju erklærte hun at hun ikke ville gi ut flere bøker heretter. Intervjuet bekreftet ellers det inntrykket de siste bøkene hennes hadde skapt, at hun orienterte seg mot sjelevandring og reinkarnasjon, og bort fra tradisjonell kristendom.

Anne Frank
Mange hadde nok undret seg over at en slik litterær begavelse som Barbro Karlén kunne dukke opp nærmest fra ingenting. Barbros foreldre var vanlige lønnsmottakere som bodde og arbeidet i Göteborg. De hadde et enkelt, folkelig forhold til religion. De hadde nok et nøkternt forhold både til datterens berømmelse og hennes talent, men ikke alle hadde det. Barbro Karlén har i ettertid skrevet om hvor plagsomt det var med lærere og andre voksne som kom til henne med sine litterære forsøk, og sine barns skriverier, og ville ha hennes vurdering – og helst anerkjennelse – av tekstene.
Noen mente at den unge Göteborgsjenta rett og slett var en reinkarnasjon av en annen forfatter, også hun ung, mørkhåret og med vakre øyne, nemlig Anne Frank. Allerede i «avskjedsintervjuet» som 18-åring antydet Barbro Karlén selv at hun lekte med disse tankene, men det var først i 1995 hun offentlig erklærte at hun hadde vært Anne Frank i et tidligere liv.
Dersom man i dag googler Barbro Karlén, vil de aller fleste treffene man får opp handle om nettopp dette. Det er laget fotomontasjer som viser de to jentene da de var på samme alder (Anne Frank døde i tysk konsentrasjonsleir i april 1945, ikke fullt 16 år gammel; de siste bildene av henne ble tatt da hun var omkring 12 år), og det argumenteres sterkt for at Barbro Karlén er den reinkarnerte Anne Frank.

Selvbiografi
I 1997 ga Barbro Karlén ut boka «Og ulvene hylte. Fragment av en selvbiografi», der hun forteller om sitt liv etter litteraturen. Ekteskapet hun hadde inngått som 18-åring ble forholdsvis kortvarig. Etter skilsmissen gikk alenemoren inn i politiet, der hun arbeidet med opptrening av politiets hester. Hun var en dyktig hesteopp¬dretter, og fikk flere priser.
Boka kom på norsk året etter, men fikk ingen oppmerksomhet. Mens de norske utgavene av bøkene hennes tidligere hadde vært gitt ut på Aschehoug, kom selvbiografien på det margi¬nale og ukjente forlaget Atro¬pos. Boka er preget av både sinne og bitterhet, ikke minst mot mange av dem som 30 år tidligere hadde regnet henne som vidunderbarnet i nordisk litteratur. Men det hadde vært vidunderet man fokuserte på, og ikke barnet. At dette kunne skape et sterkt press, var det mange som ikke forsto eller tok inn over seg den gang.

Inntrykk
Jeg husker godt hvor sterkt inntrykk det gjorde på meg da jeg første gang leste om Barbro Karlén og hennes forfatterskap. Her var det en jente på min egen alder som formulerte kloke spørsmål om ting også jeg kunne kjenne meg igjen i - bare spørsmålet var formulert først.
Da hun trakk seg vekk fra offentligheten, var jeg på vei inn i en tjeneste som forkynner. De siste møtene med det hun skrev og sa ble derfor litt såre og smertefulle. Jeg så fort at dette ikke kunne være kristendom. Jeg forsøkte å formidle denne oppfatningen videre, men ga det opp. Barbro Karlén var blitt et litterært ikon for mange kristne, og henne skulle man ikke røre ved.
Denne smerten ble forsterket da jeg leste selvbiografien hennes. Som en frilansjournalist som gjerne skrev om litteratur, undret jeg meg over at ingen hadde fått med seg at Barbro Karlén faktisk hadde brutt en 25 år lang litterær taushet. Det burde være «en sak», uansett hva man måtte mene om boka hun hadde kommet med.
I dag er forfatteren Barbro Karlén stort sett glemt. Men noen av oss husker fremdeles den vakre jenta med det tankefulle blikket og de kloke spørsmålene om livet og meningen med det.

Publisert i avisa Dagen 23. mai 2014

Alf Prøysen og «Røde geranier»

Av Nils-Petter Enstad

I september 1938 kom bladet «Kooperatøren» med et nytt nummer til sine abonnenter. Det var medlemsbladet til Norges Kooperative Landsforening, og ble sendt hjem til alle som var medlemmer av foreningen, det vil si alle som var medlemmer av samvirkelaget. Bladet begynte å komme ut i 1905, og skiftet navn til «Vårt Blad» i 1960. I dag heter det «Coop – litt ditt», og ligger til utdeling i alle coop-forretninger over hele landet.

Innholdet i bladet var en lett blanding av forbrukerstoff og rent «ukebladstoff» - små dikt og viser og små fortellinger. For Alf Prøysen ble bladet en åpning til det som skulle bli hans livsoppgave: Diktningen. I det nevnte septembernummeret sto nemlig den første av to tekster som redaktør Randolf Arnesen ikke bare hadde antatt, men betalt for, og som var signert den unge fjøsrøkteren fra Ringsaker. Randolf Arnesen levde fra 1880 til 1958 og var både politiker og fagforeningsmann. Men først og sist var han forbrukersamvirkets mann, og var daglig leder for den kooperative landsforeningen i 30 år. Til dette vervet lå også redaktøransvaret for bladet «Kooperatøren».

Kunstnerdrøm
Det var Alf Prøysens venn Knut Fjæstad, som hadde jobb på Rud Samvirkelag, som hadde sendt inn noen av de tekstene Alf hadde liggende i skrivebordsskuffen. De to vennene hadde funnet hverandre i en felles interesse for kunst og litteratur, men det var bildekunster Alf drømte om å bli. To ganger hadde han søkt Ringsaker kommune om et stipend på 150 kroner, slik at han kunne gå på Kunst- og Håndverksskolen. Begge gangene fikk han avslag.
De to tekstene som ble antatt i første omgang, var et dikt og ei novelle. Diktet het «Røde geranier», og det er det vi skal se på i denne omgang.

Geranier
Litteraturhistorisk er ikke diktet interessant som annet enn den aller første teksten Alf Prøysen hadde på trykk. Det er ikke et dikt som peker seg ut på noen som helst måte. Prøysen selv skal senere ha beskrevet det som «noe sentimentalt rør fra ende til annen» – samtidig som han var stolt over å ha fått det på trykk. Opprinnelig var det skrevet seks år tidligere, sammen med et par andre dikt, som alle ble sendt til et ukeblad. Her ble de imidlertid refusert. Men Knut Fjæstad mente det fortjente en ny sjanse og en ny vurdering.
Rent botanisk er geranier en hardfør staude som det finnes rundt 300 varianter av. Hvorfor akkurat denne planten ble tema for Prøysens dikt, er ikke lett å si, men det er en plante som vokser villig og som pynter opp.
Diktet har fire vers, som hvert er på fire linjer. Det er skrevet på rim, og på et forholdsvis stivt bokmål. Prøysen hadde nok på denne tiden begynt å eksperimentere litt med å skrive på dialekt, noe tittelen på debutboka fra 1945 klart viser: «Dørstokken heme».


Kristen påvirkning
I min bok «I milla seg og himlen. En vandring i Alf Prøysens religiøse landskap» (Hovde Forlag, 2010), skriver jeg at det mest interessante ved diktet om de røde geraniene, er den kristne påvirkningen som diktet så tydelig er preget av.

Selve diktet er slik:

Røde geranier, varme og brennende
skapt i en vårdag på regnbuens bro---
og som et luende bud kom de sendende,
stenket i solglød og badet i blod.

Røde geranier, blyge som ternene,
hviskende sveinen sitt myke «farvel».
Ømme som morsfavnen, kjærlig og vernende
vuggende barnet den seneste kveld.

Røde geranier! Gi meg din glødende
livsgnist på ungdommens rastløse vei.
Lær meg å minnes et kors og en blødende
skikkelse ophengt til frelse for meg.

Barnslig jeg folder de barkede hender,
synes med ett hele verden er min.
Røde geranier, varme og brennende,
blomstrer og blør bak den hvite gardin.

Referanser
Det er mange kristne referanser i dette diktet.
I andre linje i første vers brukes uttrykket «regnbuens bro». Ifølge 1 Mos 9, 16-17 ble regnbuen satt på himmelen etter storflommen – «syndfloden» - som et tegn på en pakt mellom Gud og menneskene om at Gud aldri mer skulle sende en slik ulykke som straff for menneskenes synd.
I kristen tradisjon har regnbuen vært et håpets symbol, selv om det knapt kan sies å ha vært noe sentralt, kristent symbol. På 1980-tallet begynte enkelte nyreligiøse miljøet å bruke regnbuen som symbol, men da mer som et uttrykk for det fargerike enn for Guds løfter.
I de to siste linjene i det samme verset er den kristne påvirkningen mer påtagelig. Her heter det om blomstene at «..som et luende bud kom de sendende/stenket i solglød og badet i blod». Her finner man referanser som minner både om pinsen («luende bud»; ildtungene på apostlenes hoder) og om påskebudskapet («badet i blod»; Jesu død på korset på Golgata). Man skal heller ikke se bort fra at koblingen mellom blod og ild er en arv fra et miljø Alf Prøysen hentet mye påvirkning fra som ung – frelsessoldatene i Brumunddal. Frelsesarmeens motto er nettopp «Blod og ild», og er en henvisning til Jesu blod og Den hellige Ånds ild.

Korset
Men den kristne intertekstualiteten i diktet blir enda sterkere i det tredje verset.
Alf Prøysens bestemor, Matja, var en from, kristen kvinne som hadde en enkel gudstro som hun levde ut i hverdagen. Det er ikke uten grunn at flere av de sterke kvinneskikkelsene i Prøysens forfatterskap heter nettopp Matja, med Jordmor-Matja i Julekveldsvisa som den mest kjente.
Når dikteren i det tredje verset gir uttrykk for et ønske om at blomsten skal lære ham «… å minnes et kors og en blødende/skikkelse opphengt til frelse for meg», leses dette av mange som et uttrykk om denne påvirkningen fra bestemoren. Det er også den klareste og tydeligste kristne referansen i hele Alf Prøysens forfatterskap. I tekster som «Julekveldsvisa» og «Du ska få en dag i mårå» antydes den kristne julefortellingen og det kristne håpet. Men når det henvises til korset og han som hang der «til frelse for meg», er det liksom ingenting å prute med. Da gjenstår bare det å folde hendene, slik dikteren gjør i det siste verset.

Blyghet?
I ettertid skal Prøysen ha sagt om dette diktet at var «noe sentimentalt rør fra ende til annen». Men var det hans oppriktige mening? Alf Prøysen kunne fort bli blyg på egne vegne når det var snakk om tekstene hans. Om romanen «Trost i taklampa», som er en nokså krass, sosial fortelling, sa han i ettertid at det bare var noe tull han hadde smørt sammen.
Det kan virke som om slik nivellering var en måte å beskytte seg på når han møtte kritikk. For han fikk mye kritikk for «Trost i taklampa», akkurat som han fikk det for diktet om de røde geraniene. «Kooperatøren» var et blad mange leste, og det å se en tekst fra en de kjente på trykk genererte misunnelse og det Prøysen senere kalte «kaldflir». For selvfølgelig var ikke dette noe han hadde skrevet sjøl; ånei, dette var avskrift fra en av de store dikterne. Enda verre ble det da novellen «Skolisser» kom på trykk. Etter en stund var det blitt slik at bare noen sa «Røde geranier», så gaplo folk.
Men Knut Fjæstad fortsatte å sende inn tekster på vegne av Alf, og i 1939 sto det fire dikt av Prøysen på trykk i Arbeidermagasinet.
For de to tekstene til «Kooperatøren» fikk Alf Prøysen et honorar på 20 kroner. Det var en halv månedslønn den gangen. For pengene kjøpte han seg en regnfrakk og restopplaget av bladet der diktet hadde stått. Kanskje ville han sikre seg at ikke diktet ble lest av enda flere? Samtidig flyttet han fra Ringsaker til Ullensaker og senere til Sørum.
Men han glemte ikke bladet «Kooperatøren». I ti år fra 1950 redigerte han en barnespalte i dette bladet, og fra 1952 og utover kom de første fortellingene om Teskjekjerringa på trykk i dette bladet.

Et 400-årsminne: Hallgrimur Péturson og hans pasjonssalmer

Av Nils-Petter Enstad

Han må regnes som en av de tre mest kjente forfatterne fra Island. Som for de andre to, Snorre Sturlason og Halldór Laxness, er hans navn kjent over hele verden. I år er det 400 år siden presten og dikteren Hallgrimur Pétursson ble født. Fremdeles tar islendingene hvert år fram hans pasjonssalmer i fastetiden.

Han var født i det gamle bispesetet Hólar på nord-Island. Hans onkel var biskop og faren var klokker. Selv rømte han hjemmefra som ung, og begynte som smedlærling i Glückstadt, som den gang var en del av Danmark. Da landsmannen Brynjólfur Sveinsson møtte ham her, sørget han for at han kom i gang med en utdannelse og skaffet ham studieplass i København.
Brynjólfur ble senere biskop på sør-Island, i Skálholt, men er ellers mest kjent for sitt arbeid med å sikre de gamle, islandske kvadene for ettertiden.

Undervisning
Som student fikk Hallgrimur i oppgave å gjenoppfriske kristendomskunnskapene til en gruppe islendinger som var blitt hentet hjem fra fangenskap hos algirske sjørøvere. Noen år tidligere hadde disse gått i land i Island og tatt med seg mer enn 200 fanger. I islandsk historie kalles dette «tyrkerranet».
Først etter ni år klarte den danske kongen å løskjøpe dem, og nå måtte kristendomskunnskapene deres gjenoppfriskes før de kom hjem igjen.
Den mest kjente av disse fangene var Gudridur Simonardóttir. Hun hadde vært gift på Island da sjørøverne kom, og hun hadde et barn da hun ble tatt til fange. I Algerie hadde hun vært en del av haremet til en rik mann, og fått barn med ham også. De måtte hun forlate da hun ble frikjøpt, og nå forelsket hun seg i den 16 år yngre studenten som skulle undervise henne og de andre fangene om kristendom.
De innledet et forhold og Gudridur ble gravid igjen. Da gruppen kom hjem til Island, viste det seg at den første mannen hennes var død i mellomtiden. Dermed kunne hun og Hallgrimur gifte seg i 1637.
De fikk tre barn sammen, men bare en av dem levde til han ble voksen.

Prest
Sju år etter tilbakekomsten til Island, sørget biskop Brynjólfur for at Hallgrimur ble utnevnt til prest. De formelle kvalifikasjonene hans var ikke på plass, men han ble en avholdt prest i de to menighetene han skulle komme til å betjene. Mesteparten av tiden var han i Saurbær i Hvalfjørdur, et prestekall som var regnet som godt og ettertraktet. Her var han fra 1651 til 1669.
Hallgrimur skrev mange dikt, men det som har gitt ham et navn i verdenslitteraturen, er de 50 salmene han skrev i årene fra 1656 til 1659. De kom ut i samlet utgave første gang i 1666 under tittelen «Historía pínunnar og daudans drottins vors Jesú Kristi» (Historien om vår Herre Jesu Kristi pinsler og død). I vår tid kalles det gjerne «Passiussálmar», og det tar for seg Jesu lidelser fra det øyeblikket han går inn i Getsemane, gjennom forhørene, hudstrykingen og korsfestelsen og fram til han legges i graven. De utmerker seg ved inderlig fromhet og et rikt billedspråk. I salmene trekker Hallgrimur paralleller til sitt eget liv og sine egne lidelser, blant annet sykdom og barnas død.

Oversettelser
Hele samlingen kom i nynorsk oversettelse ved Harald Hope i 1979, men også andre har forsøkt å gjendikte ham til norsk. I Norsk Salmebok 2013 er Hallgrimur representert med to tekster. Det er «Guds son dei tok til fange», med norsk tekst av Bernt Støylen, og «Ja, du er konge, Jesus Krist», med norsk tekst av Trygve Bjerkrheim.
Pasjonsdiktene er også oversatt til andre språk, blant annet engelsk.
Hallgrimur Pétursson døde i 1674, 60 år gammel.
I 1974, da det var 300 år siden han døde og 1100 år siden Island ble grunnlagt som egen stat, ble den vakre og imponerende Hallgrimskirkju i Reykjavik vigslet. Den er et landemerke i den islandske hovedstaden, og kan ses nesten uansett hvor man befinner seg i byen.

Egners aftenbønn

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter




Høsten 1950 ble landets åtteåringer presentert for en nyskapning i norsk skolehistorie: Første bind i det som skulle bli et leseverk som skulle følge generasjoner av norske skolebarn fra første til sjuende, og etter hvert, niende klasse. Mannen bak lesebokserien var forfatteren, tegneren og barnetimeonkelen Torbjørn Egner.
Selve verket fikk en lang tilblivelseshistorie. Siste bind var ferdig i 1972. Da hadde mange åtteåringene fra 1950 selv skolebarn, både i første og andre klasse.

Denne forfatter, som ble født i 1953, fikk sine første møter med forfattere som Selma Lagerlöf og Sigrid Undset formidlet gjennom nettopp Thorbjørn Egners lesebøker. Og selvfølgelig ble man introdusert for Egner selv: Fortellingene om familien Grønn i Humlegata og om odelsgutten Ola-Ola Heia, en skikkelse Egner hadde skapt flere år før i ei bok fra 1942.

Tradisjon
I pakt med norsk lesebok-tradisjon, åpnet første bind av Egners leseverk med en bønn.
I de to siste standard-lesebøkene for barneskolen hadde bønnen vært en tekst av P. A. Jensen i hans «Læsebog for Folkeskolen og Folehjemmet» fra 1843, og som ble videreført i Nordahl Rolfsens «Lesebok for Folkeskolen» fra 1892. Der sto den som den aller første teksten, og i gotisk skrift: «Alt er skabt af dig, o Gud». Hele teksten var slik:
«Alt er skabt av dig, o Gud,
af din makt og paa dit bud,
luft og lys og sjø og land,
dyr i skog og fisk ved vann,
græs på mark og frukt paa træ,
sol og sæd og regn og sne.
Alt som findes, stort og smaat
har du skabt, og skabt det godt».

Dette var en bønn i Pontoppidans ånd. Den tok utgangspunkt i skaperen og skaperverket, ja, i selve urfortellingen: «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden». Det var en bønn som satte Gud i sentrum og fokuserte kun på ham: Skaperen; Herre over himmel og jord.

Utgangspunkt i individet
Også Egners leseverk åpnet med en bønn. Men det var en bønn som tok utgangspunkt i det enkelte individ; i dette tilfellet barnet.
Egner skal ha fortalt selv at han hadde lett etter en bønn som kunne passe for det leseverket han hadde planlagt, men ikke funnet noen. Derfor skrev han en selv. Det er ingen dårlig tekst, og den har gått rett inn i mange barnerom og barnehjerter siden den gang. I mange hjem brukes den som kveldsbønn den dag i dag.
Det er en bønn som lar barnet få lov til å være barn. Den tar utgangspunkt i barnets livssituasjon, som ideelt sett bør være slik som teksten gir uttrykk for:

«Jeg folder mine hender små
i takk og bønn til deg.
La alle barn i verden få
det like godt som jeg.

Vern alle med din sterke hand
mot fattigdom og død.
Og hjelp små barn i alle land
så ingen lider nød.

La ingen krig og sult og sott
få gjøre oss fortred.
La alle leve trygt og godt
i frihet og i fred.»

Anders Heger skriver i sin Egner-biografi at det er en bønn som ligger nærmere Einar Gerhardsens visjoner om det sosialdemokratiske idealsamfunnet enn det ligger evangeliet. Det er lett å slutte seg til en slik analyse.
Den er barnslig naiv på den ene siden, men uttrykker en slags verdensvid solidaritet på den andre. Det er ikke så lett å si om det er bønn som tar fattigdom, nød, krig, sult og sykdom på alvor som realiteter barn lever med, eller om den bare betrakter dette som en mulig fare.
Den er skrevet med verdenskrigen på den – for en andreklassing - betydelige avstand som fire år innebærer.
Som bønn betraktet, er den mer allmennreligiøs enn kristen. Det er en bønn alle kan slutte seg til, så sant de erkjenner med seg selv, eller ønsker å gi videre til sine barn, en oppfatning av at det finnes noe eller noen som er større enn en selv.
Leseverket ble til i en tid da fremdeles var en del av skolens formålsparagraf at den skulle gi elevene en «kristelig oppdragelse». Derfor inneholdt senere bind av verket både en dramatisering av juleevangeliet og av Selma Lagerlöfs legende om julerosene. Men om målsettingen sto fast, gjorde ikke den pontoppidanske tilnærmingen det. Også visjonen om å formidle en kristelig oppdragelse «måtte underordne seg tidens krav», skriver Anders Heger.

Egner og Munthe
En som også skrev en kveldsbønn som mange barn har vokst opp med, var Margrethe Munthe. Det er ofte blitt harselert med hennes litt autoritært pedagogiske tekster av typen «Nei, nei, gutt», men kveldsbønnen hennes har bevart sin sjarm og tillitsfullhet:
«Kjære Gud, jeg har det godt.
Takk for alt som jeg har fått.
Du er god, du holder av meg,
kjære Gud, gå aldri fra meg.
Pass på liten og på stor.
Gud bevare far og mor
(og alle barn på jord).»

Den siste linjen skal visstnok ikke ha vært en del av Munthes opprinnelige tekst, men kom til, blant annet fordi den melodien som knyttet til seg teksten trengte en linje til.
Margrethe Munthe døde i 1930, så hennes tekst er selvsagt skrevet lenge før Egner skrev sin i 1949. Det er lett å se felles motiver i de to tekstene, både i det at barnet tar utgangspunkt i seg selv, og i at barnet «har det godt». Munthe skriver dette i første linje, Egner avslutter første vers med det samme. Men der hvor Munthes fokus i hovedsak er kjernefamilien og den nærmeste omgangskretsen, lar Egner barnebønnen gjelde alle barn i hele verden, og barnet ber om at verken krig, sult eller andre ulykker skal ramme noen. Hos Munthe er det globale fokuset kommet til helt på tampen, enten det nå stemmer at den siste linjen ikke var en del av den opprinnelige teksten eller ikke.
Man registrerer også at både Egner og Munthe forutsetter at barnet som bruker deres bønn er et barn som har det «godt», og som setter dette som en standard for alle barn. Ut fra det man vet om de mange typene omsorgssvikt som også norske barn har vært utsatt for og blir utsatt for, er dette en problematisk side ved disse tekstene når man leser dem i dag.
Anders Heger skriver om Egner tekst, sammenliknet med P.A. Jensen sin: «Borte var den naive konstatering av at alt var godt, slik Herren nå engang hadde skapt det. I stedet var det kommet en optimistisk forhåpning om en kommende verden, bedre enn gårsdagens.»
Mange vil nok mene at også Egners tekst, i likhet med Munthe sin, er preget av en viss naivitet. Dette bekreftes av den analyse Heger gir av siste vers i Egners tekst, som han skriver er «… nærmere en erklæring om hvordan verden burde bli, enn en takk for hvordan den var skapt».

Litteratur:
Heger, Anders:
Egner – en norsk dannelseshistorie
CappelenDamm 2012

Rolfsen, Nordahl:
Læsebog for Folkeskolen
Jacob Dybwads Forlag 1892/Gyldendal 1974

Publisert som kronikk i Dagen tirsdag 25. mars 2014

Kongen av Narnia

Av Nils-Petter Enstad

Datoen 22. november 1963 huskes først og fremst på grunn av skuddene i Dallas og mordet på president John F. Kennedy. Men samme dag døde også mannen med en av de viktigste, kristne stemmene i det 20. århundre: Forfatteren og apologeten C. S. Lewis. Ettertiden husker ham best som mannen bak bøkene om Narnia.

Clive Staples Lewis ble født i Belfast i Irland 29. november 1898, men det meste av sitt voksne liv var han knyttet til universitetsbyen Oxford, der han også døde, få dager før sin 65-årsdag.
Som ire var han fritatt for militærtjeneste, men han meldte seg frivillig til den britiske hæren i 1917, året etter at han hadde vunnet et stipend som gav ham plass ved Universitetet i Oxford. Etter å ha blitt såret i slaget ved Arras, ble han dimittert og vendte tilbake til studiene. Nå begynte hans akademiske løpebane som litteraturforsker.

«Sparkende og skrikende» inn i troen
Allerede som 13-åring hadde han erklært seg som ateist. I den selvbiografiske boka «Suprised by Joy» fra 1955 skriver han at han på den tiden hadde vært «svært sint på Gud» for at han ikke eksisterte. Dette sinnet kan kanskje delvis forklares med at 13-åringen hadde mistet sin mor et par år før. Hans venn og forfatterkollega J.R.R. Tolkien var en viktig samtalepartner underveis mot troen, men mens Tolkien ble katolikk, ble Lewis anglikaner. De to vennene skulle etter hvert bli blant fantasylitteraturens største navn med sine bøker om henholdsvis «Ringenes herre» og Narnia. I boka som kom nesten 25 år etter hans omvendelse, omtaler Lewis seg selv som «den mest nedslåtte og motvillige konvertitt i hele England», og at han kom «sparkende og skrikende» inn i den kristne troen.
Bokas engelske tittel er av mange blitt koblet sammen med at Lewis året etter giftet seg med en kvinne som het Joy. Joy Gresham, som hun het, døde allerede i 1960, bare 45 år gammel. Lewis skrev om hennes død i boka «A Grief observed», som kom i 1961.

Apologet
På 1940-tallet ga Lewis ut en rekke bøker med apologetiske essays. Mest kjent er titler som «Mere Christianity» (1944) og «The Screwtape letters» (1942). På norsk er titlene «Se det i øynene» og «Djevelen dypper pennen». Sistnevnte er formet som en rekke brev fra den høyt rangerte demonen Tommeskrue til sin nevø Malurt, som er en ung og uerfaren demon ute på sitt første oppdrag blant menneskene. Boka består av 31 brev som alle inneholder råd om hvordan Malurt skal sikre seg sjelen til et menneske. «Brevene» ble opprinnelig publisert som artikler i avisa «The Guardian».

Narnia
Det er serien om Narnia som har definert Lewis sitt ettermæle. De sju bøkene kom ut i årene 1950-56, og har beholdt sitt grep om både barn og voksen, ikke minst takket være fjernsynsserier og filmer.
Det er lettere å lese en kristen apologi inn i Narnia-serien enn eksempelvis i «Ringenes herre». Løven Aslan, som ofrer seg, dør og blir levende igjen, er en forholdsvis tydelig Kristus-metafor. Lewis selv skal ha sagt at han i utgangspunktet ikke hadde tenkt å skrive «en kristen» bokserie, men at dette vokste fram etter hvert.

Lewis på norsk
Det var forlaget Land og Kirke som ga ut de første, norske oversettelsene av Lewis’ apologetiske bøker. Senere ga både Ansgar forlag og Credo forlag ut disse bøkene. I de senere år har Luther forlag satset på dem, og har blant annet fått oversatt boka han skrev etter konas død – «En sorg som min» - til norsk.
C.S. Lewis hadde levd et stillesittende liv med lesing, skriving, god mat og mye tobakksrøyking. Mot slutten av sitt liv var han ofte syk, og om ettermiddagen 22. november 1963 fant hans bror ham bevisstløs på gulvet foran sengen. Noen minutter senere var han død. Kvelden før hadde han skrevet et brev til en ung leser ved navn Philip, og der het det: «Det er morsom at alle barna som har skrevet til meg, med en gang skjønner hvem Aslan er, og voksne nesten aldri gjør det…».
Det gjaldt for ham som de skikkelsene han skapte: «En gang en konge i Narnia, alltid en konge i Narnia».

Publisert gjennom Kristelig Pressekontor november 2013

Norge, jødene og Israel

Av Nils-Petter Enstad
Bokanmeldelse

Med boka «Korset og Davidsstjernen. Norge, jødene og Israel fra 1814 til i dag» har Vebjørn Selbekk levert en solid, historisk gjennomgang med mye god dokumentasjon av så vel jødenes historie i Norge, som av forholdet mellom de to statene Norge og Israel.


Vebjørn Selbekks bok er en grundig og kyndig sammenfatning av faktastoff som nok for det meste er kjent fra før for de av oss som har vært interessert i dette over tid, men i og med at det nå er samlet i én bok, er disse informasjonene blitt tilgengelige på en ny og nyttig måte. Derfor hilser jeg boka velkommen som det – etter min vurdering – solide oppslagsverket det er blitt og vil kunne være også framover. Ikke minst et solid personregister bidrar til dette.

«Jødeparagrafen»
Den såkalte «jødeparagrafen» som ble vedtatt av Eidsvollsforsamlingen i 1814 har vært gjenstand for mange kommentarer og analyser. Sett i ettertid fortoner den seg som en skamplett, men for samtiden var den bare en logisk videreføring av en allerede etablert praksis. At jødene var det eneste folkeslaget som ble definert som uønsket til Norge, var også logisk, sett i et 1814-perspektiv: Det var ingen andre hjemløse folkegrupper «på vandring» i Europa på den tiden.
At det var Agderbonden Theis Lundegaard som nærmest «kuppet» vedtaket om jødeparagrafen, er en historisk anekdote som godt kan trenge en viss skepsis, noe også Selbekk formidler. Skulle jeg etterlyse noe i denne delen , måtte det være en setning om at presten Nicolai Wergeland, som både talte og stemte for jødeparagrafen, 20 år senere erkjente at dette hadde vært feil av ham. Det var hans sønn, dikteren Henrik Wergeland, som hadde overbevist ham om det.
Henrik Wergeland har da også – vel fortjent – fått et eget kapittel i boka. I historien er han blitt stående som jødeparagrafens banemann, selv om den senere utvikling skulle vise at det trengtes mer enn en visjonær dikter for å få fjernet alle de fordommene som var knyttet til det jødiske folket og til jødisk tro og kultur.


Fordommer
Vel så pinlig som debatten rundt «jødeparagrafen» er det å lese om de holdningene som preget både politikere og medier i mellomkrigstida. Jeg stusser derfor litt når Selbekk betegner Aftenposten som «moderat» i dette bildet. Den antisemittismen som den gang gjennomsyret Aftenposten, både på lederplass og reportasjeplass, bidro langt mer til å legitimere dette enn obskure, marginale tidsskrifter kunne klare.
Også innen kristenfolket er det mye å slå ned på i denne tiden. «Høvdinger» som Ole Hallesby var påfallende naive i sine vurderinger av eksempelvis Hitler. I Israelsmisjonen fant man holdninger som i dag ville bli vurdert som kvalifisert rasisme. En avis som gikk mot strømmen i disse årene, var Bergensavisa Dagen.


Hoveddeler
Selbekks bok er delt inn i tre hoveddeler: Norge og jødene 1814-1945, Norge og Israel 1945 til i dag og Norge og jødene 1945 til i dag. Den historiske framstillingen er, så langt jeg kan se, nøktern og saklig. Det gjelder også den nyere historien. De mange sitatene i boka dokumenterer på en interessant måte hvordan mye av den argumentasjonen som i dag brukes i debatten om innvandring og integrering, ble brukt i mellomkrigstiden om jødene: De er «annerledes», de «passer ikke inn», de har «en annen mentalitet» og så videre. Man registrerer også at byråkratiet argumenterer stort sett på samme måte som den gang. Akkurat som det i dag er byråkrater som mener det er ufarlig å sende mennesker på flukt tilbake «dit de kom fra», argumenterte 30-tallets byråkrater for at det var ufarlig å sende jøder tilbake til Tyskland.
Et par unøyaktigheter har likevel sneket seg inn. Jens Hunseid ble ikke statsminister i 1932 fordi Peder Kolstad «trakk seg», men fordi han døde. Selbekk skriver også at Nansenkontoret, som ble opprettet etter Fritjof Nansens død, og som blant annet hjalp jøder på flukt, fikk «noe (økonomisk) støtte» fra Den norske nobelkomité. «Støtten» var Nobels Fredspris, som kontoret fikk i 1938. Et par slike skjønnhetsfeil til endrer imidlertid ikke på hovedinntrykket: En solid gjennomgang av et følsomt politisk tema.


Vebjørn Selbekk
KORSET OG DAVIDSSTJERNEN
Norge, jødene og Israel 1814 til i dag
Genesis Forlag
352 sider

Publisert i Dagen onsdag 23. oktober 2013

En norsk nobelpris i litteratur?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter



Jon Fosse var en av favorittene til Nobelprisen i litteratur for 2013. Hadde det skjedd, ville det vært fjerde gang en norsk forfatter hadde fått prisen. Det er 110 år siden første gang dette skjedde, og 85 år siden forrige gang.

Den første norske prisvinneren var Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910). Han fikk prisen i 1903. I norsk kultur- og samfunnshistorie er han kjent som «dikterhøvdingen på Aulestad», men at han tilhører verdenseliten i litteraturhistorien, er det ikke så mange som mener. Særlig med tanke på Henrik Ibsen – som var og er i verdensklasse – aldri fikk den. Men det er en side ved nobelprisen i litteratur som gjør at den er prestisjetung og litt komisk på samme tid. Det er mange av verdens ypperste forfattere som har fått prisen, men det er enda flere av de ypperste i verden som aldri fikk den – Graham Greene kan være et stikkord. Og det er mange nokså ordinære forfattere som har fått dem – Pearl Buck kan være et stikkord i denne kategorien.
I begrunnelsen for tildelingen til Bjørnson heter det at han får prisen «som en hyllest til hans edle, flotte og allsidige diktning, som alltid har vært preget av både friskheten av sin inspirasjon og den sjeldne renhet av sin sjel».
De to neste nobelprisvinnerne i litteratur kan man være mer bekjent av. De er blant de fremste, både i norsk og internasjonal sammenheng.
I 1920 fikk Knut Hamsun (1859-1951) prisen. I begrunnelsen for at han fikk den, henvises det til ett enkelt verk. Han er den eneste prisvinneren som har fått den for ett verk, til tross for at det i kriteriene for prisen kreves at den skal gis med henvisning til et verk. Verket Hamsun fikk prisen for, var «hans monumentale verk, Markens grøde», heter det i begrunnelsen.
Da Bjørnson – som den siste av «de fire store» - døde i 1910, ble Hamsun nærmest satt inn i deres sted. Han var det store, litterære navnet i Norge, og da «Markens grøde» kom i 1917, fikk den status som et slags nasjonalt epos. Etter at Hamsun gjorde felles sak med tyskerne under krigen, har mange nordmenn hatt et litt anstrengt forhold til ham og hans bøker. Fallet ble så stort i manges øyne fordi hans status hadde vært så enorm.
Den eneste av de tre norske nobelprisvinnerne i litteratur som det ikke kleber noe ubehag ved, er derfor Sigrid Undset (1882 – 1949). Hun fikk prisen i 1928, «spesielt for sine mektige beskrivelser av livet i Norden i middelalderen», som det heter i begrunnelsen. Ikke minst har triologien om Kristin Lavransdatter fremdeles et sort og entusiastisk leserpublikum.

«GUDS TJENER» - TOR EDVIN DAHL 70 ÅR

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter









Jeg hadde fått boka i julegave, den hadde stått høyt på ønskelista, og i løpet av en eneste romjulsnatt leste jeg den tvers gjennom, uten andre pauser enn de naturen iblant tvinger en til.

Romanen het «Guds tjener», og var en skildring av oppvekst og ungdomstid i pinsebevegelsen. Min egen oppvekst, ungdomstid og for så vidt også manndomstid har jeg tilbragt i en beslektet sammenheng. Og jeg oppdaget at det er ikke så stor forskjell på å vokse opp i pinsebevegelsen og Frelsesarmeen.
Siden den gang har jeg lest mange bøker av Tor Edvin Dahl, men den nattlige romjuls-leseopplevelsen står i en klasse for seg. Begrepet «kristen skjønnlitteratur» fikk et annet innhold etter det. Det behøver ikke bare å handle om at den fortapte sønn eller datter kommer hjem og gjøkalven blir slaktet.
For meg som leser virker det som om Tor Edvin Dahls oppvekst i pinsebevegelsen har noe av det samme over seg som da Knut Hamsun kalte Kristiania en by «ingen forlater uten å få merker av den». I både fagbøker og romaner kommer han gang på gang tilbake til dette miljøet, enten han skriver om Åge Samuelsen, Synnøve Finden (der hans bestemor var en av gründerne) eller om pinsebevegelsen som sådan. Han har også skrevet lærebøker, fjernsynsmanus og hørespill – for å nevne noen av de sjangere han har vært innom.
Det vrimler av fortellinger i disse miljøene, og fordi Tor Edvin Dahl kjenner dem så godt, kan han skildre dem med troverdighet – og respekt. Altfor mange forfattere har prøvd det samme, og ikke klart noen av delene.
Lista med titler signert Tor Edvin Dahl (og pseudonymet David Torjussen) er svært lang. Det betyr selvsagt at titlene i den kan være litt ujevne. En forfatter – selv den mest strukturerte og produktive - gir ikke ut godt over 100 titler i løpet av drøyt 40 år uten at det iblant går på bekostning av noe. Det kan være kvalitet, det kan være grundighet eller rett og slett relevans. Men det om står seg av Tor Edvin Dahls forfatterskap, det står seg skikkelig. Romjulsnatten for 40 år siden står fremdeles for meg som en av mine store leseropplevelser.
Tirsdag 10. september fyller altså forfatteren av «Guds tjener» 70 år. Det er grunn nok til både å gratulere og takke.

I Alf Prøysens religiøse landskap

Av Nils-Petter Enstad


I juli ville «hele Norges» Alf Prøysen ha fylt 100 år, og året 2014 er blitt utropt til et "Prøysen-år". På 99-årsdagen sist sommer la statsminister Jens Stoltenberg ned grunnsteinen til det nye Prøysenhuset i Ringsaker kommune.

Nesten 45 år etter hans død er hans diktning fremdeles levende. Det er en diktning med mange landskap: Et barnelandskap, et politisk landskap, et «mørkt» landskap og et religiøst landskap. Dette siste er først og fremst preget av de inntrykk Alf Prøysen fikk gjennom barndommens møter med frelsessoldatene fra Brumunddal.

Ett av de tidligste eksemplene på denne påvirkningen finner man i diktet «Sangen», som sto på trykk i Arbeidermagasinet nr. 49, 1939. Det er ikke et «kristent» dikt i snever forstand, men sterkt preget av en undring over de paradoksene som den kristne tro ofte representerer.
Diktet skildrer en kvinne - en frelsessoldat? - som står med sin gitar og synger om Jesus og om himmelen. Diktet har en lang rekke referanser til bibelske fortellinger og til sanger fra vekkelsesmiljøene i sin alminnelighet og Frelsesarmeen i særdeleshet.

Sangen
Hun står og håndterer gitaren og synger om hyrdens får,
og maner: I dag må du komme.
1 morgen er tiden omme.
Slik synger hun hele året, og dagene kommer og går.

O, hvilken fryd å få bryte de jordiske lenker og bånd,
og skue sin gud i det fjerne.
Jeg bryter min sentenkte hjerne
og undres hvordan hun evner å se en usynlig ånd.

Så synes hun synd på alle som styrtes i avgrunnen ned,
og aldri skal skue hans åsyn
Så lyser i alles påsyn:
En underfull frelser jeg eier: Ham alle, alle skal se.

Hun laster den rike bonde som hadde sin åker så kjær
og la seg på senga og døde.
Hvem skulle arve hans grøde?
Hans gull og rubiner og perler? O, hvilket jordisk begjær.

Gullet er djevelens åte, og perler er fjas og tull.
Men rarest i hele sangen
er at Getsemanegangen
går gjennom perleporter på gater av pure gull.

Uttrykket «hyrdens får» i første vers refererer til ett av de mest kjente bildene Jesus brukte om seg selv: «Jeg er den gode hyrde» (Joh 10, 11 og 14). Hyrde- eller gjetermotivet er sentralt i hele Bibelen; det er nok å minne om Salme 23 og åpningslinjen: «Herren er min hyrde».
Formuleringen «I dag må du komme» og «I morgen er tiden omme» er også velkjente formuleringer fra evangelisering, forkynnelse og vitnesbyrd i de vekkelsesmiljøene som blant andre Frelsesarmeen er en del av. «De jordiske lenker og bånd», som det henvises til i det andre verset, er et annet eksempel på klassisk, kristelig språkbruk; det man ofte har omtalt som «Kana'ans tale».
I det tredje verset er det to referanser til kjente, kristne sanger. Uttrykket «skue hans åsyn» finner man blant annet i sangen «Jesus har bedt oss å komme», som frelsesoffiseren og poeten H.A. Tandberg (1871 – 1959) skrev i 1906. I det tredje verset heter det at «Jesus har bedt meg å lære, lære å ligne Guds lam..». Det skjer ved å: «…skue hans åsyn så lenge, at jeg forvandles ved det, så at hans bilde kan trenge dypt i mitt hjerte seg ned».

I det samme verset har Prøysen også en dobbel referanse til en annen kjent, kristen sang. Det er setningen «En underfull frelser jeg eier», som også er tittelen på en sang som ble skrevet i 1890 av den amerikanske lyrikeren Carrie Elizabeth Breck (1855 – 1934), og oversatt til dansk i 1905. Derfra var veien kort til Norge. Setningen «Ham alle, alle skal se» finner man i sangens omkved, der det heter: «Alle, alle skal se, /den herlige Frelser jeg eier,/ ham alle, alle skal se».
I det fjerde verset i Prøysens dikt er det en referanse til en av Jesu kjente liknelser, nemlig om den om den rike bonden (Luk 12, 13 – 21). Det er en krass tekst, der Jesus advarer mot kun å fokusere på de materielle verdiene, og glemme det som har med Guds rike å gjøre.

I det siste verset bruker Prøysen ordet «Getsemanegangen», som knapt kan sies å være noe etablert uttrykk, men som henspeiler på hagen der Jesus kjempet kampen med seg selv før han ble arrestert og korsfestet. Getsemane er blitt en metafor for et kristent menneskes kamp, og Prøysen avrunder – med full rett! - sitt dikt med å peke på det paradoksale at mens det i mye kristen forkynnelse har vært advart mot rikdom og skatter, er metaforene for den himmelske herlighet nettopp slike ting – perler og gull.

Hvor bevisst Alf Prøysen var på bakgrunnen for disse referansene som tydeligvis lå så tett opp under huden hans, er det ikke godt å vite. Det er lite trolig at han lette dem opp; snarere lå de der og meldte seg når han gikk inn i dette stoffet for å skrive om det. Det som er interessant i denne sammenheng, er nettopp det faktum at de lå der, og at de meldte seg på en nesten påtrengende måte i et dikt som ikke var ment som noen salme, men som kritikk av en måte å forholde seg til verdens urettferdighet på.

Også i andre Prøysen-dikt finner man slike referanser til kristne sanger og begreper. For de fleste er nok likevel «Julekveldsvise» den Prøysen-teksten man først tenker på som religiøst innslag i hans diktning, til tross for at verken Gud eller Jesus er nevnt i sangen. Men fortellingen er ikke til å ta feil av, eller hva som menes når det sies om stjerna at «sea har a brønni i alle verdens land». En nærlesing av så vel viser som stubber viser at det religiøse landskapet var der og utviklet seg gjennom hele Prøysens aktive forfattergjerning, fra de første tekstene han hadde på trykk og til de siste.

I markeringen av Prøysens 100-årsjubileum, hører også denne siden av forfatterskapet med.

Publisert i Agderposten 13. august 2013

Henrik Wergeland - jødeparagrafens banemann

Av
Nils-Petter Enstad





Forstander Ervin Kohn i Det mosaiske trossamfunn mener en debatt om «jødeparagrafen» i Grunnloven i forbindelse med 100-årsjubileet i 1914, ville ført til en annen debatt om «jødespørsmålet» i mellomkrigstida (Aftenposten 30. mai). Heller ikke i forbindelse med neste års grunnlovsjubileum ser det ut til å være lagt opp til en debatt om denne paragrafen.

Det som gjerne kalles «jødeparagrafen» var det siste leddet i den andre paragrafen i vedtaket Eidsvollsforsamlingen gjorde i 1814. I sin helhet lød den slik: «Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende seg til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget».
Ikke noe i denne teksten er bevart 200 år senere, og det første punktet som ble endret, var nettopp bestemmelsen om jødenes adgang til riket. Den som har den historiske æren for dette, var dikteren og samfunnsdebattanten Henrik Wergeland.

«Storebror»
Henrik Wergeland hadde et sterkt forhold til Grunnloven. Født i 1808 og med en far som var en sentral aktør i Eidsvollsforsamlingen, likte han å kalle seg selv «Grunnlovens storebror». Derfor er det interessant at nettopp han var en av de første som tok opp behovet for å gjøre endringer i grunnloven, og da første og fremst i paragraf 2.
Hans nesten slentrende vers fra diktet «Nordmandens Katechisme», som ble publisert i dikterens dødsår 1845, sier det slik:
«Jeg tror vor Grundlov best på jord
dog ei at best er hvert et ord.
Således tror jeg for exempel
enhver bør velge frit sit Tempel.
Man friest være bør i tro
thi bør forandres paragraf 2».

Paragraf 2, slik den ble vedtatt på Eidsvoll, hadde en ekskluderende form. Ulike religiøse grupper ble pekt ut og fortalt at de ikke var velkomne i Norge. Punktet om jødene var det første som falt. I 1897 falt også punktet om munkeordener bort, mens «jesuittparagrafen» først ble opphevet i 1956. Det manglet ikke på advarsler forut for noen av disse endringene. Først ville Norge bli invadert av jøder, deretter av katolikker i sin alminnelighet og så av jesuitter i særdeleshet. Som de fleste vil kunne konstatere: Slik har det ikke gått.

Mange års kamp
Henrik Wergeland var bare så vidt blitt 37 år gammel da han døde 12. juli 1845. De 12 siste årene av sitt liv brukte han svært mye av sin tid, sine krefter og sin energi på arbeidet for å oppheve «jødeparagrafen». Han var nok kritisk til de andre ekskluderende leddene i paragraf 2, men selv en Wergeland måtte velge sine kriger.
Det hadde vært en heftig debatt om jødeparagrafen i riksforsamlingen på Eidsvoll før den ble vedtatt, og flere av de sentrale personene hadde talt mot den. De argumenterte med frihet og toleranse. At akkurat Henrik Wergeland skulle bli den som reiste kampen mot jødeparagrafen, er likevel et lite, historisk paradoks. Hans far Nicolai Wergeland hadde ikke bare vært blant dem som stemte for den på Eidsvoll, han hadde også vært en sterk talsmann for den. Men da sønnen reiste fanen mot bestemmelsen, erkjente faren at han hadde tatt feil den gangen, og støttet sønnens kamp.
To ganger leverte Henrik Wergeland forslag til Stortinget om at jødeparagrafen i grunnloven skulle oppheves. Forslaget han leverte i 1839 ble behandlet i 1842, og da dette falt fordi det manglet 11 stemmer på kvalifisert flertall, leverte han øyeblikkelig et nytt, som ble behandlet i 1845. Heller ikke det fikk kvalifisert flertall, og ble avvist få uker før Wergeland døde. Ved begge anledninger skrev han en både artikler og bøker der han argumenterte for forslaget, blant annet de to diktsamlingene «Jøden – Ni blomstrende Tornequiste» og «Jødinden, elleve blomstrende Tornequiste». Disse rommer noe av det ypperste han skrev. I «Jøden» finner man blant annet diktet «Juleaften», med den kjente setningen: «I sligt et vejr, faar du bønner, Gud…». I «Jødinden» holdt han fram de jødiske kvinner og mødre som eksempler. Noen reagerte negativt på det - dikteren ga jo inntrykk av at jødene var bedre mennesker enn de kristne!

Skamplett
Under krigen vedtok Quisling-regimet at «jødeparagrafen» skulle føres inn igjen i Grunnloven. Slik ville man gi en slags legalitet til jødeforfølgelsene det samme regimet iverksatte.
I 1814 var den norske grunnloven en liberal lov, i slekt med idealene fra den franske revolusjon. 200 år senere blir den opprinnelige paragraf 2 sett på som litt av en skamplett. Forbudet mot munkeordener i sin alminnelighet og jesuitter i særdeleshet, er det ingen grunn til å reflektere over i dag; det var bare pinlig. Arven fra «jødeparagrafen» er det imidlertid grunn til å være oppmerksom på fremdeles. Ikke fordi den var mindre pinlig, men fordi de fordommene som skapte den, fremdeles lever. Til tross for den forsvant først, har holdningene som den representerte, overlevd, og vist seg gang på gang.
Jahn Otto Johansen lanserer i boka «Antisemittismens spøkelse» (Ansgar forlag, 1985) uttrykket «a jew for all seasons» som en beskrivelse av hvor «nyttig» jøden har vært som syndebukk for alt som er galt i verden. Begrunnelsen har vært justert etter behov, fra det religiøse («de korsfestet Jesus»), via det etniske («de ser annerledes ut») til det politiske. Dette siste har ført til at «jødene» er blitt holdt ansvarlige for både kommunismen og kapitalismen – samtidig!
Wergeland var opptatt av den religiøse toleransen da han gikk til kamp mot jødeparagrafen, og argumenterte mot den på de premissene. Den samme argumentasjonen bør kunne brukes når det gjelder etnisk og politisk toleranse. Selv om bestemmelsen ble fjernet i 1851, seks år etter Wergelands død, er tankegodset bak den fremdeles levende. Den debatten trenger man å ta fremdeles, gjerne i forbindelse med grunnlovsjubileet, både med tanke på jødehat og andre former for rasisme.


Publisert i Dagen 20. juni 2013

Påskekrim i 90 år: Lang påskeferie gir mye lesetid

Av Nils-Petter Enstad



Forfatteren Atle Næss mener at sammenhengen mellom nordmenn, krim og påske godt kan skyldes lang påskeferie og dermed god lesetid. Men han ser heller ikke bort fra at spørsmål rundt skyld og uskyld, straff og soning kan være medvirkende, som de allmennmenneskelige og eksistensielle spørsmål de er.

Påskekrimtradisjonen fikk et slags gjennombrudd påsken 1923 i forbindelse med lanseringen av «Bergenstoget plyndret i natt» av pseudonymet Jonantan Jerv, og kan feire 90-årsjubileum. Den kom ut en uke før palmesøndag, og solgte i rekordfart.
- At det har blitt krim som er blitt nordmenns påskelektyre, tror jeg likevel mer er en tilfeldighet, og at kriminalromaner, gjerne av det mer «intellektuelle» slaget der leseren fikk være med på løsningen, ble betraktet som akseptabel underholdningslitteratur blant svært mange.
- Du sier «ble» betraktet?
- Ja, den moderne kriminalromanen legger nok ikke sånn vekt på selve den finurlige løsningen, men ofte mer på person- og miljøskildring, gjerne med et litt kritisk perspektiv. De fleste norske krimromaner er jo virkelige samtidsromaner, nesten alltid med veldig presis stedfesting og skildring av lokale miljøer: Staalesens Varg Veum i Bergen, og både Jan Mehlums Svend Foyn fra Tønsberg og Jørn Horst Liers William Wisting fra Larvik, for å nevne tre. De har jo ulik bakgrunn også: En sosionom som blir privatdetektiv, en litt forsoffen advokat og en politimann. Det begynner å bli en stund siden journalister var detektiver i krimlitteraturen, forresten…
Atle Næss legger til at det lar seg nok gjøre å hevde at krimromanene samlet gir et vel så oppdatert bilde av det norske samfunnet i dag som de «vanlige» romanene. – La gå at det nødvendigvis blir et ganske mørkt bilde. Vi snakker jo om forbrytelser!

PÅSKEFORTELLINGEN
- Den kristne påskefortellingen er jo, om ikke et kriminaldrama, så et rettsdrama. Er det noe i denne fortellingen som «trigger» denne fasinasjonen for kriminalromaner og serier både i radio og fjernsyn akkurat i påsken?
- Jeg har nok hørt denne teorien, men den forklarer neppe hvorfor dette med påskekrim er et spesifikt norsk fenomen! Det at påskefortellingen er dramatisk, har jo også gitt seg mange uttrykk: spanske pasjonsopptog, pasjonsspill der hele landsbyer deltar, for ikke å snakke om de mektige påskeoratoriene. Men veien fra disse til krimsjangeren er såpass lang at jeg knapt tror det er noen nødvendig sammenheng. Den kunsten som er skapt med motiver fra påsken, både i musikk og maleri, står seg utmerket godt på egen hånd. Men det er klart – skyld/uskyld, straff og soning reiser allmennmenneskelige eksistensielle spørsmål som alltid er aktuelle og som de beste kriminalromanene også tar opp i seg.
- Du skrev selv en kriminalroman som het «Korsfareren» i sin tid…
- Ja, og tittelen er ikke aldeles tilfeldig. Men ellers må jeg nok si at det som interesserte meg mest var å bruke sjangeren for å beskrive hvordan fortida kan dukke opp og gjøre seg dramatisk gjeldende etter mange år, hvordan man så å si blir innhentet av sine synder. Og for så vidt må sone for dem, kan du vel si …

PRESTEDETEKTIV
- En av de store detektivene i kriminallitteraturen er jo Chestertons Fader Brown. Er du overrasket over at det ikke er flere slike detektiver i denne litteraturen? Adam Dalgliesh er riktignok prestesønn, da…
- Men det er det vel! I Umberto Ecos Rosens navn er det jo en fransiskanermunk med det klingende navn William fra Baskerville som er detektiven. Og det er sikkert flere, prester egner seg utmerket som etterforskere – i alle fall litterært sett! Det er forresten litt overraskende at den dypt religiøse Dorothy L. Sayers har overklassefyren Lord Peter Wimsey som sin helt, og ikke en lærd teolog, men det var kanskje fordi hun skilte mellom kriminalromanene og sitt øvrige forfatterskap. Hun oversatte jo Dantes Guddommelige komedie til engelsk.
- Skyld og soning har jo vært sentrale temaer i mye klassisk kriminallitteratur. Er dette først og fremst et vestlig fenomen fra en kristen kulturkrets, eller kan man si at «krim er krim» over hele verden?
- Dette vet jeg for lite om, men jeg skulle tro at de dype problemene knyttet til skyld og soning er så allmennmenneskelige at de forekommer i litteratur og kunst over hele verden. Derimot har vel den spesielle sjangeren «kriminalroman» sammenheng med publiserings- og markedsforhold i den vestlige verden; det at litteraturen ble en vare som skulle selges til et publikum. - Apropos det: Det hevdes jo at verdens første kriminalroman var norsk! Den svært produktive Mauritz Hansen publiserte Mordet på maskinbygger Roolfsen alt i 1839. Jeg vet ikke om den kom ut til påske, men det norske lesende publikums forhold til sjangeren går i alle fall langt tilbake.
- Har den klassiske detektivhelten en slags Messias-funksjon? Den allvitende Poirot, underdogen Varg Veum, den milde, men bestemte Miss Marple?
- Ja, det har han vel – eller en slags høyere farsfunksjon om du vil. Detektiven er den som gjenoppretter orden i en verden der ondskapen midlertidig tilsynelatende har triumfert, som bringer orden inn i et kaos forårsaket av grådighet, begjær, brutalitet …
- Det er jo en godt etablert myte i litteraturhistorien at det var den vellykte lanseringen av romanen «Bergentoget plyndret i natt» fra 1923 som ga støtet til nordmenns kobling av krim og påske, og at tradisjonen dermed er 90 år i år. Hva tenker du om denne påstanden?
- Jeg tror faktisk det er en veldig enkel og plausibel forklaring på at fenomenet er særnorsk. Det og altså den lange ferien, sier Atle Næss til slutt.

FAKTA:
Påskekrim i 90 år
Særnorsk tradisjon med utgivelser av kriminallitteratur i tida før påske.
Praktiseres også i radio og fjernsyn.
Ble etter enkeltes mening etbalert med utgivelsen av "Bergenstoget plyndret i natt" fra 1923.
Flere norske forfattere har basert sitt forfatterskap i hovedsak på kriminalromaner.

Publisert i Smaalenenes Avis onsdag 27. mars 2013