Dikteren som ble taus

Av Nils-Petter Enstad

Han sto bak den kanskje største, norske boksuksessen i mellomkrigstiden. Han skrev tre romaner som solgte i store opplag og ble oversatt til en lang rekke språk. Han kjøpte en stor gård i Eidsberg og flyttet med sin familie fra Oslo. Forventningene var enorme med tanke på eventuelle kommende bøker. I stedet ble han rammet av norsk litteraturhistories mest omtalte skrivesperre. Onsdag 10. oktober var det 50 år siden forfatteren Trygve Gulbranssen døde.

Han ble født i Kristiania i 1894, og drev i mange år et vekselbruk mellom sportsjournalistikk og forretningsdrift. Han var tobakksgrossist, og gjorde det bra i denne bransjen. Firmaet han ledet ble etter hvert det største i sin nisje i Norge. Som sportsjournalist dekket han alle olympiske leker i årene mellom 1920 og 1936 for Aftenposten og sportsbladet «Idrætsliv». Det ble startet i 1914, og ble slått sammen med «Sportsmanden» i 1933. Dette bladet holdt det gående til 1965. Trygve Gulbranssen var først og fremst opptatt av friidrett, men regnes også som den som «innførte» orienteringssporten til Norge.

FORFATTER
Det hevdes – med større eller mindre rett – at alle journalister bærer på en drøm om å skrive bøker. Denne drømmen fikk Trygve Gulbranssen tidlig. Da han debuterte som skjønnlitterær forfatter i 1933 med romanen «Bakom synger skogene», var det gått nesten 20 år siden han begynte å arbeide på dette verket. De to neste bindene kom de påfølgende år: «Det blåser fra Dauingfjell» (1934) og «Ingen vei går utenom» (1935). Bøkene kom på Aschehoug forlag, og ble store suksesser. De tre romanene utgjør en serie som ofte kalles «Skogene-trilogien» eller «Bjørndalstrilogien».
Fortellingen går over flere generasjoner, og handlingen foregår på 1700- og 1800-tallet. Det er en fortelling med mye dramatikk. Selv om han var vokst opp i Kristiania, var forfatteren av bondeslekt. Det var en religiøs grunntone i fortellingen som nok kunne oppfattes som å bikke over i naturmystisisme. Det var en krevende tid å leve i, og enkelte kritikere leste inn i bøkene en fascinasjon for «den sterke mann»; et tema som var nokså betent på 1930-tallet.
Men bøkene solgte, og de ble oversatt til mange språk. En artikkel av den radikale, svenske kritikeren Sten Stolpe som karakteriserte bøkene som «urtypen for den falske og forløyede litteratur som har skapt så mye elendighet», hev også norske kritikere seg på. Oppfatningen av «Skogene-triologien» som en premissleverandør for fascismen holdt seg lenge. Da Den Norske Bokklubben ga ut bøkene på 1980-tallet, skrev litteraturkritikeren og professoren Willy Dahl i Dagbladet en artikkel han kalte «Og bakom synger fascismen». Det er imidlertid ingen tvil om at Trygve Gulbranssen selv hadde en klart antinazistisk holdning, og han avviste alle forsøk fra NS-myndighetene under krigen på å gå deres ærend.

TAUS
«Skogene-triologien» gjorde Trygve Gulbranssen til en velstående mann. I 1940 kjøpte han gården Hobøl i Eidsberg og flyttet dit med sin familie, som besto av kone og to barn. Mange tenkte nok at gården skulle bli et slags østfoldsk Nørholm; gården på Sørlandet der Knut Hamsun skrev bøker på løpende bånd. Slik gikk det ikke. Gulbranssen satt natt etter natt på sitt skrivekammer på gården, men han ga ikke ut noe som helst. Forfatteren og forleggeren Tore Stubberud ga i 1984 ut romanen «Et rom i natten», som handler om Trygve Gulbranssen og hans skrivesperre.
Han hadde ideer og gjorde nok notater, men han ga ikke ut noe som helst. Som forretningsmann brukte han også mye tid på å overvåke sine rettigheter, og på å følge opp ulike planer om filmversjoner av serien. Først mot slutten av hans liv ble en slik plan realisert av en tysk filmskaper. Det har vært lansert flere forklaringer på hva denne skrivesperren skyldtes. Noen mener det var den heftige debatten rundt bøkene som gjorde det, andre at det var forretningsdriften. Man skal heller ikke se bort fra at han rett og slett ikke hadde mer å fortelle. Også litteraturhistorien kan vise til «one hit wonders».
«Skogene»-serien skal være oversatt til mer enn 30 språk, og har solgt i 12 millioner eksemplarer. I Mysen sentrum står det en byste av Trygve Gulbranssen – dikteren som ble så taus.

Jesus-roman 70 år

Av Nils-Petter Enstad

Den nevnes i nesten samme åndedrag som ”Quo Vadis” og ”Ben Hur”. I år er det 70 år siden den amerikanske presten og forfatteren Lloyd C. Douglas ga ut romanen ”The Robe”. På norsk er den kjent som ”…jeg så ham dø”. Bare få uker etter utgivelsen høsten 1942 lå den øverst på bestselgerlista til New York Times, og beholdt denne plassen i to år.

Romanen tar utgangspunkt i fortellingen fra Johannes-evangeliet om soldatene som spilte terning om de kappen Jesus hadde hatt på seg før han ble korsfestet. Om kappen heter det at «… den var uten sømmer, vevd i ett stykke ovenfra og helt ned. Da sa de til hverandre: - La oss ikke rive den i stykker, men kaste lodd om hvem som skal ha den.» Hovedpersonen i fortellingen er den romerske offiseren Marcellus Gallio, som vinner loddtrekningen om Jesu kappe. Han har meget motvillig deltatt ved korsfestelsen, ikke fordi han tror på Jesu budskap, men fordi han mener Jesus ikke er skyldig i noe som fortjener døden.
Alle begivenhetene i kjølvannet av korsfestelsen gjør at Marcellus får et psykisk sammenbrudd. Når han kommer hjem igjen, ser han at kappen han vant ligger framme, til tross for at han har gitt beskjed om at den skal ødelegges. Først blir han rasende, men når han tar i kappen, merker han at det skjer noe med ham. Nervene roer seg og han må innse at Jesus var noe mer enn et vanlig menneske.
Den norske utgaven av romanen er i tre bind og kom ut få etter krigen. Oversettelsen til norsk var ved ekteparet Lalli og Fritjof Knutsen, som ellers var mest kjent som krimforfattere.


Forfatteren
Lloyd C. Douglas var sønn av en luthersk prest i USA, og var også selv prest i mange år. Han ble født i 1877 og ordinert til prestetjeneste i 1910. Da han var 50 år gammel sluttet han som prest og begynte i stedet å skrive romaner. ”The Great Obsession” (på norsk: Mot nye horisonter) fra 1929 handler om en kristen hjernekirurg som får suksess, mye på grunn av sin fromhet. Det store gjennombruddet fikk han med ”The Robe” drøyt ti år senere. I 1948 ga han ut romanen ”The Big Fisherman” som en oppfølger til ”The Robe”. Avslutningsscenen i ”The Robe” er at Marcellus, i det han føres bort sammen med andre kristne for å bli drept, er at han kaster Jesu kappe over til noen andre kristne og sier at de skal gi kappen til ”Fiskeren”, eller apostelen Peter. Han er da også hovedpersonen i den neste romanen, som på norsk fikk tittelen ”Jeg kjenner ham ikke”. Det var Nationalforlaget som ga ut de norske oversettelsene av disse bøkene første gang. Senere har blant annet Ansgar Forlag gitt dem ut, og de kan fremdeles finnes i bibliotekene.
Begge romanene er senere filmet. ”The Robe” hadde premiere i 1953, med Richard Burton i hovedrollen. Han ble Oscar-nominert for rollen, og filmen ble nominert som beste film, men uten å nå opp. ”The Big Fisherman” hadde premiere i 1959 med musicalstjernen Howard Keel i rollen som Peter.
Lloyd C. Douglas selv døde i 1951.


Richard Burton ble nominert til Oscar for beste mannlige hovedrolle for sin tolkning av Marcellus Gaius i filmversjonen av ”..jeg så ham dø”.

Kardemomme by: Idealsamfunn eller skrekkvisjon?

Av Nils-Petter Enstad

«Du skal ikke plage andre, du skal væregrei og snill – og for øvrig kan du gjøre som du vil.» Gjennom mer enn 50 år er norske barn blitt lært opp i denne enkle reglen, kjent som «Kardemommeloven». Den er fra Thorbjørn Egner fortelling «Folk og røvere i Kardemomme By». I år er det 100 år siden han ble født.

Fortellingene om Kardemomme By og Hakkebakkeskogen er for lengst blitt en del av den norskefolkearven. Historien om de tre røverne, politimester Bastian og tante Sofie fått en like sentral plass i norske barns bevissthet som de bibelske fortellingene hadde tidligere. Fremdeles holder Kardemomme By sitt grep på de oppvoksende slekter. Det er derfor på sin plass både å se på det politiske budskapet i fortellingen.

IDYLL?
Kardemomme-fortellingen kom ut i 1955, mens Gerhardsenepoken var på sitt høyeste. Krigen lå ti år unna, gjenoppbyggingen var nærmest fullført. Arbeiderpartiet hadde rent flertall i Stortinget og en lang rekke kommunestyrer. Tilsynelatende sto man foran en evigvarende sosialdemokratisk idyll. Det var klima for en slikfortelling. Kardemomme By ble den nye norske grunnfortellingen. Sett på avstand, var Kardemomme By nærmest et paradis. Forfatteren legger også opp til det når han skal plassere byen geografisk: «Kardemomme er en ganske liten by, og den ligger så langt borte at det er nesten ingen som vet om den. Det er visst bare du og jeg og så noen til.(…) Det hender meget der som ikke hender andre steder. Der går det esler og kameler i gatene, for eksempel, og der kommer også ruslende en elefant eller to– nå og da.» Slik skapes det fysiskavstand til selve byen, samtidig som den etableres som en idyll hos leseren.
Det første som slår en når man legger Kardemommesamfunnet under lupen, er det totale fraværet av samfunnsmessige strukturer. Kardemomme By er en isolert bystat og et eneveldig, føydalt fyrstedømme. Her er ingen folkevalgt representasjon, ingen besluttende eller administrativ myndighet, ingen ordensmakt i egentlig forstand og ikke noe rettsvesen. Skolevesen og religionsvesen har man heller ikke, og ikke noe monetært system. Det eneste man har er en selvoppnevnt «politimester», og en gammel mann som er blitt byens orakel ved å formulere selvfølgeligheter.
Kardemomme By er med andreord et klassisk despoti der all makt er samlet i hendene på én person. Det er Politimester Bastian, en tilsynelatende godslig og jovial mann som i realiteten har full kontroll. Han styrer byen ved hjelp av Kardemommeloven, en banal reglesom åpner for den rene vilkårlighet. Symbolet på Bastians makt er et grelt, fargesprakende og åpenbart selvkomponert kostyme som med en viss velvilje kan kalles uniform. Iført den spaserer Bastian gjennom byen, hilser til høyre og venstre og er blid og vennlig mot alle. Hvorfor skulle han ikke være det? Han vet han har dem i sin hule hånd. Byen er hans. Han tar seg av fordelingen mellom brød og sirkus som er nøkkelen til enhver despots suksess.

UTFORDRERE
De eneste som utfordrer Bastians regime er de tre røverne utenfor byen. Det er ikke tilfeldig at de bor der. Å være satt utenfor er alltid dissidentenesstraff i et totalitært klima. Det politiske prosjektet deres er gått i frø for lengst. Inne i byen er Tante Sofie det nærmeste man kommer en politiskopposisjon. Men hun representerer ingen trussel. Hun har hoffnarrens funksjon, og fungerer qua narr som en ventil for den frustrasjon som finnes i byen. Røverne driver geriljavirksomhet med innbrudd der de stjeler mat til seg selv og stuntsom å stjele trikken eller kidnappe Tante Sofie. Det siste blir begynnelsen til slutten for opposisjonen mot Bastian. Sofie har nemlig ikke noe i mot å bli hentet til røverhuset i nattens mulm og mørke. Det gir henne et prosjekt: Å få orden i huset og på dem som bor der. Når Bastian og to til våger seg ut til røverhuset for å befri Sofie, sender hun dem tilbake. Hun ønsker å bli der huner. - Jeg liker meg her, sier hun. Når Bastian antyder at de i hvert fall bør arrestere røverne for å ha bortført henne, avfeier hun det også. Hun skal nok få skikk på dem. Men de får nok av prosjektet hennes, og bringer henne tilbake i nattens mulm og mørke.
At Sofie ønsker å bli hos røverne, kan tyde på at hun tidligere har vært en del av den samme opposisjon som de tre røverne. Trolig var det et kjærlighetsforhold mellom henne og Kasper, leder av gruppa. Det er hans idé å kidnappe Sofie, og det er Sofie hangifter seg med etter at han er tatt inn igjen i varmen. At jenta Kamomilla, som bor hos Sofie, kaller henne «tante», er et velkjent grep for å skjule at hun er Sofies kjærlighetsbarn med Kasper. Enslige mødre godtas ikke i Kardemommeidyllen, kun enslige tanter.

TILBAKEFØRINGEN
Med at røverne blir fanget av et selvoppnevnt borgervern, begynner tilbakeføringen til samfunnet. At borgervernet holder politimesteren utenfor planene tyder på at de ikke stoler på ham. De vet at han har interesse av å opprettholde trusselbildet med de tre røverne. Men stilt overfor et fait accompli må han gjennomføre en rettssak, en prosess der ikke én eneste av de mest banale rettssikkerhetsregler blir fulgt: Ingen etterforskning, ingen jury, ingen anklager og ingen forsvarer. Bastian gjør noen tilfeldige notater i boka si og avsier en forholdsvis streng dom: Fengsel i 48 dager. Men bare et par dager senere begynner det å brenne i tårnhuset der Gamle Tobias, byens orakel, bor med de to dyrene sine. Fordi røverne klarer å slukke brannen, blir de byens helter, og med sin sikre nese for bevaring av makten, sørger Bastian for å integrere dem: Han utnevner Kasper til brannmester, Jesper til sirkusdirektør og Jonatan til bakerlæring. Slik sørger han – bokstavelig talt - for fortsatt å gi folket brød og sirkus.
Som politisk rehabilitering betraktet, er dette en genistrek. Opprøret er nøytralisert. Idyllen ergjenopprettet og Bastian kan fortsette i glansrollen som landsfader og politiskikon.

Publisert som kronikk i Vårt Land 12. mars 2012

...og kjem på navnet Gud

Om Einar Skjæraasen og troen
Av Nils-Petter Enstad


Generasjoner av skolebarn har lært Einar Skjæraasens vakre dikt om respekten for naturen og skaperverket: "Du ska itte trø i graset". For noen tiår siden var den nesten å regne som naturvernets salme og kampsang i en og samme tekst. I sin bok om Trysil-dikteren forteller sønnen Magne Skjæraasen om det religiøse i farens sinn og diktning, og beskriver en prosess som gikk fra barnetro til panteisme og tilbake til barnetroen.

Det religiøse draget var til stede i Einar Skjæraasen sitt sinn fra første til siste bok, ikke som en trang til å finne ut av et spekulativt system eller en streben etter analyse og erkjennelse, men som en intuisjon og en ærefrykt for livets mysterium.
Han vokste opp i et hjem der kristendom var noe som hørte hverdagen til. Han gikk i søndagsskolen til han var forholdsvis stor, sammen med søsknene sine. De bibelske fortellingene og begrepene festet seg dypt i sinnet hans, forteller Magne Skjæraasen i boka "Fra dikt til drøm", som kom til farens 100-årsdag i år 2000. Boka var en revidert versjon av forfatterens første bok om sin far: "En elsker i verden."

KOM BORT
Etter hvert som han ble voksen, kom Einar Skjæraasen bort fra det sønnen kaller "den artikulerte kristendom". Møter med sykdom og død, og ikke minst med to bestialske kriger førte ham til det sønnen kaller "slektskap med Thomas: Vis meg naglegapene". For den følsomme dikteren var dette en smertefull vei, og enkelte ting ga han aldri slipp på: Som troen på et skapende prinsipp. I diktet "Juninatt" formulerer han det slik:
Og itte kan je lover
og itte kan je bud
for alt som gror og yrer,
syg kraft og fanger skrud.
Je berre lever i det
og kjem på navnet Gud.


I diktet ”Det store i det små” er han inne på den samme tankerekken når han forteller hva han skal svare presten:

Og er han stram i kjolen
og spør meg hva jeg tror,
da tror jeg det er gudshus
i hver neve jord.

KRISTEN HUMANIST
Einar Skjæraasen gjennomgikk en åndelig utvikling som kan ha mange likhetstrekk med den prosessen menn som Kristian Schjelderup og Anders Wyller opplevde: Mort en kristen humanisme. Diktene hans fikk et annet preg. Diktet ”Hymne”, som han skrev i 1965, året før han døde, fikk plass i "Salmer 97", et tillegg til Norsk Salmebok som fremdeles brukes i mange menigheter. De tre versene tar utgangspunkt i det hverdagslige, samtidig som de munner ut i en lovprisning:

Himlen blåner for vårt øye, jorden grønnes for vår fot.
Bekken risler for vår tørste, korn og blomst og tre slår rot.
Fugler spiler sine vinger, barnet pludrer med sin mor.
Lovet være han som skapte drømmen og det første ord.

Vinden har sin sti å vandre, bølgen har sin vei å gå,
vår og sommer, høst og vinter skifter i det minste strå,
gledens tid og sorgens time har sin bolig i hvert sinn.
Lovet være han som åpnet første le og siste grind.

Lyset stiger, lyset faller over alle dunkle fjell.
Morgensol og aftenstjerne viser dag og varsler kveld.
Hjertet har sin lengsels høyde, hånden har sin gjernings fred.
Lovet være han som er og ånder over tid og sted.

Sønnen skriver at dikteren måtte frigjøre seg fra sin første, ureflektere kristendom, som hadde vært uten motforestillinger, og gjøre sine egne erfaringer, for eksempel med Getsemane. Det diktet som heter ”Getsemane” munner ut i en klar, kristen bekjennelse:

Som før, som før står et oppreist kors
og bryter mot morgenrøden.
Og menneskesønnen bærer som før
de skyldiges skyld inntil døden.

SNAKKET MED VÅRHERRE SOM MED MANNEN I GATA

Av Nils-Petter Enstad
"Hva slags menneske er denne Flora Larsson? Hun snakker jo med Vår Herre som en annen snakker med mannen i gata!" Det var en av setterne på et Oslo-trykkeri som kom med dette hjertesukket mens han arbeidet med den første av de i alt seks samlingene med bønner som frelsesoffiseren Flora Larsson ga ut på norsk. I år er det 40 år siden den første av disse samlingene kom ut som bok.

Slo an ny tone
Med teksten "Jeg kan ikke be", som er åpningsdiktet i samlingen "Et øyeblikk, Herre!" fra 1970, slo Flora Larsson an en helt ny tone i den kristne poesien her i landet. Her var hverdagsbønner om hverdagssituasjoner i et hverdagslig språk. De siste tilgjengelige tallene viser at den første boka etter hvert er solgt i 38.000 eksemplarer - en helt eventyrlig tall for en diktsamling - kristen eller ikke. De to neste - "Mellom deg og meg, Herre!" fra 1975 og "Nærmere deg, Herre!" fra 1978, har solgt i henholdsvis 25.000 og 17.000 eksemplarer. Totalt har de seks bøkene av Flora Larsson som er oversatt til norsk solgt 99.000 eksemplarer.
Alle tekstene er opprinnelig skrevet på engelsk, men ble oversatt til flere språk. Men Norge var uten tvil det landet der diktene fikk sine fleste lesere, og det store flertall av disse tilhørte ikke Frelsesarmeen. Fremdeles brukes tekstene i kirker og frimenigheter, både som ren opplesning og som en del av liturgiske innslag. De har også vært brukt som utgangspunkt for studiegrupper.

Internasjonalist
Hvem var hun så, frelsesoffiseren som klarte å sette ord på tanker og følelser som titusenvis av norske kvinner og menn må ha kjent seg igjen i?
Hun ble født 31. mai 1904, som datter av et engelsk frelsesoffiserspar. Som barn fikk hun en internasjonal oppvekst, etter hvert som foreldrenes kall førte familien fra det ene landet til det neste. I 1927 reiste hun fra København til Frelsesarmeens internasjonale offisersskole i London. Noen år senere giftet hun seg med den svensk-fødte frelsesoffiseren Sture Larsson, og sammen tjenestegjorde de i England, Sør-Amerika, Frankrike, Danmark og Finland, før de kom til Norge i 1969 som ledere for Frelsesarmeens arbeid her i landet.
Flora Larsson begynte å skrive dikt allerede som tenåring. Men når hun begynte å skrive ned bønnene sine, var det som et ledd i arbeidet med sitt eget bønneliv. "Jeg hadde lest et sted at ved å skrive ned bønnene, ble de mer levende," fortalte hun selv. Til å begynne med syntes hun ikke dette var så vellykket. Hun beskriver de første bønnene hun skrev ned som "religiøse essays", preget av "høytravende fraser". Så kom hun på at hun mange år tidligere hadde lest en fransk bok der bønn var formet som en samtale. Denne formen bestemte hun seg for å bruke, og oppdaget at den fungerte. Det engelske Krigsropet begynte å trykke bønnene under vignetten "Just a Moment, Lord!", og ble også samlet i bokform med samme tittel.

Norge
I forbindelse med ordren til Norge våren 1969, ble det tatt initiativ til at disse bønnene skulle oversettes til norsk. Den som fikk oppdraget, var Krigsropets daværende sjefredaktør, oberstløytnant Per Raubakken. Han har også oversatt de øvrige bøkene hennes som er kommet på norsk, sammen med Haakon Dahlstrøm og Liv-Sigfried Runar. Allerede høsten 1969 sto de første diktene på trykk i det norske Krigsropet, og i 1970 kom de i bokform.
Det er interessant å studere opplagstallene for de forskjellige utgavene av den første boka, som også er den som har solgt mest. Den oversikten er som et lite forlagseventyr i seg selv. Man begynte med å trykke 2000 eksemplarer. Enhver som kjenner de norske salgstallene for kristne bøker i sin alminnelighet, og diktsamlinger i særdeleshet, vil mene at et førsteopplag på 2000 var dristig, nesten litt hasardiøst. Allerede året etter var det behov for et nytt opplag. Denne gang valgte man å trykke 1500. Tredje opplag ble på 1000 eksemplarer, det fjerde bare på 500. Tallene forteller om en nøling og stigende vantro fra forlagets side: Kunne det være mulig at boka bare fortsatte å selge?
Bare i løpet av året 1974 kom boka i fire nye opplag, tre av dem på 1000 eksemplarer, og det fjerde på 2000. I 1975 kom to opplag på 2000 eksemplarer hver, i 1976 ett opplag på 2000, før man i 1977 og 1978 dro til med et opplag på 5000 hvert av de to årene. Parallelt med at "Et øyeblikk, Herre!" solgte så bra, kom altså to andre samlinger, skrevet over samme lest, som også solgte svært bra. Den engelskfødte frelsesoffiseren ble noe så unikt i norsk sammenheng som en gedigen opplagsuksess med lyrikk.

Langt liv
Flora og Sture Larsson fikk tre barn sammen. Den eldste, en sønn, døde da han var sju år gammel. De andre to ble begge offiserer i Frelsesarmeen. Sønnen John var Frelsesarmeens general og verdensleder fra 2002 til 2006, mens datteren Miriam blant annet har vært nestkommanderende for Frelsesarmeen i Norge.
Fra Norge gikk ferden til England for ekteparet Larsson i 1972. I 1974 ble de pensjonert, og bare kort tid etter pensjoneringen døde ektemannen. I en artikkel hun skrev et års tid etter ektemannens brå død, forteller hun om hva slags sterk, åndelig opplevelse det var å kjenne seg omgitt av Guds kjærlighet i den situasjonen. Forrige gang hun hadde merket noe tilsvarende, var da den eldste sønnen deres døde.
Flora Larsson fikk mange år som enke. Hun fortsatte å skrive, og ga ut flere diktsamlinger, en minnebok og en antologi med biografiske artikler om kvinneprofiler i Frelsesarmeens historie: "My Best Men are Women". Hun døde i London 12. mars 2000 - nær 96 år gammel.

Pubslisert av Kristelig Pressekontor mars 2010 - Foto: Frelsesarmeen

DA GUD BLE KRISTEN

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter – Tidligere offiser i Frelsesarmeen

Jeg tror det er biskop Per Lønning som i en av sine bøker forteller om jenta som ble konfrontert med en av Det gamle testamentes voldsomme fortellinger, og deretter spurt om hvordan den kunne forenes med troen på en kjærlig Gud. – Ja, men det skjedde jo før Gud ble kristen, svarte jenta.

Den lille historien dukket opp i tankene mens jeg leste Margaret Skjelbreds ”Mors bok – Sort er hun, dog yndig”. Det siste er et sitat fra Salomos Høysang, og kan kanskje, med en viss varsomhet, brukes som en beskrivelse av boka også. For det er en varm og vakker bok, men også full av sårhet og ikke så lite sinne. Som en anmelder har påpekt: Forfatteren vil så gjerne tvile, men troen sniker seg hele tiden inn…
Margaret Skjelbred forteller om en barndom preget av haugiansk strenghet og nøkternhet, av klare sosiale og kulturelle koder. Ikke minst hadde de bibelske fortellingene en stor plass i dette hjemmet, sammen med langvarige ”oppbyggelser” på bedehuset og rundt om i hjemmene.
For en som selv vokste opp i et kristent hjem, og tilhører samme generasjon som Margaret Skjelbred, er det ikke mulig å lese en slik bok uten å kaste sideblikk til egen barndom, egen oppvekst og egne erfaringer. Jeg kaster også sideblikk til den vesle jenta det fortelles om, og kjenner meg igjen i både tanker og funderinger. Hvorfor konkluderte vi da så forskjellig?
Jo da, det var forskjeller i – kan man kalle det ”rammevilkår”? Det er forskjell på et haugiansk bygdemiljø og et urbant frelsesarmémiljø. Det var nok også forskjeller i kulturimpulser. I mitt barndomshjem var det både radio, etter hvert fjernsyn, kino, teater og et bredt tilfang av litteratur av alle slag. I Margaret Skjelbreds barndomshjem var det knapt noe av dette, om jeg leser boka hennes rett.

Men den viktigste forskjellen tror jeg ligger i de fortellingene vi vokste opp med. Der hun vokste opp med Det gamle testamente sine både dramatiske og bloddryppende fortellinger, med ofringen av Isak som et slags opplevelsesmessig klimaks, vokste jeg opp med Jesus-fortellingene. I denne sammenheng er det både fortellingene om Jesus og av Jesus: Liknelser som Den fortapte sønn og Den barmhjertige samaritan. Fortellinger som i min bevissthet fremdeles står seg som to av verdenslitteraturens vakreste og viktigste fortellinger.

Uttrykket ”før Gud ble kristen” sier noe om forskjellen på det gudsbildet man møter i Det gamle testamente, og det man møter i Det nye, gjennom personen Jesus fra Nasaret. Den gammeltestamentlige Gud kan nok oppfattes som streng, hard og nådeløs, mens han i Det nye er inkluderende, tilgivende og åpen. Fortellingen om ofringen av Isak og liknelsen om den fortapte sønn blir stående som en tese og antitese.
Er den strenge, nådeløse Gud tese, er barnevennen Jesus antitesen. Er moseloven tese, er nåden og evangeliet antitesen. Dette er ikke en teologisk argumentasjon fra min side, men en empirisk. Det er ikke tilfeldig at de miljøene i USA som er de sterkeste tilhengerne av dødsstraff, henter mye av sin argumentasjon fra Det gamle testamente.
Selvfølgelig var også Jesus-fortellingene en del av Margaret Skjelbreds barndom, som de gammeltestamentlige må ha vært en del av min. Likevel: Slik jeg husker det nå, var det først i skolens kristendomstimer jeg ble kjent med fortellingene om Abraham, Isak og Jakob, om Josef og brødrene hans, om Moses og fangenskapet i Egypt. Og antakelig må Jesus-bildet fra Frelsesarmeens søndagsskole på en eller annen måte ha fungert som en stabilisator, slik at de gammeltestamentlige fortellingene aldri klarte å ta fokus vekk fra ham. Hos Margaret Skjelbred ser det ut til å ha fungert omvendt.

Margaret Skjelbred skildrer sine foreldre som varme, snille og sårbare mennesker, og som leser forstår man datterens undring over at samtidig kunne være sikre i sin tro, og nesten brutale (hun bruker ikke det ordet!) når de skiller mellom hvem som er frelst og hvem som er fortapt, og som etter døden skal brenne i helvete og pines i all evighet.
Selv har jeg ingen erindring av å ha hørt om helvete verken fra mine foreldre eller i det kristne miljøet jeg var en del av. Det ble nok snakket om himmelen, men ikke om helvete. At Gud satt oppe i himmelen og fulgte med på hva vi gjorde – la gå med det. Men det hang ikke noe flammende ris bak det himmelske speilet og truet oss.
I Frelsesarmeen lærer man også om livets dobbelte utgang, og at det finnes både en frelse og en fortapelse. Men hovedfokuset er på frelsen, på nåden og på himmelen.

Ved å lese om Margaret Skjelbreds haugianske barndom ble jeg konfrontert med min egen. Det betyr ikke at det var en idyll å vokse opp i Frelsesarmeen – men så er aldri barndom bare idyll. Frelsesarmeen står muligens for en ”gladere” kristendom enn mange bedehusmiljøer tradisjonelt har gjort, men det er mennesker som føler seg traumatisert etter en oppvekst i det miljøet også. Og det finnes mennesker som brøt med den tro og de verdier som barndomshjemmet sto for, enten disse var ”strenge” eller ”romslige”.
Min ”barnetro” var enklere enn den kristentro jeg står for i dag, men kjernen både i barnetroen og den mer bevisste, reflektere kristentro er Jesus-skikkelsen og Jesus-fortellingene. De gammeltestamentlige fortellingene leser jeg som fortellinger. Derfor tror jeg ikke det var Gud som påla Abraham å ofre Isak – men jeg tror tanken kan ha dukket opp i Abrahams hode, omgitt som han var av kulturer der menneskeofringer var en del av kulten.

Viktigere enn fortellingen om en som trodde han måtte ofre sitt barn, er fortellingen om han som tok imot barnet da det kom tilbake, som i liknelsen om den fortapte sønn. Det står for meg som en bekreftelse på at Gud ble kristen.

(Publisert i litt forkortet form i Vårt Land 5. oktober 2009)

KNUT HAMSUN OG DET ÅNDFULLE VRØVL

Av Nils-Petter Enstad
”Jeg vet ikke noen dikter som kan vrøvle så åndfullt som den store Knut Hamsun!” Slik oppsummerte presten og litteraturanmelderen Sverre Riisøen sin omtale i den bergenske Morgenavisen av Knut Hamsuns siste bok: ”Paa gjengrodde stier”. 28. september er det 60 år siden den kom ut i Norge og Sverige samtidig, få uker etter forfatterens 90-årsdag.

Med sin tilsynelatende rause honnør til dikteren, fikk Riisøen ivaretatt to hensyn samtidig: Det ene var professor Gabriel Langfeldts famøse vurdering av Hamsun som en person med ”varig svekkende sjelsevner”, det andre var det magiske grepet Hamsun fremdeles hadde på sine lesere gjennom sin elegante og mesterlige bruk av språket. Ikke alle anmeldere var like rause som Riisøen, selv om de aller fleste kjente igjen mesterkloen.
”Paa gjengrodde stier” var ikke den første boka fra Knut Hamsun der man kunne mene han bedrev ”åndfullt vrøvl”. Allerede i 1936 skrev Nordahl Grieg i et essay som for lengst er blitt en klassiker, og som het kun ”Knut Hamsun”: ”Tre år er gått, en ny bok av Hamsun er kommet.(…) Og en natt leser man, to bind av hendelsesløshet, men ingen annen kunne ha skrevet dem”.

I MOTSIGELSENS TEGN
Knut Hamsun står fremdeles, 150 år etter sin fødsel og 60 år etter sin siste bok, i motsigelsenes tegn i den offentlige bevissthet. Hans bekjennelse til Quisling, Hitler og nazismen etter okkupasjonen i 1940 skapte sjokkbølger som fremdeles ikke har lagt seg. I ettertid må man undre seg over hvorfor sjokket ble så stort. Som Nordahl Grieg påpekte i det samme essayet fra 1936: ”Ingen europeisk dikter har i dag mer åpent enn Hamsun bekjent seg til reaksjonen. Hans navn, mektig som et livsverk, brukes i dag som en svøpe mot frie mennesker under fascismens diktatur”.
I essayet viser Nordahl Grieg punkt for punkt, hvordan Hamsun hele livet hadde inntatt standpunkter som måtte føre ham i armene på fascismen, dens herrementalitet, dens menneskesyn og dens brutalitet. Men samtidig går han svært langt i å skille mellom dikteren Hamsun, som var av verdensklasse, og politikeren Hamsun, som var den rene dilettant.

KONTROVERSIELT
Hamsun-året 2009 åpnet 19. februar, på årsdagen for Hamsuns død i 1952. I august er det 150 år siden han ble født. Hamsun-året kommer som det foreløpig siste etter både Ibsen-år og Wergeland-år. Og det er uten tvil det mest kontroversielle av dem. For ”han var jo nazist under krigen”. Om det er substans i en slik påstand skal ikke drøftes her. Men det er ingen tvil om at han ble oppfattet slik, etter at han våren 1940 gjentok sin erklæring fra mellomkrigstiden at han var ”Quislings mann”. Reaksjonene var sterke. For uansett hva han hadde flagget av kontroversielle meninger tidligere: Han var og ble et ikon. Han hadde plassert Norge på det litterære verdenskartet.
Fram til okkupasjonen var likevel den politisk reaksjonære Hamsun noe man ikke tok helt på alvor. Det var først da okkupasjonsstyrkene sto i landet, og Hamsun 1. mai 1940 sto fram i avisene med sitt ”Kast børsa!”, at det gikk opp for folk at han jo faktisk mente disse halsstarrige tingene. Utover i krigsårene meddelte han seg flere ganger i offentligheten med refs av de som sto imot ”den nye tid”. Det hele toppet seg med minneordene han skrev om Adolf Hitler, og som sto på trykk 4. mai 1945, tre dager før tyskerne kapitulerte.
Kanskje burde man ha skjønt tegningen da han i 1936 gikk ut med sitt rabiate angrep på den tyske journalisten og redaktør Carl von Ossietzky (1889 – 1938), som det året fikk Nobels Fredpris for 1935. Som pasifistisk forfatter hadde han vært fengslet av så vel den (mer eller mindre) demokratiske Weimar-republikken, som av naziregimet. Da han fikk prisen, hadde han vært i konsentrasjonsleir i flere år. Ettertiden husker best Nordahl Grieg og Sigrid Undset sine skarpe svar til Hamsun i den striden, men husker ikke like godt at det faktisk var mange som delte Hamsuns oppfatning, om ikke i form, så i innhold. Aftenposten raste mot tildelingen på lederplass, utenriksminister Halvdan Koht trakk seg fra nobelkomiteen, det samme gjorde tidligere statsminister Ludwig Mowinckel. Kong Haakon uteble fra seremonien der en representant for Ossientzky mottok prisen. Prisvinneren selv satt fremdeles i fangenskap.

VIKTIG FORFATTERSKAP
”Ingen kan vrøvle så åndfullt som Knut Hamsun” – er det en rettferdig analyse av ett av verdenslitteraturens viktigste forfatterskap? Særlig åndfull er i hvert fall ikke den vrøvlingen som blant er kommet fra israelsk hold, der det hevdes at det å feire Hamsun, er å feire antisemittismen. Mye kan sies om Hamsun, men det kan ikke dokumenteres at han var antisemitt.
Enten man nær sagt liker det ikke: Ved siden av Henrik Ibsen og Sigrid Undset, er Knut Hamsun den norske forfatteren som blir mest lest internasjonalt, og er blitt det gjennom mange tiår. Det kan ikke endres, uansett hva man mener om ham som person, eller om de standpunkter han inntok. Store diktere er ikke nødvendigvis – pr. definisjon – sympatiske mennesker, eller politisk korrekte. Hans underfundige bruk av språket er blitt beskrevet som ”magisk”. Slik magi kan gjøre at en dikter blir ”farlig” – særlig hvis man hele tiden skal legge den til enhver tid rådende folkemening til grunn. Men for de mange av oss som synes språkets magi har sin egen dynamikk og sin egen eksistensberettigelse, kommer man ikke utenom at noen større norsk dikter enn Knut Hamsun har man ikke sett, og vil man trolig heller ikke se.

"RO"?
Det er 150 år siden Knut Hamsun ble født. Det ser ikke ut til at det vil bli ”ro” rundt ham på lenge ennå. Han er, om ikke et åpent sår, så et ømt arr i den norske bevisstheten, med en betennelse liggende under arret og verke. De som ennå måtte huske Hamsuns ”svik”, blir stadig færre, selv de som var små barn under krigen, er i dag pensjonister. Og likevel har bitterheten og aggresjonen overlevd, i hvert fall hos enkelte. Knut Hamsun engasjerer stadig, på godt og vondt, både som forfatter og skjebne. Det gis ut bøker om så vel ham selv som familien hans. Flere av romanene kommer stadig i nye utgaver, og de brukes som pensum i den videregående skolen. Han er blitt en som man – uttrykt med en klisjé – ”elsker å hate”. Hadde han kunne kommentere dette selv, ville replikken vært både besk og bitende. Kanskje omtrent som i diktet ”Gravsted”, fra samlingen ”Det vilde Kor”:

Jojo jeg skal holde en fest når jeg dør,
en fest som skal skaffe de næb og klør
og tender en del at bestille.
(…)
Så blir det et rikelig mål til hver
og enda så sitter den mætte hær
og piller de gode taffel.
Da ribber tilslut en ørn mit skelet,
han blir på sted stedet til alt er ætt,
så trækker han ind sin gaffel.”

Sa noen ”åndfullt vrøvl”?

Publisert som kronikk i Fredriksstad Blad 4. august 2009