I Alf Prøysens religiøse landskap

Av Nils-Petter Enstad


I juli ville «hele Norges» Alf Prøysen ha fylt 100 år, og året 2014 er blitt utropt til et "Prøysen-år". På 99-årsdagen sist sommer la statsminister Jens Stoltenberg ned grunnsteinen til det nye Prøysenhuset i Ringsaker kommune.

Nesten 45 år etter hans død er hans diktning fremdeles levende. Det er en diktning med mange landskap: Et barnelandskap, et politisk landskap, et «mørkt» landskap og et religiøst landskap. Dette siste er først og fremst preget av de inntrykk Alf Prøysen fikk gjennom barndommens møter med frelsessoldatene fra Brumunddal.

Ett av de tidligste eksemplene på denne påvirkningen finner man i diktet «Sangen», som sto på trykk i Arbeidermagasinet nr. 49, 1939. Det er ikke et «kristent» dikt i snever forstand, men sterkt preget av en undring over de paradoksene som den kristne tro ofte representerer.
Diktet skildrer en kvinne - en frelsessoldat? - som står med sin gitar og synger om Jesus og om himmelen. Diktet har en lang rekke referanser til bibelske fortellinger og til sanger fra vekkelsesmiljøene i sin alminnelighet og Frelsesarmeen i særdeleshet.

Sangen
Hun står og håndterer gitaren og synger om hyrdens får,
og maner: I dag må du komme.
1 morgen er tiden omme.
Slik synger hun hele året, og dagene kommer og går.

O, hvilken fryd å få bryte de jordiske lenker og bånd,
og skue sin gud i det fjerne.
Jeg bryter min sentenkte hjerne
og undres hvordan hun evner å se en usynlig ånd.

Så synes hun synd på alle som styrtes i avgrunnen ned,
og aldri skal skue hans åsyn
Så lyser i alles påsyn:
En underfull frelser jeg eier: Ham alle, alle skal se.

Hun laster den rike bonde som hadde sin åker så kjær
og la seg på senga og døde.
Hvem skulle arve hans grøde?
Hans gull og rubiner og perler? O, hvilket jordisk begjær.

Gullet er djevelens åte, og perler er fjas og tull.
Men rarest i hele sangen
er at Getsemanegangen
går gjennom perleporter på gater av pure gull.

Uttrykket «hyrdens får» i første vers refererer til ett av de mest kjente bildene Jesus brukte om seg selv: «Jeg er den gode hyrde» (Joh 10, 11 og 14). Hyrde- eller gjetermotivet er sentralt i hele Bibelen; det er nok å minne om Salme 23 og åpningslinjen: «Herren er min hyrde».
Formuleringen «I dag må du komme» og «I morgen er tiden omme» er også velkjente formuleringer fra evangelisering, forkynnelse og vitnesbyrd i de vekkelsesmiljøene som blant andre Frelsesarmeen er en del av. «De jordiske lenker og bånd», som det henvises til i det andre verset, er et annet eksempel på klassisk, kristelig språkbruk; det man ofte har omtalt som «Kana'ans tale».
I det tredje verset er det to referanser til kjente, kristne sanger. Uttrykket «skue hans åsyn» finner man blant annet i sangen «Jesus har bedt oss å komme», som frelsesoffiseren og poeten H.A. Tandberg (1871 – 1959) skrev i 1906. I det tredje verset heter det at «Jesus har bedt meg å lære, lære å ligne Guds lam..». Det skjer ved å: «…skue hans åsyn så lenge, at jeg forvandles ved det, så at hans bilde kan trenge dypt i mitt hjerte seg ned».

I det samme verset har Prøysen også en dobbel referanse til en annen kjent, kristen sang. Det er setningen «En underfull frelser jeg eier», som også er tittelen på en sang som ble skrevet i 1890 av den amerikanske lyrikeren Carrie Elizabeth Breck (1855 – 1934), og oversatt til dansk i 1905. Derfra var veien kort til Norge. Setningen «Ham alle, alle skal se» finner man i sangens omkved, der det heter: «Alle, alle skal se, /den herlige Frelser jeg eier,/ ham alle, alle skal se».
I det fjerde verset i Prøysens dikt er det en referanse til en av Jesu kjente liknelser, nemlig om den om den rike bonden (Luk 12, 13 – 21). Det er en krass tekst, der Jesus advarer mot kun å fokusere på de materielle verdiene, og glemme det som har med Guds rike å gjøre.

I det siste verset bruker Prøysen ordet «Getsemanegangen», som knapt kan sies å være noe etablert uttrykk, men som henspeiler på hagen der Jesus kjempet kampen med seg selv før han ble arrestert og korsfestet. Getsemane er blitt en metafor for et kristent menneskes kamp, og Prøysen avrunder – med full rett! - sitt dikt med å peke på det paradoksale at mens det i mye kristen forkynnelse har vært advart mot rikdom og skatter, er metaforene for den himmelske herlighet nettopp slike ting – perler og gull.

Hvor bevisst Alf Prøysen var på bakgrunnen for disse referansene som tydeligvis lå så tett opp under huden hans, er det ikke godt å vite. Det er lite trolig at han lette dem opp; snarere lå de der og meldte seg når han gikk inn i dette stoffet for å skrive om det. Det som er interessant i denne sammenheng, er nettopp det faktum at de lå der, og at de meldte seg på en nesten påtrengende måte i et dikt som ikke var ment som noen salme, men som kritikk av en måte å forholde seg til verdens urettferdighet på.

Også i andre Prøysen-dikt finner man slike referanser til kristne sanger og begreper. For de fleste er nok likevel «Julekveldsvise» den Prøysen-teksten man først tenker på som religiøst innslag i hans diktning, til tross for at verken Gud eller Jesus er nevnt i sangen. Men fortellingen er ikke til å ta feil av, eller hva som menes når det sies om stjerna at «sea har a brønni i alle verdens land». En nærlesing av så vel viser som stubber viser at det religiøse landskapet var der og utviklet seg gjennom hele Prøysens aktive forfattergjerning, fra de første tekstene han hadde på trykk og til de siste.

I markeringen av Prøysens 100-årsjubileum, hører også denne siden av forfatterskapet med.

Publisert i Agderposten 13. august 2013

Henrik Wergeland - jødeparagrafens banemann

Av
Nils-Petter Enstad





Forstander Ervin Kohn i Det mosaiske trossamfunn mener en debatt om «jødeparagrafen» i Grunnloven i forbindelse med 100-årsjubileet i 1914, ville ført til en annen debatt om «jødespørsmålet» i mellomkrigstida (Aftenposten 30. mai). Heller ikke i forbindelse med neste års grunnlovsjubileum ser det ut til å være lagt opp til en debatt om denne paragrafen.

Det som gjerne kalles «jødeparagrafen» var det siste leddet i den andre paragrafen i vedtaket Eidsvollsforsamlingen gjorde i 1814. I sin helhet lød den slik: «Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende seg til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget».
Ikke noe i denne teksten er bevart 200 år senere, og det første punktet som ble endret, var nettopp bestemmelsen om jødenes adgang til riket. Den som har den historiske æren for dette, var dikteren og samfunnsdebattanten Henrik Wergeland.

«Storebror»
Henrik Wergeland hadde et sterkt forhold til Grunnloven. Født i 1808 og med en far som var en sentral aktør i Eidsvollsforsamlingen, likte han å kalle seg selv «Grunnlovens storebror». Derfor er det interessant at nettopp han var en av de første som tok opp behovet for å gjøre endringer i grunnloven, og da første og fremst i paragraf 2.
Hans nesten slentrende vers fra diktet «Nordmandens Katechisme», som ble publisert i dikterens dødsår 1845, sier det slik:
«Jeg tror vor Grundlov best på jord
dog ei at best er hvert et ord.
Således tror jeg for exempel
enhver bør velge frit sit Tempel.
Man friest være bør i tro
thi bør forandres paragraf 2».

Paragraf 2, slik den ble vedtatt på Eidsvoll, hadde en ekskluderende form. Ulike religiøse grupper ble pekt ut og fortalt at de ikke var velkomne i Norge. Punktet om jødene var det første som falt. I 1897 falt også punktet om munkeordener bort, mens «jesuittparagrafen» først ble opphevet i 1956. Det manglet ikke på advarsler forut for noen av disse endringene. Først ville Norge bli invadert av jøder, deretter av katolikker i sin alminnelighet og så av jesuitter i særdeleshet. Som de fleste vil kunne konstatere: Slik har det ikke gått.

Mange års kamp
Henrik Wergeland var bare så vidt blitt 37 år gammel da han døde 12. juli 1845. De 12 siste årene av sitt liv brukte han svært mye av sin tid, sine krefter og sin energi på arbeidet for å oppheve «jødeparagrafen». Han var nok kritisk til de andre ekskluderende leddene i paragraf 2, men selv en Wergeland måtte velge sine kriger.
Det hadde vært en heftig debatt om jødeparagrafen i riksforsamlingen på Eidsvoll før den ble vedtatt, og flere av de sentrale personene hadde talt mot den. De argumenterte med frihet og toleranse. At akkurat Henrik Wergeland skulle bli den som reiste kampen mot jødeparagrafen, er likevel et lite, historisk paradoks. Hans far Nicolai Wergeland hadde ikke bare vært blant dem som stemte for den på Eidsvoll, han hadde også vært en sterk talsmann for den. Men da sønnen reiste fanen mot bestemmelsen, erkjente faren at han hadde tatt feil den gangen, og støttet sønnens kamp.
To ganger leverte Henrik Wergeland forslag til Stortinget om at jødeparagrafen i grunnloven skulle oppheves. Forslaget han leverte i 1839 ble behandlet i 1842, og da dette falt fordi det manglet 11 stemmer på kvalifisert flertall, leverte han øyeblikkelig et nytt, som ble behandlet i 1845. Heller ikke det fikk kvalifisert flertall, og ble avvist få uker før Wergeland døde. Ved begge anledninger skrev han en både artikler og bøker der han argumenterte for forslaget, blant annet de to diktsamlingene «Jøden – Ni blomstrende Tornequiste» og «Jødinden, elleve blomstrende Tornequiste». Disse rommer noe av det ypperste han skrev. I «Jøden» finner man blant annet diktet «Juleaften», med den kjente setningen: «I sligt et vejr, faar du bønner, Gud…». I «Jødinden» holdt han fram de jødiske kvinner og mødre som eksempler. Noen reagerte negativt på det - dikteren ga jo inntrykk av at jødene var bedre mennesker enn de kristne!

Skamplett
Under krigen vedtok Quisling-regimet at «jødeparagrafen» skulle føres inn igjen i Grunnloven. Slik ville man gi en slags legalitet til jødeforfølgelsene det samme regimet iverksatte.
I 1814 var den norske grunnloven en liberal lov, i slekt med idealene fra den franske revolusjon. 200 år senere blir den opprinnelige paragraf 2 sett på som litt av en skamplett. Forbudet mot munkeordener i sin alminnelighet og jesuitter i særdeleshet, er det ingen grunn til å reflektere over i dag; det var bare pinlig. Arven fra «jødeparagrafen» er det imidlertid grunn til å være oppmerksom på fremdeles. Ikke fordi den var mindre pinlig, men fordi de fordommene som skapte den, fremdeles lever. Til tross for den forsvant først, har holdningene som den representerte, overlevd, og vist seg gang på gang.
Jahn Otto Johansen lanserer i boka «Antisemittismens spøkelse» (Ansgar forlag, 1985) uttrykket «a jew for all seasons» som en beskrivelse av hvor «nyttig» jøden har vært som syndebukk for alt som er galt i verden. Begrunnelsen har vært justert etter behov, fra det religiøse («de korsfestet Jesus»), via det etniske («de ser annerledes ut») til det politiske. Dette siste har ført til at «jødene» er blitt holdt ansvarlige for både kommunismen og kapitalismen – samtidig!
Wergeland var opptatt av den religiøse toleransen da han gikk til kamp mot jødeparagrafen, og argumenterte mot den på de premissene. Den samme argumentasjonen bør kunne brukes når det gjelder etnisk og politisk toleranse. Selv om bestemmelsen ble fjernet i 1851, seks år etter Wergelands død, er tankegodset bak den fremdeles levende. Den debatten trenger man å ta fremdeles, gjerne i forbindelse med grunnlovsjubileet, både med tanke på jødehat og andre former for rasisme.


Publisert i Dagen 20. juni 2013

Påskekrim i 90 år: Lang påskeferie gir mye lesetid

Av Nils-Petter Enstad



Forfatteren Atle Næss mener at sammenhengen mellom nordmenn, krim og påske godt kan skyldes lang påskeferie og dermed god lesetid. Men han ser heller ikke bort fra at spørsmål rundt skyld og uskyld, straff og soning kan være medvirkende, som de allmennmenneskelige og eksistensielle spørsmål de er.

Påskekrimtradisjonen fikk et slags gjennombrudd påsken 1923 i forbindelse med lanseringen av «Bergenstoget plyndret i natt» av pseudonymet Jonantan Jerv, og kan feire 90-årsjubileum. Den kom ut en uke før palmesøndag, og solgte i rekordfart.
- At det har blitt krim som er blitt nordmenns påskelektyre, tror jeg likevel mer er en tilfeldighet, og at kriminalromaner, gjerne av det mer «intellektuelle» slaget der leseren fikk være med på løsningen, ble betraktet som akseptabel underholdningslitteratur blant svært mange.
- Du sier «ble» betraktet?
- Ja, den moderne kriminalromanen legger nok ikke sånn vekt på selve den finurlige løsningen, men ofte mer på person- og miljøskildring, gjerne med et litt kritisk perspektiv. De fleste norske krimromaner er jo virkelige samtidsromaner, nesten alltid med veldig presis stedfesting og skildring av lokale miljøer: Staalesens Varg Veum i Bergen, og både Jan Mehlums Svend Foyn fra Tønsberg og Jørn Horst Liers William Wisting fra Larvik, for å nevne tre. De har jo ulik bakgrunn også: En sosionom som blir privatdetektiv, en litt forsoffen advokat og en politimann. Det begynner å bli en stund siden journalister var detektiver i krimlitteraturen, forresten…
Atle Næss legger til at det lar seg nok gjøre å hevde at krimromanene samlet gir et vel så oppdatert bilde av det norske samfunnet i dag som de «vanlige» romanene. – La gå at det nødvendigvis blir et ganske mørkt bilde. Vi snakker jo om forbrytelser!

PÅSKEFORTELLINGEN
- Den kristne påskefortellingen er jo, om ikke et kriminaldrama, så et rettsdrama. Er det noe i denne fortellingen som «trigger» denne fasinasjonen for kriminalromaner og serier både i radio og fjernsyn akkurat i påsken?
- Jeg har nok hørt denne teorien, men den forklarer neppe hvorfor dette med påskekrim er et spesifikt norsk fenomen! Det at påskefortellingen er dramatisk, har jo også gitt seg mange uttrykk: spanske pasjonsopptog, pasjonsspill der hele landsbyer deltar, for ikke å snakke om de mektige påskeoratoriene. Men veien fra disse til krimsjangeren er såpass lang at jeg knapt tror det er noen nødvendig sammenheng. Den kunsten som er skapt med motiver fra påsken, både i musikk og maleri, står seg utmerket godt på egen hånd. Men det er klart – skyld/uskyld, straff og soning reiser allmennmenneskelige eksistensielle spørsmål som alltid er aktuelle og som de beste kriminalromanene også tar opp i seg.
- Du skrev selv en kriminalroman som het «Korsfareren» i sin tid…
- Ja, og tittelen er ikke aldeles tilfeldig. Men ellers må jeg nok si at det som interesserte meg mest var å bruke sjangeren for å beskrive hvordan fortida kan dukke opp og gjøre seg dramatisk gjeldende etter mange år, hvordan man så å si blir innhentet av sine synder. Og for så vidt må sone for dem, kan du vel si …

PRESTEDETEKTIV
- En av de store detektivene i kriminallitteraturen er jo Chestertons Fader Brown. Er du overrasket over at det ikke er flere slike detektiver i denne litteraturen? Adam Dalgliesh er riktignok prestesønn, da…
- Men det er det vel! I Umberto Ecos Rosens navn er det jo en fransiskanermunk med det klingende navn William fra Baskerville som er detektiven. Og det er sikkert flere, prester egner seg utmerket som etterforskere – i alle fall litterært sett! Det er forresten litt overraskende at den dypt religiøse Dorothy L. Sayers har overklassefyren Lord Peter Wimsey som sin helt, og ikke en lærd teolog, men det var kanskje fordi hun skilte mellom kriminalromanene og sitt øvrige forfatterskap. Hun oversatte jo Dantes Guddommelige komedie til engelsk.
- Skyld og soning har jo vært sentrale temaer i mye klassisk kriminallitteratur. Er dette først og fremst et vestlig fenomen fra en kristen kulturkrets, eller kan man si at «krim er krim» over hele verden?
- Dette vet jeg for lite om, men jeg skulle tro at de dype problemene knyttet til skyld og soning er så allmennmenneskelige at de forekommer i litteratur og kunst over hele verden. Derimot har vel den spesielle sjangeren «kriminalroman» sammenheng med publiserings- og markedsforhold i den vestlige verden; det at litteraturen ble en vare som skulle selges til et publikum. - Apropos det: Det hevdes jo at verdens første kriminalroman var norsk! Den svært produktive Mauritz Hansen publiserte Mordet på maskinbygger Roolfsen alt i 1839. Jeg vet ikke om den kom ut til påske, men det norske lesende publikums forhold til sjangeren går i alle fall langt tilbake.
- Har den klassiske detektivhelten en slags Messias-funksjon? Den allvitende Poirot, underdogen Varg Veum, den milde, men bestemte Miss Marple?
- Ja, det har han vel – eller en slags høyere farsfunksjon om du vil. Detektiven er den som gjenoppretter orden i en verden der ondskapen midlertidig tilsynelatende har triumfert, som bringer orden inn i et kaos forårsaket av grådighet, begjær, brutalitet …
- Det er jo en godt etablert myte i litteraturhistorien at det var den vellykte lanseringen av romanen «Bergentoget plyndret i natt» fra 1923 som ga støtet til nordmenns kobling av krim og påske, og at tradisjonen dermed er 90 år i år. Hva tenker du om denne påstanden?
- Jeg tror faktisk det er en veldig enkel og plausibel forklaring på at fenomenet er særnorsk. Det og altså den lange ferien, sier Atle Næss til slutt.

FAKTA:
Påskekrim i 90 år
Særnorsk tradisjon med utgivelser av kriminallitteratur i tida før påske.
Praktiseres også i radio og fjernsyn.
Ble etter enkeltes mening etbalert med utgivelsen av "Bergenstoget plyndret i natt" fra 1923.
Flere norske forfattere har basert sitt forfatterskap i hovedsak på kriminalromaner.

Publisert i Smaalenenes Avis onsdag 27. mars 2013

Dikteren som ble taus

Av Nils-Petter Enstad

Han sto bak den kanskje største, norske boksuksessen i mellomkrigstiden. Han skrev tre romaner som solgte i store opplag og ble oversatt til en lang rekke språk. Han kjøpte en stor gård i Eidsberg og flyttet med sin familie fra Oslo. Forventningene var enorme med tanke på eventuelle kommende bøker. I stedet ble han rammet av norsk litteraturhistories mest omtalte skrivesperre. Onsdag 10. oktober var det 50 år siden forfatteren Trygve Gulbranssen døde.

Han ble født i Kristiania i 1894, og drev i mange år et vekselbruk mellom sportsjournalistikk og forretningsdrift. Han var tobakksgrossist, og gjorde det bra i denne bransjen. Firmaet han ledet ble etter hvert det største i sin nisje i Norge. Som sportsjournalist dekket han alle olympiske leker i årene mellom 1920 og 1936 for Aftenposten og sportsbladet «Idrætsliv». Det ble startet i 1914, og ble slått sammen med «Sportsmanden» i 1933. Dette bladet holdt det gående til 1965. Trygve Gulbranssen var først og fremst opptatt av friidrett, men regnes også som den som «innførte» orienteringssporten til Norge.

FORFATTER
Det hevdes – med større eller mindre rett – at alle journalister bærer på en drøm om å skrive bøker. Denne drømmen fikk Trygve Gulbranssen tidlig. Da han debuterte som skjønnlitterær forfatter i 1933 med romanen «Bakom synger skogene», var det gått nesten 20 år siden han begynte å arbeide på dette verket. De to neste bindene kom de påfølgende år: «Det blåser fra Dauingfjell» (1934) og «Ingen vei går utenom» (1935). Bøkene kom på Aschehoug forlag, og ble store suksesser. De tre romanene utgjør en serie som ofte kalles «Skogene-trilogien» eller «Bjørndalstrilogien».
Fortellingen går over flere generasjoner, og handlingen foregår på 1700- og 1800-tallet. Det er en fortelling med mye dramatikk. Selv om han var vokst opp i Kristiania, var forfatteren av bondeslekt. Det var en religiøs grunntone i fortellingen som nok kunne oppfattes som å bikke over i naturmystisisme. Det var en krevende tid å leve i, og enkelte kritikere leste inn i bøkene en fascinasjon for «den sterke mann»; et tema som var nokså betent på 1930-tallet.
Men bøkene solgte, og de ble oversatt til mange språk. En artikkel av den radikale, svenske kritikeren Sten Stolpe som karakteriserte bøkene som «urtypen for den falske og forløyede litteratur som har skapt så mye elendighet», hev også norske kritikere seg på. Oppfatningen av «Skogene-triologien» som en premissleverandør for fascismen holdt seg lenge. Da Den Norske Bokklubben ga ut bøkene på 1980-tallet, skrev litteraturkritikeren og professoren Willy Dahl i Dagbladet en artikkel han kalte «Og bakom synger fascismen». Det er imidlertid ingen tvil om at Trygve Gulbranssen selv hadde en klart antinazistisk holdning, og han avviste alle forsøk fra NS-myndighetene under krigen på å gå deres ærend.

TAUS
«Skogene-triologien» gjorde Trygve Gulbranssen til en velstående mann. I 1940 kjøpte han gården Hobøl i Eidsberg og flyttet dit med sin familie, som besto av kone og to barn. Mange tenkte nok at gården skulle bli et slags østfoldsk Nørholm; gården på Sørlandet der Knut Hamsun skrev bøker på løpende bånd. Slik gikk det ikke. Gulbranssen satt natt etter natt på sitt skrivekammer på gården, men han ga ikke ut noe som helst. Forfatteren og forleggeren Tore Stubberud ga i 1984 ut romanen «Et rom i natten», som handler om Trygve Gulbranssen og hans skrivesperre.
Han hadde ideer og gjorde nok notater, men han ga ikke ut noe som helst. Som forretningsmann brukte han også mye tid på å overvåke sine rettigheter, og på å følge opp ulike planer om filmversjoner av serien. Først mot slutten av hans liv ble en slik plan realisert av en tysk filmskaper. Det har vært lansert flere forklaringer på hva denne skrivesperren skyldtes. Noen mener det var den heftige debatten rundt bøkene som gjorde det, andre at det var forretningsdriften. Man skal heller ikke se bort fra at han rett og slett ikke hadde mer å fortelle. Også litteraturhistorien kan vise til «one hit wonders».
«Skogene»-serien skal være oversatt til mer enn 30 språk, og har solgt i 12 millioner eksemplarer. I Mysen sentrum står det en byste av Trygve Gulbranssen – dikteren som ble så taus.

Jesus-roman 70 år

Av Nils-Petter Enstad

Den nevnes i nesten samme åndedrag som ”Quo Vadis” og ”Ben Hur”. I år er det 70 år siden den amerikanske presten og forfatteren Lloyd C. Douglas ga ut romanen ”The Robe”. På norsk er den kjent som ”…jeg så ham dø”. Bare få uker etter utgivelsen høsten 1942 lå den øverst på bestselgerlista til New York Times, og beholdt denne plassen i to år.

Romanen tar utgangspunkt i fortellingen fra Johannes-evangeliet om soldatene som spilte terning om de kappen Jesus hadde hatt på seg før han ble korsfestet. Om kappen heter det at «… den var uten sømmer, vevd i ett stykke ovenfra og helt ned. Da sa de til hverandre: - La oss ikke rive den i stykker, men kaste lodd om hvem som skal ha den.» Hovedpersonen i fortellingen er den romerske offiseren Marcellus Gallio, som vinner loddtrekningen om Jesu kappe. Han har meget motvillig deltatt ved korsfestelsen, ikke fordi han tror på Jesu budskap, men fordi han mener Jesus ikke er skyldig i noe som fortjener døden.
Alle begivenhetene i kjølvannet av korsfestelsen gjør at Marcellus får et psykisk sammenbrudd. Når han kommer hjem igjen, ser han at kappen han vant ligger framme, til tross for at han har gitt beskjed om at den skal ødelegges. Først blir han rasende, men når han tar i kappen, merker han at det skjer noe med ham. Nervene roer seg og han må innse at Jesus var noe mer enn et vanlig menneske.
Den norske utgaven av romanen er i tre bind og kom ut få etter krigen. Oversettelsen til norsk var ved ekteparet Lalli og Fritjof Knutsen, som ellers var mest kjent som krimforfattere.


Forfatteren
Lloyd C. Douglas var sønn av en luthersk prest i USA, og var også selv prest i mange år. Han ble født i 1877 og ordinert til prestetjeneste i 1910. Da han var 50 år gammel sluttet han som prest og begynte i stedet å skrive romaner. ”The Great Obsession” (på norsk: Mot nye horisonter) fra 1929 handler om en kristen hjernekirurg som får suksess, mye på grunn av sin fromhet. Det store gjennombruddet fikk han med ”The Robe” drøyt ti år senere. I 1948 ga han ut romanen ”The Big Fisherman” som en oppfølger til ”The Robe”. Avslutningsscenen i ”The Robe” er at Marcellus, i det han føres bort sammen med andre kristne for å bli drept, er at han kaster Jesu kappe over til noen andre kristne og sier at de skal gi kappen til ”Fiskeren”, eller apostelen Peter. Han er da også hovedpersonen i den neste romanen, som på norsk fikk tittelen ”Jeg kjenner ham ikke”. Det var Nationalforlaget som ga ut de norske oversettelsene av disse bøkene første gang. Senere har blant annet Ansgar Forlag gitt dem ut, og de kan fremdeles finnes i bibliotekene.
Begge romanene er senere filmet. ”The Robe” hadde premiere i 1953, med Richard Burton i hovedrollen. Han ble Oscar-nominert for rollen, og filmen ble nominert som beste film, men uten å nå opp. ”The Big Fisherman” hadde premiere i 1959 med musicalstjernen Howard Keel i rollen som Peter.
Lloyd C. Douglas selv døde i 1951.


Richard Burton ble nominert til Oscar for beste mannlige hovedrolle for sin tolkning av Marcellus Gaius i filmversjonen av ”..jeg så ham dø”.

Kardemomme by: Idealsamfunn eller skrekkvisjon?

Av Nils-Petter Enstad

«Du skal ikke plage andre, du skal væregrei og snill – og for øvrig kan du gjøre som du vil.» Gjennom mer enn 50 år er norske barn blitt lært opp i denne enkle reglen, kjent som «Kardemommeloven». Den er fra Thorbjørn Egner fortelling «Folk og røvere i Kardemomme By». I år er det 100 år siden han ble født.

Fortellingene om Kardemomme By og Hakkebakkeskogen er for lengst blitt en del av den norskefolkearven. Historien om de tre røverne, politimester Bastian og tante Sofie fått en like sentral plass i norske barns bevissthet som de bibelske fortellingene hadde tidligere. Fremdeles holder Kardemomme By sitt grep på de oppvoksende slekter. Det er derfor på sin plass både å se på det politiske budskapet i fortellingen.

IDYLL?
Kardemomme-fortellingen kom ut i 1955, mens Gerhardsenepoken var på sitt høyeste. Krigen lå ti år unna, gjenoppbyggingen var nærmest fullført. Arbeiderpartiet hadde rent flertall i Stortinget og en lang rekke kommunestyrer. Tilsynelatende sto man foran en evigvarende sosialdemokratisk idyll. Det var klima for en slikfortelling. Kardemomme By ble den nye norske grunnfortellingen. Sett på avstand, var Kardemomme By nærmest et paradis. Forfatteren legger også opp til det når han skal plassere byen geografisk: «Kardemomme er en ganske liten by, og den ligger så langt borte at det er nesten ingen som vet om den. Det er visst bare du og jeg og så noen til.(…) Det hender meget der som ikke hender andre steder. Der går det esler og kameler i gatene, for eksempel, og der kommer også ruslende en elefant eller to– nå og da.» Slik skapes det fysiskavstand til selve byen, samtidig som den etableres som en idyll hos leseren.
Det første som slår en når man legger Kardemommesamfunnet under lupen, er det totale fraværet av samfunnsmessige strukturer. Kardemomme By er en isolert bystat og et eneveldig, føydalt fyrstedømme. Her er ingen folkevalgt representasjon, ingen besluttende eller administrativ myndighet, ingen ordensmakt i egentlig forstand og ikke noe rettsvesen. Skolevesen og religionsvesen har man heller ikke, og ikke noe monetært system. Det eneste man har er en selvoppnevnt «politimester», og en gammel mann som er blitt byens orakel ved å formulere selvfølgeligheter.
Kardemomme By er med andreord et klassisk despoti der all makt er samlet i hendene på én person. Det er Politimester Bastian, en tilsynelatende godslig og jovial mann som i realiteten har full kontroll. Han styrer byen ved hjelp av Kardemommeloven, en banal reglesom åpner for den rene vilkårlighet. Symbolet på Bastians makt er et grelt, fargesprakende og åpenbart selvkomponert kostyme som med en viss velvilje kan kalles uniform. Iført den spaserer Bastian gjennom byen, hilser til høyre og venstre og er blid og vennlig mot alle. Hvorfor skulle han ikke være det? Han vet han har dem i sin hule hånd. Byen er hans. Han tar seg av fordelingen mellom brød og sirkus som er nøkkelen til enhver despots suksess.

UTFORDRERE
De eneste som utfordrer Bastians regime er de tre røverne utenfor byen. Det er ikke tilfeldig at de bor der. Å være satt utenfor er alltid dissidentenesstraff i et totalitært klima. Det politiske prosjektet deres er gått i frø for lengst. Inne i byen er Tante Sofie det nærmeste man kommer en politiskopposisjon. Men hun representerer ingen trussel. Hun har hoffnarrens funksjon, og fungerer qua narr som en ventil for den frustrasjon som finnes i byen. Røverne driver geriljavirksomhet med innbrudd der de stjeler mat til seg selv og stuntsom å stjele trikken eller kidnappe Tante Sofie. Det siste blir begynnelsen til slutten for opposisjonen mot Bastian. Sofie har nemlig ikke noe i mot å bli hentet til røverhuset i nattens mulm og mørke. Det gir henne et prosjekt: Å få orden i huset og på dem som bor der. Når Bastian og to til våger seg ut til røverhuset for å befri Sofie, sender hun dem tilbake. Hun ønsker å bli der huner. - Jeg liker meg her, sier hun. Når Bastian antyder at de i hvert fall bør arrestere røverne for å ha bortført henne, avfeier hun det også. Hun skal nok få skikk på dem. Men de får nok av prosjektet hennes, og bringer henne tilbake i nattens mulm og mørke.
At Sofie ønsker å bli hos røverne, kan tyde på at hun tidligere har vært en del av den samme opposisjon som de tre røverne. Trolig var det et kjærlighetsforhold mellom henne og Kasper, leder av gruppa. Det er hans idé å kidnappe Sofie, og det er Sofie hangifter seg med etter at han er tatt inn igjen i varmen. At jenta Kamomilla, som bor hos Sofie, kaller henne «tante», er et velkjent grep for å skjule at hun er Sofies kjærlighetsbarn med Kasper. Enslige mødre godtas ikke i Kardemommeidyllen, kun enslige tanter.

TILBAKEFØRINGEN
Med at røverne blir fanget av et selvoppnevnt borgervern, begynner tilbakeføringen til samfunnet. At borgervernet holder politimesteren utenfor planene tyder på at de ikke stoler på ham. De vet at han har interesse av å opprettholde trusselbildet med de tre røverne. Men stilt overfor et fait accompli må han gjennomføre en rettssak, en prosess der ikke én eneste av de mest banale rettssikkerhetsregler blir fulgt: Ingen etterforskning, ingen jury, ingen anklager og ingen forsvarer. Bastian gjør noen tilfeldige notater i boka si og avsier en forholdsvis streng dom: Fengsel i 48 dager. Men bare et par dager senere begynner det å brenne i tårnhuset der Gamle Tobias, byens orakel, bor med de to dyrene sine. Fordi røverne klarer å slukke brannen, blir de byens helter, og med sin sikre nese for bevaring av makten, sørger Bastian for å integrere dem: Han utnevner Kasper til brannmester, Jesper til sirkusdirektør og Jonatan til bakerlæring. Slik sørger han – bokstavelig talt - for fortsatt å gi folket brød og sirkus.
Som politisk rehabilitering betraktet, er dette en genistrek. Opprøret er nøytralisert. Idyllen ergjenopprettet og Bastian kan fortsette i glansrollen som landsfader og politiskikon.

Publisert som kronikk i Vårt Land 12. mars 2012

...og kjem på navnet Gud

Om Einar Skjæraasen og troen
Av Nils-Petter Enstad


Generasjoner av skolebarn har lært Einar Skjæraasens vakre dikt om respekten for naturen og skaperverket: "Du ska itte trø i graset". For noen tiår siden var den nesten å regne som naturvernets salme og kampsang i en og samme tekst. I sin bok om Trysil-dikteren forteller sønnen Magne Skjæraasen om det religiøse i farens sinn og diktning, og beskriver en prosess som gikk fra barnetro til panteisme og tilbake til barnetroen.

Det religiøse draget var til stede i Einar Skjæraasen sitt sinn fra første til siste bok, ikke som en trang til å finne ut av et spekulativt system eller en streben etter analyse og erkjennelse, men som en intuisjon og en ærefrykt for livets mysterium.
Han vokste opp i et hjem der kristendom var noe som hørte hverdagen til. Han gikk i søndagsskolen til han var forholdsvis stor, sammen med søsknene sine. De bibelske fortellingene og begrepene festet seg dypt i sinnet hans, forteller Magne Skjæraasen i boka "Fra dikt til drøm", som kom til farens 100-årsdag i år 2000. Boka var en revidert versjon av forfatterens første bok om sin far: "En elsker i verden."

KOM BORT
Etter hvert som han ble voksen, kom Einar Skjæraasen bort fra det sønnen kaller "den artikulerte kristendom". Møter med sykdom og død, og ikke minst med to bestialske kriger førte ham til det sønnen kaller "slektskap med Thomas: Vis meg naglegapene". For den følsomme dikteren var dette en smertefull vei, og enkelte ting ga han aldri slipp på: Som troen på et skapende prinsipp. I diktet "Juninatt" formulerer han det slik:
Og itte kan je lover
og itte kan je bud
for alt som gror og yrer,
syg kraft og fanger skrud.
Je berre lever i det
og kjem på navnet Gud.


I diktet ”Det store i det små” er han inne på den samme tankerekken når han forteller hva han skal svare presten:

Og er han stram i kjolen
og spør meg hva jeg tror,
da tror jeg det er gudshus
i hver neve jord.

KRISTEN HUMANIST
Einar Skjæraasen gjennomgikk en åndelig utvikling som kan ha mange likhetstrekk med den prosessen menn som Kristian Schjelderup og Anders Wyller opplevde: Mort en kristen humanisme. Diktene hans fikk et annet preg. Diktet ”Hymne”, som han skrev i 1965, året før han døde, fikk plass i "Salmer 97", et tillegg til Norsk Salmebok som fremdeles brukes i mange menigheter. De tre versene tar utgangspunkt i det hverdagslige, samtidig som de munner ut i en lovprisning:

Himlen blåner for vårt øye, jorden grønnes for vår fot.
Bekken risler for vår tørste, korn og blomst og tre slår rot.
Fugler spiler sine vinger, barnet pludrer med sin mor.
Lovet være han som skapte drømmen og det første ord.

Vinden har sin sti å vandre, bølgen har sin vei å gå,
vår og sommer, høst og vinter skifter i det minste strå,
gledens tid og sorgens time har sin bolig i hvert sinn.
Lovet være han som åpnet første le og siste grind.

Lyset stiger, lyset faller over alle dunkle fjell.
Morgensol og aftenstjerne viser dag og varsler kveld.
Hjertet har sin lengsels høyde, hånden har sin gjernings fred.
Lovet være han som er og ånder over tid og sted.

Sønnen skriver at dikteren måtte frigjøre seg fra sin første, ureflektere kristendom, som hadde vært uten motforestillinger, og gjøre sine egne erfaringer, for eksempel med Getsemane. Det diktet som heter ”Getsemane” munner ut i en klar, kristen bekjennelse:

Som før, som før står et oppreist kors
og bryter mot morgenrøden.
Og menneskesønnen bærer som før
de skyldiges skyld inntil døden.